Mohammad i Jenin introduserer meg til et par briter. Simon og Dan underviser engelsk på Det amerikanske universitetet i Jenin. Vi blir venner og bestemmer oss for å gå ut og drikke en dag. Siden Simon har et visum som begrenser hans reise til innenfor de palestinske selvstyremyndighetene, faller valget på relativt liberale Ramallah.
Det er snakk om noen damer som muligens kommer innom. Simon, Dan og en gjeng på fire jenter, og Mohammad, reiste sammen til Dødehavet for å bade. Simon sto bak dem i dusjkøen da hun ene, Alice, sa, "Han ene er grei nok, men han er for britisk for min smak. Det er han andre jeg er forelska i." Simon mener at det er han som er gjenstand for Alices oppmerksomhet. Jeg blir brakt inn for å bedømme hvem som er "mest britisk" av de to. Jeg aner ikke. Simon er en typisk jovial, rappkjeftet brite, mens Dan er en typisk lavmælt, høflig brite.
Hvordan er det å undervise palestinske tenåringer i engelsk? Et hælvete. Kurset er obligatorisk, mesteparten av studentene har ikke lyst å være der engang. De er frekke også:
- Du er sen til timen.
- Grynt.
- Har du gjort leksene dine?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Jeg var opptatt.
Det er veldig vanskelig å få ungdommene til å lese. Som jeg mistenkte, skjer det ikke mye lesing i den arabiske verden. Simon ba dem om å lese en kort novelle. De få som fullførte, var ikke imponert. Novellen var "teit" fordi den ikke "var ekte".
Klassediskusjoner har ofte rare utfall. Simon lærte dem ordet "brave", modig, og ba dem komme med eksempler på folk som er modige.
- Jackie Chan.
- Hvorfor?
- Fordi han er en helt.
Jeg og Simon og Dan finner ut at vi har en felles bekjent, Maria, en italiener jeg møtte i Beit Ummar. Vi er alle fascinert av Maria. Hun er nå, hvis planene hennes ble gjennomført, i Gaza, hvor hun skal være i åtte - 8 - måneder. Vi kan ikke skjønne hvordan hun skal klare seg der. Da jeg møtte henne, snakket hun masse om hvordan hun elsket Tel Aviv. Hun spurte vår vert, en palestiner som har sittet fem år i israelsk fengsel, som per i dag har større sjanse for å reise til månen enn til Israel, om hva som var raskeste vei fra Beit Ummar til Tel Aviv. Til Simon og Dan hadde hun kommet med en smårasistisk harange om hvordan arabere bare bråker og roper og lukter ille. Hun liker ikke matene, toalettene, naturen, og var livredd for egen sikkerhet selv i Ramallah. Og hun skal være åtte måneder i Gaza.
Mohammad virket besatt med Maria. Det hadde vært noe fram og tilbake mellom dem på nett, hun hadde visstnok sendt en epost som han ikke hadde fått osv. Mohammad er fra seg.
- Hva kan være galt? Hvordan skal jeg komme i kontakt med henne?
Så vi skriver på Facebook-veggen hennes - HVOR ER DU????? - sender epost - FAAR DU DENNE EPOSTEN????? - og legger henne til som Skype-venn - RING MEG!!!!
Jeg har tidligere klaget over at Mohammads emigrasjonsiver passer dårlig overens med hans mangel på initiativ. Jeg må trekke det tilbake når Simon forteller meg at han hadde fridd til Maria for visumårsaker. Med palestinere strekker ofte lite veldig langt.
lørdag 28. november 2009
fredag 27. november 2009
STILLE OG ROLIG
Den meldingen de gav israelittene om det landet de hadde speidet ut, var nedslående. De sa: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er slik at det gjør ende på dem som slår seg ned i det. Og alle mennene vi så der, var store og sterke. Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.»
- Fjerde mosebok, 13:32-33
Israel er et samfunn for besatt av Alanis Morisette for sitt eget beste. For all del, "Jagged little pill" er en bra plate, men det begynner å bli en stund siden. Jeg må ha hørt hele albumet fire ganger nå, sang for sang, på radioen i drosjer, i cd-spilleren i barer. Den største hiten fra platen er sangen jeg liker minst, "Ironic". Jeg misliker den mest fordi Morisette misforstår ordet "ironisk". Eksemplene hun ramser opp i refrenget - regn på bryllupsdagen, gratistur når du allerede har kjøpt billett, et godt råd du velger å ikke følge - er ikke eksempler på ironi, men på, mer eller mindre, uflaks. Under en middag med venner, strever vi lenge med å finne en god definisjon på ironi. Mild sarkasme? Late som du mener noe du ikke mener? Pokker. Men jeg tror jeg sitter på et godt eksempel: mennesker som skyter raketter mot stedene de pleide å bo.
Sderot er en kort spasertur unna Gaza. Jeg har reist på besøk mest for å finne ut hva alt maset dreier seg om. Byen er kjent som målet for de fleste av Hamas' raketter fra Gaza-stripen. Byen ble grunnlagt i 1953 på ruinene av en arabisk landsby. Også Ashdod og Ashkelon, som mottar en god del raketter, var hovedsaklig arabiske byer før grunnleggelsen av staten Israel.
Etter at Gaza ble "evakuert" for jødiske bosettere høsten 2005, økte antallet rakettangrep fra Gaza. Det er sånt som skjer når du låser halvannen million mennesker inne på et område på størrelse med Mjøsa og kaster bort nøkkelen. 25 % av Sderots befolkning har flyttet siden da.
Personlig hadde jeg nok flyttet selv hvis det ikke var en eneste rakett. Dette er i sannhet en miserabel, fattig liten by, med deprimerende østblokkarkitektur. Sderot ligger nærme Sapir høyskole, og det er grunnen til at folk som Roe bor her. Min vert er opprinnelig fra California, besteforeldrene hans møttes i Auschwitz, han flyttet med hippiemoren sin til Israel da han var elleve. Nå studerer han fotografi ved Sapir. Roe (uttales noe sånn som "Rå-ee"; jeg kaller ham bare Roy) slår meg som en i overmåte reflektert fyr det går an å snakke om det meste med. Politisk syn? Roe stemmer på Meretz, Israels SV, og mener at palestinerne må få sin egen stat. Han tjente i militæret under den andre intifadaen, både på Vestbredden og i Gaza. Hvordan forente han sine politiske syn med det å delta i en okkupasjonshær? Hvordan føltes det å jobbe for å beskytte de bosetterne han kaller for idioter nå.
Roe smiler. - Så du forstår, sier han.
Han mente han kunne fungere som et korrektiv overfor soldater som behandler palestinere "som dritt". Men han måtte allikevel delta aktivt i å betjene kontrollposter, begå arrestasjoner og husokkupasjoner. Siden han er enebarn, klarte han å vri seg unna reservestyrkene.
Har han noensinne måttet stupe i dekning fra Kassam-rakettene?
- Selvfølgelig. Jeg har bodd her i halvannet år.
Det var en rakett på lørdag, men ingen faller mens jeg er her. Det er ment å foregå omtrent slik: Et høytalersystem roper "Tzevah admom" (rød farge), og da har du femten sekunder på deg til å komme deg i dekke. Alle bussholdeplasser dobler som bomberom. Jeg stikker hodet innom et; en eller annen elendig ape har brukt det som pissoar. Noen har tagget "Drop acid, not bombs" inni. Mange av husene jeg ser har egne bomberom.
Kassam-rakettene er stort sett hjemmelagede jernrør, som oftes med eksplosiver inni, men av og til ikke. De er omtrent en meter høye. Jeg ønsker ikke å bagatellisere Sderots traumer. Men vi må allikevel ha litt perspektiv på ting. I dette tiåret har tretten israelere blitt drept. Det er selvfølgelig tretten for mange, bla bla bla. Men over en periode på tre uker rundt nyttår drepte Israel tretten hundre palestinere. Gaza har ingen alarmer, ingen bomberom, og ingen amerikanske presidentkandidater kommer på besøk for å vise sin støtte.
Det er samtidig lettere å identifisere seg med israelerne. De er som europeere (mange av dem er europeere). Hvis vi konsentrerer oss skikkelig, kan vi forestille oss hvordan det må være å få et ellers lykkelig liv, med dame, skole, festing, hasj, avbrutt av sporadisk rakettild. Palestinske selvmordsbombere fanger fantasien. Kan du forestille deg å stå i kø utenfor et utested, hvor en mann detonerer seg selv midt i mengden? Vi sympatiserer, med rette, når israelere er gjenstand for horrible massemord, men vi bryr oss ikke det minste når palestinerne rammes ti ganger verre. For i Gaza er livet alltid kjipt, med sult og fattigdom og elendighet, totalt uten framtidsutsikter, og det er en situasjon vi simpelthen ikke har hjernekapasitet til å sette oss selv i.
Jeg og Roe raller rundt i sentrum. Det eneste stedet som minner om en bar er et trist lite pizzasted som heter Nuvalet. Gatekjøkken med alkoholservering minner med om Finnmark. En jente hører meg prate norsk på telefonen. - Er du fra Norge? sier hun på gebrokken men tydelig norsk.
Hun forteller at hun har bodd fire år på Ryen med kjæresten. Eks-kjæresten, understreker hun. Dette er selvfølgelig ingen eksakt vitenskap, men jeg tror hun legger hemningsløst an på meg. Hva er "Jeg har kjæreste" på gebrokken norsk?
Vi venter på en buss. En tykkladen man i militæruniform vralter forbi og snakker i mobiltelefon.
- Der, sier Roe, går den største løgneren i landet.
Han er militærets pressetalsmann for Sderot. Hvilke løgner har han fortalt?
- For eksempel at Israel ikke brukte fosforbomber mot Gaza. Det var bare å skru på fjernsynet og se at de gjorde det.
Det nærmeste jeg kommer Gaza er en bakketopp med utsikt over hele stripen. På samme sted står et minnesmerke til ære for en lokal soldat som omkom i en helikopterstyrt i Galilea i 1997. Tjue stålstenger, ett for hvert år av hans liv. Det er noe rart med et slikt monument nær Gaza, som er full av ubegripelig elendighet.
- Det er stille og rolig, synes du ikke? sier sjåføren min.
- Joa.
- Liker du når det er stille og rolig?
Jeg kan bare nikke. Gaza har vært "rolig" i det siste. Ingenting har forandret seg hva angår palestinernes leveforhold, men de er for søndersmadret til å yte noen motstand. Terrorisme funker, kollektiv avstraffelse funker.
Israel påsto at de gikk til krig for å komme rakettene til livs. Men hvis det var hovedmålet, hvorfor overholdt de ikke våpenhvilen? Hamas og Israel hadde en våpenhvile i seks måneder i fjor, den holdt helt til Israel bombet Gaza og drepte åtte Hamas-medlemmer. Dette skjedde 4. november, mens alle var opptatt av presidentvalget i USA. Den delen av historien kom sjelden fram i media. For en uke siden erklærte Hamas en ny våpenhvile, som denne gang inkluderte alle de små palestinske terrororganisasjonene. Hamas sa at de ikke kom til å skyte raketter hvis de ikke ble skutt på selv. Kun timer etterpå bombet Israel Gaza i nord og sør og skadet sju palestinere. Og palestinerene er den aggressive part. Aa sammenligne våpnene på de to sidene går bare ikke an. Ingen burde måtte leve med raketter. Og jeg føler ikke noen særlig politisk sympati med Hamas. Men ingen plikter å legge seg ned og dø i stillhet, som er det eneste Israel virker å ville akseptere. Hvis jødene i Warszawa-ghettoen hadde skutt noen fillete raketter mot en tysk by tror jeg ingen hadde brydd seg det minste.
- Fjerde mosebok, 13:32-33
Israel er et samfunn for besatt av Alanis Morisette for sitt eget beste. For all del, "Jagged little pill" er en bra plate, men det begynner å bli en stund siden. Jeg må ha hørt hele albumet fire ganger nå, sang for sang, på radioen i drosjer, i cd-spilleren i barer. Den største hiten fra platen er sangen jeg liker minst, "Ironic". Jeg misliker den mest fordi Morisette misforstår ordet "ironisk". Eksemplene hun ramser opp i refrenget - regn på bryllupsdagen, gratistur når du allerede har kjøpt billett, et godt råd du velger å ikke følge - er ikke eksempler på ironi, men på, mer eller mindre, uflaks. Under en middag med venner, strever vi lenge med å finne en god definisjon på ironi. Mild sarkasme? Late som du mener noe du ikke mener? Pokker. Men jeg tror jeg sitter på et godt eksempel: mennesker som skyter raketter mot stedene de pleide å bo.
Sderot er en kort spasertur unna Gaza. Jeg har reist på besøk mest for å finne ut hva alt maset dreier seg om. Byen er kjent som målet for de fleste av Hamas' raketter fra Gaza-stripen. Byen ble grunnlagt i 1953 på ruinene av en arabisk landsby. Også Ashdod og Ashkelon, som mottar en god del raketter, var hovedsaklig arabiske byer før grunnleggelsen av staten Israel.
Etter at Gaza ble "evakuert" for jødiske bosettere høsten 2005, økte antallet rakettangrep fra Gaza. Det er sånt som skjer når du låser halvannen million mennesker inne på et område på størrelse med Mjøsa og kaster bort nøkkelen. 25 % av Sderots befolkning har flyttet siden da.
Personlig hadde jeg nok flyttet selv hvis det ikke var en eneste rakett. Dette er i sannhet en miserabel, fattig liten by, med deprimerende østblokkarkitektur. Sderot ligger nærme Sapir høyskole, og det er grunnen til at folk som Roe bor her. Min vert er opprinnelig fra California, besteforeldrene hans møttes i Auschwitz, han flyttet med hippiemoren sin til Israel da han var elleve. Nå studerer han fotografi ved Sapir. Roe (uttales noe sånn som "Rå-ee"; jeg kaller ham bare Roy) slår meg som en i overmåte reflektert fyr det går an å snakke om det meste med. Politisk syn? Roe stemmer på Meretz, Israels SV, og mener at palestinerne må få sin egen stat. Han tjente i militæret under den andre intifadaen, både på Vestbredden og i Gaza. Hvordan forente han sine politiske syn med det å delta i en okkupasjonshær? Hvordan føltes det å jobbe for å beskytte de bosetterne han kaller for idioter nå.
Roe smiler. - Så du forstår, sier han.
Han mente han kunne fungere som et korrektiv overfor soldater som behandler palestinere "som dritt". Men han måtte allikevel delta aktivt i å betjene kontrollposter, begå arrestasjoner og husokkupasjoner. Siden han er enebarn, klarte han å vri seg unna reservestyrkene.
Har han noensinne måttet stupe i dekning fra Kassam-rakettene?
- Selvfølgelig. Jeg har bodd her i halvannet år.
Det var en rakett på lørdag, men ingen faller mens jeg er her. Det er ment å foregå omtrent slik: Et høytalersystem roper "Tzevah admom" (rød farge), og da har du femten sekunder på deg til å komme deg i dekke. Alle bussholdeplasser dobler som bomberom. Jeg stikker hodet innom et; en eller annen elendig ape har brukt det som pissoar. Noen har tagget "Drop acid, not bombs" inni. Mange av husene jeg ser har egne bomberom.
Kassam-rakettene er stort sett hjemmelagede jernrør, som oftes med eksplosiver inni, men av og til ikke. De er omtrent en meter høye. Jeg ønsker ikke å bagatellisere Sderots traumer. Men vi må allikevel ha litt perspektiv på ting. I dette tiåret har tretten israelere blitt drept. Det er selvfølgelig tretten for mange, bla bla bla. Men over en periode på tre uker rundt nyttår drepte Israel tretten hundre palestinere. Gaza har ingen alarmer, ingen bomberom, og ingen amerikanske presidentkandidater kommer på besøk for å vise sin støtte.
Det er samtidig lettere å identifisere seg med israelerne. De er som europeere (mange av dem er europeere). Hvis vi konsentrerer oss skikkelig, kan vi forestille oss hvordan det må være å få et ellers lykkelig liv, med dame, skole, festing, hasj, avbrutt av sporadisk rakettild. Palestinske selvmordsbombere fanger fantasien. Kan du forestille deg å stå i kø utenfor et utested, hvor en mann detonerer seg selv midt i mengden? Vi sympatiserer, med rette, når israelere er gjenstand for horrible massemord, men vi bryr oss ikke det minste når palestinerne rammes ti ganger verre. For i Gaza er livet alltid kjipt, med sult og fattigdom og elendighet, totalt uten framtidsutsikter, og det er en situasjon vi simpelthen ikke har hjernekapasitet til å sette oss selv i.
Jeg og Roe raller rundt i sentrum. Det eneste stedet som minner om en bar er et trist lite pizzasted som heter Nuvalet. Gatekjøkken med alkoholservering minner med om Finnmark. En jente hører meg prate norsk på telefonen. - Er du fra Norge? sier hun på gebrokken men tydelig norsk.
Hun forteller at hun har bodd fire år på Ryen med kjæresten. Eks-kjæresten, understreker hun. Dette er selvfølgelig ingen eksakt vitenskap, men jeg tror hun legger hemningsløst an på meg. Hva er "Jeg har kjæreste" på gebrokken norsk?
Vi venter på en buss. En tykkladen man i militæruniform vralter forbi og snakker i mobiltelefon.
- Der, sier Roe, går den største løgneren i landet.
Han er militærets pressetalsmann for Sderot. Hvilke løgner har han fortalt?
- For eksempel at Israel ikke brukte fosforbomber mot Gaza. Det var bare å skru på fjernsynet og se at de gjorde det.
Det nærmeste jeg kommer Gaza er en bakketopp med utsikt over hele stripen. På samme sted står et minnesmerke til ære for en lokal soldat som omkom i en helikopterstyrt i Galilea i 1997. Tjue stålstenger, ett for hvert år av hans liv. Det er noe rart med et slikt monument nær Gaza, som er full av ubegripelig elendighet.
- Det er stille og rolig, synes du ikke? sier sjåføren min.
- Joa.
- Liker du når det er stille og rolig?
Jeg kan bare nikke. Gaza har vært "rolig" i det siste. Ingenting har forandret seg hva angår palestinernes leveforhold, men de er for søndersmadret til å yte noen motstand. Terrorisme funker, kollektiv avstraffelse funker.
Israel påsto at de gikk til krig for å komme rakettene til livs. Men hvis det var hovedmålet, hvorfor overholdt de ikke våpenhvilen? Hamas og Israel hadde en våpenhvile i seks måneder i fjor, den holdt helt til Israel bombet Gaza og drepte åtte Hamas-medlemmer. Dette skjedde 4. november, mens alle var opptatt av presidentvalget i USA. Den delen av historien kom sjelden fram i media. For en uke siden erklærte Hamas en ny våpenhvile, som denne gang inkluderte alle de små palestinske terrororganisasjonene. Hamas sa at de ikke kom til å skyte raketter hvis de ikke ble skutt på selv. Kun timer etterpå bombet Israel Gaza i nord og sør og skadet sju palestinere. Og palestinerene er den aggressive part. Aa sammenligne våpnene på de to sidene går bare ikke an. Ingen burde måtte leve med raketter. Og jeg føler ikke noen særlig politisk sympati med Hamas. Men ingen plikter å legge seg ned og dø i stillhet, som er det eneste Israel virker å ville akseptere. Hvis jødene i Warszawa-ghettoen hadde skutt noen fillete raketter mot en tysk by tror jeg ingen hadde brydd seg det minste.
søndag 22. november 2009
FINN NAZISTEN
I august i år kritiserte Israels utenriksminister Avigdor Lieberman for å "fremme antisemittisme".
- Jeg ble overrasket over norske myndigheters avgjørelse om om feire Hamsun, som beundret nazistene, sin 150-årsdag, sa Lieberman i en tale til avgangsstudenter ved Ariel-universitetet
Videre:
- Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels, og han hyllet Hitler som en kriger for menneskeheten.
Alt dette er sant. Men det er ikke poenget. Litt om Lieberman:
Født i Moldova, hvor han arbeidet som en nattklubbutkaster. Hans politikk som leder av Yisrael Beiteniu er best beskrevet som fascistisk. Han har ytret ønsket om å tvangsflytte palestinerne fra Vestbredden. Han refererer konstant til Israels arabiske befolkning som en trussel. Han etterlyste dødsstraff for palestinsk-israelske parlamentarikere som har kontakt med "terrorister".
Og - og og og - det hører med til historien at Ariel-universitetet er en koloni på den okkuperte Vestbredden, en riktig fin utdannelsesinstitusjon for jøder og jøder alene.
Fjernsynsnyhetene i Norge bar selvfølgelig en "reax" fra vår egen utenriksminister. Jonas Gahr Støre sa at han stilte seg uforstående til kritikken, det var vanskelig å si seg enig, bla bla bla.
I en perfekt verden hadde Støre sagt følgende:
- Dette har vi vært gjennom før. Vi skiller mellom mannen og bøkene hans. Og for å være fullstendig ærlig hører vi ikke på fascistiske moldovanske nattklubbkastere som taler på stjålet jord.
Insh'allah.
Det blir morsommere. Jeg har lest Goldstone-rapporten om Gaza-massakren, hele driten, perm til perm. Den er grufull, som en blanding av et legalistisk dokument og en skrekkroman. Den går i grundig, klinisk detalj om israelske krigsforbrytelser i Gaza, hvordan Israel fløy 300 sortier over Gaza uten å miste et eneste fly, og skjøt "indiscriminately", som det heter, mot befolkningen, blant annet med hvitt fosfor, som brenner mennesker levende. Du kan legge de ulmende skjelettene i et kaldtvannsbad i en time, og de kommer allikevel til å bryte ut i flammer med en gang du tar dem ut igjen. 400 av de 1400 drepte var barn. Israelerne mistet 13 mann, fire av dem gjennom "friendly fire", mao. at de drepte sine egne ved en feiltakelse.
Hver gang en slik rapport kommer ut, vil Israel uunngåelig fordømme den som antisemittisk. FN hadde dette i mente da de utpekte Richard Goldstone til å lede etterforskningen. Goldstone er en sørafrikansk jøde, en selverklært sionist, æreslektor ved det hebraiske universitet i Jerusalem. Han har en datter som bor i Israel. Og Goldstone fant Israel skyldig i massive krigsforbrytelser. Så Israel kunne ikke spille antisemittisme-kortet, det hadde blitt for dumt, selv for dem. Så de erklærte at etterforskningen og den påfølgende rapporten var "ensidig", selv om de nektet å samarbeide med den.
Da Benjamin Netanyahu skulle tale for FN og svare for kritikken, tok han med seg tegninger av Birkenau-komplekset, og brukte dem til å banke i bordet med, for å vise hvilken trussel Israel står overfor. Han hadde frekkhet nok til å sammenligne Israels massakre i Gaza med de Alliertes bombing av Tyskland under andre verdenskrig. Hvis vi legger til side det faktum at bombingen av sivile sentra i Tyskland under andre verdenskrig var krigsforbrytelser, er leksjonen her enkel: palestinerne er nazister. Hamas, med sine ynkelige, desperate raketter, som hovedsakelig dreper folk de gangene de rammer dem direkte i hodet, er Hitler, Eichmann, Himmler, og så videre.
Jeg nøler virkelig med å bruke et uttrykk som "disse menneskene". Men alvorlig talt, og kjære vene, hva er vi ment å gjøre med disse menneskene?
Netanyahu skal ikke være den eneste som får dra paralleller til andre verdenskrig. Goldstone selv at det var nettopp jødeutryddelsen som inspirerte ham til å etterforske krigsforbrytelser, som han har gjort i Rwanda, Jugoslavia, og nå i Gaza.
Søken
(Merk: nå som før er alle navn endret til "Mohammad" for å beskytte de overlevende)
Som alle jeg har møtt på denne reisen, ytrer min vert i Jenin Mohammad et ønske om å besøke Norge. I motsetning til alle andre, mener han det. Hans iver til å komme seg vekk fra Palestina skjemmes av en besynderlig tafatthet. Da jeg spør han om hvorvidt han har undersøkt muligheten for å emigrere til, for eksempel, USA, Storbritannia, eller Australia, hvor hans onkel bor, klager han at det blir "altfor vanskelig". Uten at han har undersøkt i detalj.
Jeg finner fram en søknad for Schengen-visum. Mohammad er nedslått over antall sider han må fylle ut (to). Hvert eneste punkt virker som et fryktelig inngripen i hans privatliv. Søknaden spør etter navnet til Mohammads sjef, siden han ikke klarer å huske hele (det er en lang remse), virker han på nippet til å gi opp.
Planen: Norge, eller et annet Schengen-land på turistvisum, finne jobb, få oppholdstillatelse, statsborgerskap, bli medlem av Venstre. Byråkraten i meg setter pris på søknader og skjemaer, jeg har aldri sett en visumsøknad for Schengen før (dette er antakeligvis den eneste grunnen til at jeg ikke klapper til ham med mitt loslitte eksemplar av "Krig og fred"); de krever at søkeren kan bevise at han har nok penger til å finanisere oppholdet.
- Hvordan i alle dager kan jeg vise dem det? Mohammad er fra seg.
- Hva med en bankutskrift eller noe? foreslår jeg.
Mohammad lysner opp - han har en ide. Han har en halvrik venn. Hva hvis han låner Mohamad femten tusen shekel, de skriver ut kontooversikten hans, legger den ved søknaden, og Mohammad betaler tilbake pengene. Genialt!
Jeg forklarer tålmodig at det i hans egen interesse er best hvis han faktisk har nok penger til oppholdet, ikke bare lyver til UDI om det. Mohammad nikker sørgmodig; han skjønner poenget.
Hvor skal han bo? Jeg forklarer at han gjerne må bo hos meg en stund, hvis jeg er i landet, men ikke i tre måneder. Han er med på den. Vi fullfører søknaden. Det blir spennende å se hvorvidt den går gjennom.
Palestinere generelt er ikke så keen på søknader. Mohammads onkel Mohammad driver et slags kultursenter, vi møtes og drikker te og prater. Han spør om jeg er flink med søknader. Mohammad vil nemlig ta en doktoroppgave i Manchester, temaet er konfliktløsning eller noe. Vil jeg hjelpe til? Joa.
- La meg bare avslutte her, sier han.
Han har oppe et eller annet chatteprogram jeg ikke kjenner igjen. Det er et bilde av en pen jente i vinduet, men Mohammad virker å ta seg av snakkingen. "Hei. / Hvor gammel er du? / Har du cam? / Hvorfor svarer du meg ikke??????" Herrejesus.
Igjen virker problemet med søknaden å være at den i det hele tatt må fylles ut. En søknad for en av to ledige studieplasser på et prestisjetungt universitet i England er ikke bare-bare. De spør om ting som "hva har du studert tidligere?" og "hva akter du å skrive om, egentlig?" Jeg forklarer hva de forskjellige punktene er for, og lar ham fylle ut detaljene.
Som alle jeg har møtt på denne reisen, ytrer min vert i Jenin Mohammad et ønske om å besøke Norge. I motsetning til alle andre, mener han det. Hans iver til å komme seg vekk fra Palestina skjemmes av en besynderlig tafatthet. Da jeg spør han om hvorvidt han har undersøkt muligheten for å emigrere til, for eksempel, USA, Storbritannia, eller Australia, hvor hans onkel bor, klager han at det blir "altfor vanskelig". Uten at han har undersøkt i detalj.
Jeg finner fram en søknad for Schengen-visum. Mohammad er nedslått over antall sider han må fylle ut (to). Hvert eneste punkt virker som et fryktelig inngripen i hans privatliv. Søknaden spør etter navnet til Mohammads sjef, siden han ikke klarer å huske hele (det er en lang remse), virker han på nippet til å gi opp.
Planen: Norge, eller et annet Schengen-land på turistvisum, finne jobb, få oppholdstillatelse, statsborgerskap, bli medlem av Venstre. Byråkraten i meg setter pris på søknader og skjemaer, jeg har aldri sett en visumsøknad for Schengen før (dette er antakeligvis den eneste grunnen til at jeg ikke klapper til ham med mitt loslitte eksemplar av "Krig og fred"); de krever at søkeren kan bevise at han har nok penger til å finanisere oppholdet.
- Hvordan i alle dager kan jeg vise dem det? Mohammad er fra seg.
- Hva med en bankutskrift eller noe? foreslår jeg.
Mohammad lysner opp - han har en ide. Han har en halvrik venn. Hva hvis han låner Mohamad femten tusen shekel, de skriver ut kontooversikten hans, legger den ved søknaden, og Mohammad betaler tilbake pengene. Genialt!
Jeg forklarer tålmodig at det i hans egen interesse er best hvis han faktisk har nok penger til oppholdet, ikke bare lyver til UDI om det. Mohammad nikker sørgmodig; han skjønner poenget.
Hvor skal han bo? Jeg forklarer at han gjerne må bo hos meg en stund, hvis jeg er i landet, men ikke i tre måneder. Han er med på den. Vi fullfører søknaden. Det blir spennende å se hvorvidt den går gjennom.
Palestinere generelt er ikke så keen på søknader. Mohammads onkel Mohammad driver et slags kultursenter, vi møtes og drikker te og prater. Han spør om jeg er flink med søknader. Mohammad vil nemlig ta en doktoroppgave i Manchester, temaet er konfliktløsning eller noe. Vil jeg hjelpe til? Joa.
- La meg bare avslutte her, sier han.
Han har oppe et eller annet chatteprogram jeg ikke kjenner igjen. Det er et bilde av en pen jente i vinduet, men Mohammad virker å ta seg av snakkingen. "Hei. / Hvor gammel er du? / Har du cam? / Hvorfor svarer du meg ikke??????" Herrejesus.
Igjen virker problemet med søknaden å være at den i det hele tatt må fylles ut. En søknad for en av to ledige studieplasser på et prestisjetungt universitet i England er ikke bare-bare. De spør om ting som "hva har du studert tidligere?" og "hva akter du å skrive om, egentlig?" Jeg forklarer hva de forskjellige punktene er for, og lar ham fylle ut detaljene.
NABLUS
Jeg husker mitt forrige opphold i Palestina/Israel som slitsomt og nedtrykkende. Spesielt slo hele landskapet meg som forferdelig stygt. Jeg lurte på hva i alle dager det var å slåss over. Kanskje jeg hang for mye i Jerusalem (store deler av området var no-go på grunn av krigen mellom Israel og Hezbollah), som vitterlg er et heslig, forsøplet stykke eiendom. Men jeg finner bussturen fra Ramallah til Nablus riktig så flott. Store, bugnende, grønne daler, rød jord med røde steiner, terrasserte åsrygger med olivelunder. Dette er jord som har blitt kultivert i århundrer. Så nå har jeg mer forståelse for at palestinerne kjemper, fordi de virkelig ønsker å bo her, ikke bare fordi de blindt klamrer seg fast til en død ide.
Jeg bor på en sovesal for utenbysstudenter ved universitetet i Nablus. Jeg ser for meg en gjeng seriøse bokormer og gode netters søvn. Aa nei, du. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at flere av dem gikk på kokain. De er helt krakilske, de spretter rundt og hyler og slår hverandre og meg. Hovedsaklig ønsker de å snakke om drikking og puling. De spør meg ut om hvilke palestinske/arabiske kjendiser jeg vet om.
- (navn)
- Hm. Nei.
- Baaaaaaaaaaah! roper alle sammen.
- Hvem var det?
- En leder for PFLP som gikk ned i flammer under den andre intifadaen.
- Greit, greit.
- Hva med Marmoud Darwish?
- Ja, selvfølgelig! Den berømte palestinske dikteren. (Lettet over at jeg endelig traff blink, resiterer jeg like så godt linjer fra diktet "Identitetskort"; Ta deg i akt / mitt sinne og min sult! osv)
- Ok, har du hørt om (navn).
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Jeg tar hevn. - Har dere hørt om Henrik Ibsen?
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Forrige gang jeg var i Nablus og omegn var stemningen mildt sagt presset. Alle vestlige kunne forvente å bli "sjekket ut" minst en gang av menn med våpen. Da jeg i 2006 besøkte flyktningleiren Balata, utenfor Nablus, sammen med noen nye venner, tok det bare fem minutter før "representanter" fra Al-Aqsa Martyr-brigadene kom for å hilse på oss. Den sværeste av dem tok ut pistolen sin, la den på bordet, lenet seg tilbake og foldet armene. Stemningen løsnet litt etter at det ble etablert at vi ikke var israelske spioner. De bød på mat; vi hadde nylig spist, men turte ikke å si nei. Sværingen, sjefen, hadde en mobilvideo av en drept israelsk soldat som ble slept rundt i Nablus' gamleby.
Nå er Nablus helt trygt å besøke, selv alene. På godt og vondt har de palestinske politiet kontroll over fraksjoner som kan finne på å true det israelske hegemoniet. De har blitt belønnet med det som i engelskspråklige medier kalles "easing of restrictions"; færre kontrollposter. I dag var overrasket over å kunne reise fra Jenin til Kalandia uten å bli stanset en eneste gang; i 2006 ville en slik tur tatt hele dagen, i motsetning til to timer. Men å lette på den interne undertrykkelsen er egentlig bare enda en form for kontroll; israelerne kan si, Se hvor snille vi er mot palestinerne, når det er deres ringe nærvær på okkupert jord som er casus belli.
Nok latin. Det er fint lite å gjøre-gjøre i Nablus, særlig når man reiser alene, men det er et trivelig sted å besøke for et par dager. Gamlebyen er spesielt sjarmerende, den er hva Lonely Planet-folka ville kalt "autentisk", mao., det er ingen utlendinger der. Det har selvfølgelig sine fordeler, jeg får gå i fred. Jeg speider ut suvenirer, på slutten av reisen skal jeg tilbake og plukke med meg det jeg trenger. Ikke før; da jeg kom til Jerusalem for over en uke siden, eller noe, spontanforelsket jeg meg i et slags legalistisk leksikon i en bokhandel - alle offisielle dokumentar ang. palestinakonflikten (1900-2008) samlet i åtte bind. Jeg vil ikke ut med hvor mye det koster, men det veier omtrent fem kilo. Pussig, når jeg forteller alle kjøpmennene at jeg "kommer tilbake om noen uker", så tror de meg ikke.
Jeg bor på en sovesal for utenbysstudenter ved universitetet i Nablus. Jeg ser for meg en gjeng seriøse bokormer og gode netters søvn. Aa nei, du. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at flere av dem gikk på kokain. De er helt krakilske, de spretter rundt og hyler og slår hverandre og meg. Hovedsaklig ønsker de å snakke om drikking og puling. De spør meg ut om hvilke palestinske/arabiske kjendiser jeg vet om.
- (navn)
- Hm. Nei.
- Baaaaaaaaaaah! roper alle sammen.
- Hvem var det?
- En leder for PFLP som gikk ned i flammer under den andre intifadaen.
- Greit, greit.
- Hva med Marmoud Darwish?
- Ja, selvfølgelig! Den berømte palestinske dikteren. (Lettet over at jeg endelig traff blink, resiterer jeg like så godt linjer fra diktet "Identitetskort"; Ta deg i akt / mitt sinne og min sult! osv)
- Ok, har du hørt om (navn).
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Jeg tar hevn. - Har dere hørt om Henrik Ibsen?
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Forrige gang jeg var i Nablus og omegn var stemningen mildt sagt presset. Alle vestlige kunne forvente å bli "sjekket ut" minst en gang av menn med våpen. Da jeg i 2006 besøkte flyktningleiren Balata, utenfor Nablus, sammen med noen nye venner, tok det bare fem minutter før "representanter" fra Al-Aqsa Martyr-brigadene kom for å hilse på oss. Den sværeste av dem tok ut pistolen sin, la den på bordet, lenet seg tilbake og foldet armene. Stemningen løsnet litt etter at det ble etablert at vi ikke var israelske spioner. De bød på mat; vi hadde nylig spist, men turte ikke å si nei. Sværingen, sjefen, hadde en mobilvideo av en drept israelsk soldat som ble slept rundt i Nablus' gamleby.
Nå er Nablus helt trygt å besøke, selv alene. På godt og vondt har de palestinske politiet kontroll over fraksjoner som kan finne på å true det israelske hegemoniet. De har blitt belønnet med det som i engelskspråklige medier kalles "easing of restrictions"; færre kontrollposter. I dag var overrasket over å kunne reise fra Jenin til Kalandia uten å bli stanset en eneste gang; i 2006 ville en slik tur tatt hele dagen, i motsetning til to timer. Men å lette på den interne undertrykkelsen er egentlig bare enda en form for kontroll; israelerne kan si, Se hvor snille vi er mot palestinerne, når det er deres ringe nærvær på okkupert jord som er casus belli.
Nok latin. Det er fint lite å gjøre-gjøre i Nablus, særlig når man reiser alene, men det er et trivelig sted å besøke for et par dager. Gamlebyen er spesielt sjarmerende, den er hva Lonely Planet-folka ville kalt "autentisk", mao., det er ingen utlendinger der. Det har selvfølgelig sine fordeler, jeg får gå i fred. Jeg speider ut suvenirer, på slutten av reisen skal jeg tilbake og plukke med meg det jeg trenger. Ikke før; da jeg kom til Jerusalem for over en uke siden, eller noe, spontanforelsket jeg meg i et slags legalistisk leksikon i en bokhandel - alle offisielle dokumentar ang. palestinakonflikten (1900-2008) samlet i åtte bind. Jeg vil ikke ut med hvor mye det koster, men det veier omtrent fem kilo. Pussig, når jeg forteller alle kjøpmennene at jeg "kommer tilbake om noen uker", så tror de meg ikke.
MASSAKREN (III + IV)
Den dødeligste selvmordsbomben noensinne i Israel fant sted i Netanya 27. mars 2002. 25 år gamle Abdel-Basset Odeh fra Tulkarm, bare en mil unna, på Vestbredden, detonerte en koffert full av eksplosiver i en restaurant hvor hundrevis av pensjonister hadde seder, det tradisjonelle jødiske påskemåltidet. De fleste av dem var enslige, uten slektninger. Eksplosjonen drepte 30, blant dem 89 år gamle Perla Hermele, en jødisk turist fra Stockholm. Hundrevis ble alvorlig såret. Er det stort mer å si? Egentlig ikke; det var et hjerteløst massedrap.
"Påskemassakren," som den ble hetende, trengte en respons, og den ble hetende "Operasjon forsvarsskjold," en massiv reinvasjon av alle byene på Vestbredden. Av alle bølgedalene i Israel/Palestina-konflikten, må denne perioden være lavmålet. Verst gikk det utover Jenin, nord på Vestbredden. Israelerne påstod at flyktningleiren vest i byen var et arnested for selvmordsbombere og terrorister. Israelske tanks og bulldosere omringet betongleiren, og brukte en uke på å totalt ødelegge den.
Jenin-leiren er nå bygget opp igjen, jeg har vært der, de Forente arabiske emirater donerte $25 millioner. Gatene i omegn har blitt gjort vide nok til å la tanks passere uten å rive med seg hus.
Palestinerne kan av og til være sine egne verste fiender. Jenin var en massakre, av samme grunn som påskebombingen var en massakre. Men palestinske ledere insisterte på å overdrive; "rapporter" svirret rundt som fortalte om hundrevis, tusenvis av døde begravet under ruinene. Tallene sank jevn og trutt etterhvert som seriøse organer fikk vurdert skadene. Resultatet blir at Israel trygt kan peke på at "bare" 53 palestinere ble drept.
Blant dem som bare ble drept var 57 år gamle Kamal Zgheir, som ble skutt og overkjørt av en tanks til tross for at han hadde et hvitt flagg bundet til rullestolen sin. Amnesty, Human Rights Watch og B'tselem dokumenterer talløse krigsforbrytelser, som å rive hus med mennesker inni, og ulovlige henrettelser av palestinere.
Både Jenin og Park-hotellet er gjenbygd. Aa spille "Counterstrike" via LAN i Jenin-leiren med en gjeng ungdommer er, når jeg tenker på det, muligens det mest perverse jeg har gjort under denne turen. Ingen snakker engelsk. En gjeng drittunger forsøker å stjele kameraet mitt. Jeg er ikke bekymret, før jeg innser at det er rundt tyve av dem. De virker å teste ut hvorvidt jeg er israeler; hver gang de roper "Shalom" finner jeg meg nødt til å smile som sjeldent før, vinke, og rope tilbake "Salaam Aleikum". Til "Boker tov" (hebraisk for "god morgen") svarer jeg "Sabaa il-khayr". På steder som Jenin-leiren lærer man nødvendigheten av å alltid ha et smil på lur. (Senere finner jeg ut at palestinere galgenhumoristisk liker å hilse hverandre på hebraisk.)
Man trenger kun å spasere gjennom Jenin-leiren i fem minutter for å skjønne at det er et kjipt sted å krige. Labyrintiske meterbrede gater omringet av høyblokker. Israelerne viste en smule måtehold tidlig i kampanjen, men etter at noe sånn som ti soldater ble drept i et bakholdsangrep, kom silkehanskene av og leiren ble systematisk revet.
"Påskemassakren," som den ble hetende, trengte en respons, og den ble hetende "Operasjon forsvarsskjold," en massiv reinvasjon av alle byene på Vestbredden. Av alle bølgedalene i Israel/Palestina-konflikten, må denne perioden være lavmålet. Verst gikk det utover Jenin, nord på Vestbredden. Israelerne påstod at flyktningleiren vest i byen var et arnested for selvmordsbombere og terrorister. Israelske tanks og bulldosere omringet betongleiren, og brukte en uke på å totalt ødelegge den.
Jenin-leiren er nå bygget opp igjen, jeg har vært der, de Forente arabiske emirater donerte $25 millioner. Gatene i omegn har blitt gjort vide nok til å la tanks passere uten å rive med seg hus.
Palestinerne kan av og til være sine egne verste fiender. Jenin var en massakre, av samme grunn som påskebombingen var en massakre. Men palestinske ledere insisterte på å overdrive; "rapporter" svirret rundt som fortalte om hundrevis, tusenvis av døde begravet under ruinene. Tallene sank jevn og trutt etterhvert som seriøse organer fikk vurdert skadene. Resultatet blir at Israel trygt kan peke på at "bare" 53 palestinere ble drept.
Blant dem som bare ble drept var 57 år gamle Kamal Zgheir, som ble skutt og overkjørt av en tanks til tross for at han hadde et hvitt flagg bundet til rullestolen sin. Amnesty, Human Rights Watch og B'tselem dokumenterer talløse krigsforbrytelser, som å rive hus med mennesker inni, og ulovlige henrettelser av palestinere.
Både Jenin og Park-hotellet er gjenbygd. Aa spille "Counterstrike" via LAN i Jenin-leiren med en gjeng ungdommer er, når jeg tenker på det, muligens det mest perverse jeg har gjort under denne turen. Ingen snakker engelsk. En gjeng drittunger forsøker å stjele kameraet mitt. Jeg er ikke bekymret, før jeg innser at det er rundt tyve av dem. De virker å teste ut hvorvidt jeg er israeler; hver gang de roper "Shalom" finner jeg meg nødt til å smile som sjeldent før, vinke, og rope tilbake "Salaam Aleikum". Til "Boker tov" (hebraisk for "god morgen") svarer jeg "Sabaa il-khayr". På steder som Jenin-leiren lærer man nødvendigheten av å alltid ha et smil på lur. (Senere finner jeg ut at palestinere galgenhumoristisk liker å hilse hverandre på hebraisk.)
Man trenger kun å spasere gjennom Jenin-leiren i fem minutter for å skjønne at det er et kjipt sted å krige. Labyrintiske meterbrede gater omringet av høyblokker. Israelerne viste en smule måtehold tidlig i kampanjen, men etter at noe sånn som ti soldater ble drept i et bakholdsangrep, kom silkehanskene av og leiren ble systematisk revet.
onsdag 18. november 2009
HEBRON 2009
Hebron for tre og et halvt år siden var en traumatisk opplevelse, den verste byen jeg har vært i. Det er muligens fordi jeg oppholdt meg på feil side av gjerdet; forlatte gater, rasistisk grafitti som skriker "gass araberne", moskeer fulle av kulehull, steinkastende småbarn, bevæpnede ortodokse jøder som hytter med neven, "sterile" veier gravd gjennom forlatte muslimske gravlunder osv. Jeg besøkte ikke i det hele den palestinske "H1"-delen til vest, som faktisk er en levende, livlig by.
Så når løper jeg ærend i Hebron. Jeg leverer noen revne klær til en skredder. Jeg skreller meg hos en ekte barberer (hvis man ikke kan stole på en palestiner med et kvesset knivblad mot halspulsåren, hvem kan man da stole på?). Jeg kjøper palestinsk nips og en pen billedbok om Hebron. Men det er uunngåelig at jeg støter på en av disse "guidene" som later som om de jobber for CPT (Christian Peacemaker Team) og vil dra deg over til "H2" for å vise hvor fælt det er der.
Karen forrige gang var helt håpløs, en brannskadet raring som dro oss gjennom gatene i enorm hastighet, uten tid til å stoppe noe sted. Denne karen, Said, tror jeg han het, kan i hvert fall engelsk og har tid til å slappe av og kikke litt. Så igjen ser jeg Abraham-moskeen hvor Baruch Goldstein i 1994 gikk berserk og myrdet 29 palestinere i bønn. Denne gang får jeg også med meg synagogen i den andre enden, som var stengt av forrige gang jeg var her. Jeg går inn med hevede skuldre, redd for de steinkastende ungene. Men stedet er fullt av amerikanske religiøse pilgrimer, de hyrer meg inn til å ta et gruppebilde, lykkelig smilende, tilsynelatende uten noen anelse om hvilket inferno de ferierer i.
Vi drikker kaffe hos en onkel (eller noe) av Said. På et eller annet tidspunkt begynner en ulidelig forferdelig religiøs techno å dundre fra et jødisk suvenirsenter like ved butikken. Jeg er tilsynelatende den eneste som reagerer.
- De spiller den omlag 12 timer om dagen, forteller "onkelen," - av og til om natten. Min hvis jeg skrur på min radio bare litt, kommer soldatene og slår den av.
Hebron, Hebron.
Så når løper jeg ærend i Hebron. Jeg leverer noen revne klær til en skredder. Jeg skreller meg hos en ekte barberer (hvis man ikke kan stole på en palestiner med et kvesset knivblad mot halspulsåren, hvem kan man da stole på?). Jeg kjøper palestinsk nips og en pen billedbok om Hebron. Men det er uunngåelig at jeg støter på en av disse "guidene" som later som om de jobber for CPT (Christian Peacemaker Team) og vil dra deg over til "H2" for å vise hvor fælt det er der.
Karen forrige gang var helt håpløs, en brannskadet raring som dro oss gjennom gatene i enorm hastighet, uten tid til å stoppe noe sted. Denne karen, Said, tror jeg han het, kan i hvert fall engelsk og har tid til å slappe av og kikke litt. Så igjen ser jeg Abraham-moskeen hvor Baruch Goldstein i 1994 gikk berserk og myrdet 29 palestinere i bønn. Denne gang får jeg også med meg synagogen i den andre enden, som var stengt av forrige gang jeg var her. Jeg går inn med hevede skuldre, redd for de steinkastende ungene. Men stedet er fullt av amerikanske religiøse pilgrimer, de hyrer meg inn til å ta et gruppebilde, lykkelig smilende, tilsynelatende uten noen anelse om hvilket inferno de ferierer i.
Vi drikker kaffe hos en onkel (eller noe) av Said. På et eller annet tidspunkt begynner en ulidelig forferdelig religiøs techno å dundre fra et jødisk suvenirsenter like ved butikken. Jeg er tilsynelatende den eneste som reagerer.
- De spiller den omlag 12 timer om dagen, forteller "onkelen," - av og til om natten. Min hvis jeg skrur på min radio bare litt, kommer soldatene og slår den av.
Hebron, Hebron.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
