Gjennom Couchsurfing finner jeg en amerikaner som reklamerer at hun skriver bok om Palestina. Hun bor i Ramallah, jeg skriver til henne og sier at vi har noe til felles og bør treffes, om ingenting annet.
Hun heter Pamela, forresten, dette er bloggen hennes med utdrag fra bokprosjektet:
http://fasttimesinpalestine.wordpress.com/
Vi kommer ikke så godt overens som jeg muligens hadde regnet med, mest fordi vi har vilt forskjellige utgangspunkt og prosjekt på gang. Jeg hadde ikke allverdens tid til å forberede meg til vårt første møte, jeg rakk bare skumme gjennom bloggen for å etablere at dama ikke var helt på bærtur. Hun spør selvfølgelig hva jeg synes om det jeg har lest. Jeg sier at jeg likte det. Den eneste sterke følelsen jeg fikk var at jeg syntes tittelen - "Fast times in Palestine" - er skikkelig, skikkelig dritt. Siden jeg synes at ærlighet er en verdi i seg selv, leter jeg etter en anledning til å råde Pamela til å skifte tittel.
- Så, sier jeg, den tittelen din, er den endelig?
- Ja, sier Pamela, hvordan det?
- Jeg bare lurte. (pause) Er det en referanse til "Fast times at Ridgemont High"?
- Nei. Hvordan det?
- Jeg bare lurte.
Til neste gang leser jeg gjennom alle kapitlene hennes. Heldigvis finner jeg at de er ganske bra. Jeg blir spesielt truffet av ett kapittel, som er så velskrevet at jeg faktisk blir misunnelig. Jeg forteller Pamela at jeg virkelig likte det kapittelet om treplanting i øst-Jerusalem.
- Det var ikke jeg som skrev det.
- Nå tuller du?
- Nei.
Hadde jeg lest kapittelets overskrift, hadde jeg fått med meg at dette var et utdrag fra et amerikansk magasin, skrevet av en mannlig amerikansk jøde.
- Dette var jammen pinlig, sier jeg. Prologen da, har du skrevet den da?
- Ja.
- Jeg likte den også. Jeg kan ikke tro at du kjørte kristen-pilgrim-historien på grensen uten å vite hvor Jesus var født.
Hvis Pamelas bok har et problem, så er det er litt for mye ... ektefølthet. Selvfølgelig er ikke det et negativt trekk i seg selv. Men Pamela bruker annenhvert avsnitt til å fordømmme okkupasjonen, og israelerne, og muren, på randen av gråt, og blir litt mye. Jeg er enig i nesten hvert bidige ord, men som skriving er det ikke noe originalt grep, og ikke alle gidder å lese sidevis med struttende indignasjon.
Et utdrag, Pamelas palestinske venn forteller om en landsbygutt som har blitt skutt av israelske soldater.
"Anyway, the soldiers came through the gate with their guns, and Omar ran away with the others, but a soldier shot him twice in the back.”
I could feel the blood drain from my face. “My God.”
“Yes, and then they took him away to a hospital in Israel. We called and found the hospital he is in. It is in Kfar Saba. He is OK, he is alive, but he has had many surgeries. When we call the hospital, they are very rude and won’t tell us anything more. His parents are going crazy. They want to visit him, but the hospital says they cannot get a permit to visit him unless they come to the hospital and take a paper that tells about his condition. So you see…”
“Yeah, there’s only one catch,” I said with measureless disgust.
Skjønner dere hva jeg mener? Fraværet av litterære triks og, min svakthet, sarkasme og kødding, er tidvis en styrke, men ... aaaargh!
Jeg hadde opplevelse lik Pamelas i Nablus, jeg snakket med en student fra Jenin. Han spurte hva jeg syntes om israelere. Jeg trodde at han virkelig lurte, så jeg svarte ærlig, jeg har i utgangspunktet ikke noe i mot israelere, det finnes nok av jøder som er i mot okkupasjon, Tel Aviv er en kul by osv.
Studenten lyttet og nikket gjennom hele den slappe redegjørelsen, før han trakk på skuldrene og sa, "Israelerne drepte broren min."
Jeg tror ikke at jeg ble likbleik. Jeg husker bare at jeg syntes at situasjonen ble skikkelig klein og jeg håpet inderlig at fyren ikke begynte å grine eller noe. Det hadde blitt ulidelig for meg.
Det kan godt være at Pamelas hode virkelig tømtes for blod. Men det er heller ikke utenkelig at hun skrev det i sine memoarer fordi det er den reaksjonen man er ment å ha når man hører om noen som er skutt. Og det der er dødelig hvis man vil skrive noe som folk skal tenkes å lese med interesse, å skrive om alt det der tøvet man er ment å føle. Det er først når man har god kontakt med alt det rare rotet hjernen din finner på, det er først da at tiden er inne for å skrive bok.
