I det siste har alt av små og store planer gått i vasken. Da jeg leide bil og kjørte gjennom Golan-høydene i nord, mot grensen til Syria, hadde jeg en avtale med en finsk FN-soldat som skulle møte meg og brife meg. Han patruljerer den demilitariserte sonen mellom Israel og Syria, en liten flik av land som Syria maktet å ta tilbake i 1973. Da jeg kommer meg til området, ringer jeg et par ganger, uten svar. Jeg skrev melding, men hørte aldri noe. Hmf.
Jeg har en avtale med en palestinsk journalist som jobber i Ramallah, jeg skulle bli med henne på jobb en dag. Hun sa hun skulle ringe, men jeg har fremdeles ikke hørt noe.
I Tel-Aviv ble jeg kjent med en skotte, vi utvekslet navn og nummer, jeg sendte ham en melding og spurte hvorvidt han var i Jerusalem og ville bli med ut og drikke. Ikke noe svar, jeg måtte drikke alene, i en tarvelig metallpub som het Scream. Jeg må ha sett stusselig ut, for bartenderen tilbød meg drinker på huset.
Jeg har sjekket inn på det gode, gamle hotellet Faisal i øst-Jerusalem. Her tilbrakte jeg det meste av min tid på forrige palestinatur. Lurvete sted, men billig. Når jeg sjekker inn, ser jeg at de har renovert alt bortsett fra rommene, og doblet prisen fra 25 til 50 shekel natta. Eieren, Hisham, husker meg ikke. Alle aktivistene det var så artig å havne i trøbbel med, er borte som dugg for sola.
Jeg går på kino alene, for å se "Inglorious Basterds". Jeg har hørt fine ting om en israelsk film som heter "Libanon," som er satt utelukkende inne i en israelsk tanks. Men den er ikke tekstet på engelsk, så jeg går for Tarantino-filmen. Jeg dobbeltsjekker at den ikke er dubbet til hebraisk eller noe. Neida. Men, som jeg finner ut, er over halvparten av dialogen på fransk og tysk. Tysk forstår jeg, men fransken min er håpløs, så i stedet for å slappe av på kino, må jeg sitte framoverlent med spissede ører for å skjønne bæret.
