MAS

Det er ikke vanskelig å gå lei av iranere. Jeg er lei av de samme spørsmålene om igjen og om igjen. "Hva synes jeg om iranere?" Spørsmålet er umulig å besvare ærlig uten å indirekte kalle dets stiller en plagsom tosk. Det jeg hele tiden ønsker å si, er:

"Iranere er veldig hyggelige, vennlige og hjelpsomme. Men dere kan også være utrolig slitsomme. Ofte liker jeg å gå rundt alene. Det er hyggelig å si hei, for all del. Men jeg har lyst å besøke moskeen/museet/gravlunden alene. Hadde jeg ønsket selskap, hadde jeg tatt med dama. Dere virker ikke å forstå konseptet "alenetid". Jeg kan sitte for meg selv på en kafe, med en kopp te, med øretelefoner rundt hodet og nesa i en bok, jeg mangler bare et stort skilt, "LA MEG VAERE I FRED". Men allikevel setter dere dere ned, dulter i meg og vil prate om hva jeg synes om Iran. Mens vi er inne på det; jeg har aldri, ikke en eneste gang, sett en iraner sitte og lese. Hva skal det bli av dere når ikke en kjeft interesserer seg for bøker? Og disse spørsmålene om visum. "Er det vanskelig å få visum til Norge? Som nordmann har jeg bodd hele mitt liv i Norge, og problemstillingen har aldri vært aktuell, så jeg aner ikke. Nei, jeg kan ikke hjelpe med visum. Har du snakket med ambassaden? Nei? Hett tips: begynn der. Lyst å flytte fra Iran? Så flytt! Avgjørelsen er det eneste virkelig store hinderet, alt det andre, hva å gjøre med jobben/bikkja/kjerringa/leiligheten/penger/visum er småting som oppegående mennesker tar på strak arm. Hvis du vil flytte, flytter du. Hvis du ikke følger dine drømmer, kan de ikke være spesielt viktige. Dra til hælvete før jeg roper på purken og sier at du befølte meg i bikiniområdet."