... også kjører de som villmenn.

Jeg tar en minibuss fra Tyre til Sidon i Libanon. Bussjåføren ser at jeg er utlending og tildeler meg æresplassen i passasjersetet helt framme. "Welcome." Sannsynligvis har jeg både pustet og blunket under den tre kvarter lange turen, men det føltes ikke slik. Snittfarten må ha vært 120 km/t, gjennom smale gater, sikk-sakk mellom sinkene som holder seg til fartsgrensen. Sjåføren snakker i telefonen, skriver meldinger og teller penger mens han kjører. I en fem minutters tid kjører vi i feil fil, fordi han tilsynelatende ikke orket å følge omveien skiltet opp grunnet veiarbeid.

Setene framme er i en hevet posisjon, med dashbordet i knehøyde, og det er ikke noe setebelte, så hvis må bråbremse, er jeg garantert død. Hver gang vi stopper for å slippe av eller plukke opp passasjerer, tenker jeg at jeg bør sette meg bak, slik at jeg i det minste har en bitteliten sjanse til å overleve hvis vi krasjer. Men jeg tør ikke. Tenk hvis han blir fornærmet. Jeg kan jo også be ham kjøre litt saktere, for min skyld; "Bibutt, min fadlak, bibutt." Men jeg tør ikke. Tenk hvis han tror jeg er feig. Og da slår det meg: jeg risikerer uten problem mitt liv i frykt for å skape det jeg frykter kan bli en scene.