Læren

Mohammad i Jenin introduserer meg til et par briter. Simon og Dan underviser engelsk på Det amerikanske universitetet i Jenin. Vi blir venner og bestemmer oss for å gå ut og drikke en dag. Siden Simon har et visum som begrenser hans reise til innenfor de palestinske selvstyremyndighetene, faller valget på relativt liberale Ramallah.

Det er snakk om noen damer som muligens kommer innom. Simon, Dan og en gjeng på fire jenter, og Mohammad, reiste sammen til Dødehavet for å bade. Simon sto bak dem i dusjkøen da hun ene, Alice, sa, "Han ene er grei nok, men han er for britisk for min smak. Det er han andre jeg er forelska i." Simon mener at det er han som er gjenstand for Alices oppmerksomhet. Jeg blir brakt inn for å bedømme hvem som er "mest britisk" av de to. Jeg aner ikke. Simon er en typisk jovial, rappkjeftet brite, mens Dan er en typisk lavmælt, høflig brite.

Hvordan er det å undervise palestinske tenåringer i engelsk? Et hælvete. Kurset er obligatorisk, mesteparten av studentene har ikke lyst å være der engang. De er frekke også:

- Du er sen til timen.
- Grynt.
- Har du gjort leksene dine?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Jeg var opptatt.

Det er veldig vanskelig å få ungdommene til å lese. Som jeg mistenkte, skjer det ikke mye lesing i den arabiske verden. Simon ba dem om å lese en kort novelle. De få som fullførte, var ikke imponert. Novellen var "teit" fordi den ikke "var ekte".

Klassediskusjoner har ofte rare utfall. Simon lærte dem ordet "brave", modig, og ba dem komme med eksempler på folk som er modige.

- Jackie Chan.
- Hvorfor?
- Fordi han er en helt.

Jeg og Simon og Dan finner ut at vi har en felles bekjent, Maria, en italiener jeg møtte i Beit Ummar. Vi er alle fascinert av Maria. Hun er nå, hvis planene hennes ble gjennomført, i Gaza, hvor hun skal være i åtte - 8 - måneder. Vi kan ikke skjønne hvordan hun skal klare seg der. Da jeg møtte henne, snakket hun masse om hvordan hun elsket Tel Aviv. Hun spurte vår vert, en palestiner som har sittet fem år i israelsk fengsel, som per i dag har større sjanse for å reise til månen enn til Israel, om hva som var raskeste vei fra Beit Ummar til Tel Aviv. Til Simon og Dan hadde hun kommet med en smårasistisk harange om hvordan arabere bare bråker og roper og lukter ille. Hun liker ikke matene, toalettene, naturen, og var livredd for egen sikkerhet selv i Ramallah. Og hun skal være åtte måneder i Gaza.

Mohammad virket besatt med Maria. Det hadde vært noe fram og tilbake mellom dem på nett, hun hadde visstnok sendt en epost som han ikke hadde fått osv. Mohammad er fra seg.

- Hva kan være galt? Hvordan skal jeg komme i kontakt med henne?

Så vi skriver på Facebook-veggen hennes - HVOR ER DU????? - sender epost - FAAR DU DENNE EPOSTEN????? - og legger henne til som Skype-venn - RING MEG!!!!

Jeg har tidligere klaget over at Mohammads emigrasjonsiver passer dårlig overens med hans mangel på initiativ. Jeg må trekke det tilbake når Simon forteller meg at han hadde fridd til Maria for visumårsaker. Med palestinere strekker ofte lite veldig langt.