SNUTEN

Metalkidsa Mohammad og Mohammad har noia for sivilpurken. Jeg finner ut at sofasurfing er ulovlig i Iran; for iranere å i det hele tatt omgås turister er ulovlig. Etter valgbråket håndheves det kraftigere. Mohammad og Mohammad har allerede blitt anholdt to ganger - politimannen sa at hvis det noensinne ble en tredje gang, kom de til å angre inderlig.

Derfor går jeg tjue meter bak dem når vi skal sjekke ut et fancy shoppingsenter som har et bowlingsenter. Jeg er utrolig dårlig til å skygge folk, og vi kommer bort fra hverandre gjentatte ganger. Men tilslutt kommer vi oss helskinna opp til bowlinghallen. Bowle i Iran - kick-ass! Men gleden er kortvarig; Mohammad, en venn av Mohammad og Mohammad, ringer og sier at det kryr av sivilpoliti nå i etasjene nedenfor (de er tydeligvis lette å kjenne igjen; rufsete skjegg, enkle klær og lite å gjøre), vi må komme oss bort.

Vi møtes klandestint på hotellrommet mitt og forsøker å banne fra oss frustrasjonen. Det har visst vært slik i alle år; myndighetene er livredde for at turister og sivilister skal finne sammen og snakke politikk eller planlegge en revolusjon eller noe sånt. De ser helst at besøkende geleides gjennom attraksjonene av en glatt, multispråklig guide som fokuserer på det persiske rikets storhet framfor de krypto-fascistiske fittene som driver landet nå.

Det er jo forståelig at myndighetene ønsker å forhindre statskupp. Det vil norske myndigheter også, derav instanser som PST, som holder seg til sitt i stedet for å innskrenke nesten samtlige personlige friheter, som nører opp under nettopp lysten til å styrte de makthavende. Det er sikkert en uuttømmelig tilgang på tystere og agenter; alle liker å føle seg viktige, og å ha makt over andre.

Mohammed og Mohammad ber om unnskyldning for at det ble slik, jeg sier at det er mye mer synd på dem. De sier at kontakt med utlendinger gjennom Couchsurfing er en av de store gledene i livene deres, og forbudt på grunn av paranoia og smålighet. Det de kan gjøre, er å skaffe seg akkreditering som turistguider, men det er dyrt, fire hundre dollar eller noe. Egentlig har de begge lyst til å komme seg bort fra Iran så snart som mulig.

SJEKKER'N

"Unnskyld, hvor er du fra?"

"Norge."

"Vil du snakke med oss? Venninna mi synes du er pen."

Det var det hun sa!

Iranere sjekker som på videregående, de får venninna til å "spørre".

Hun som synes jeg er pen får et kniseanfall og stuper inn i håndflatene sine, skikkelig driiiiiiitflau liksom.

Mohammad og Mohammad snylter på sexappealen min og setter seg bort hos damene, med meg som maskot. De ber meg gjenfortelle alle anekdotene som har samlet seg opp i løpet av reisen.

Etter ikke alt for lenge hinter jeg frampå at vi skal gå, for å ikke virke for desp. Vi utveksler epostadresser. Det er greit å vite at hvis ting skulle skjære seg hjemme, har jeg alltids dame i Shiraz, Iran. Innen jeg konmer tilbake, har hun forhåpentligvis fått tatt av tannreguleringen.

FYLLA

Jeg har akkurat velta av bussen til Shiraz når mine lokale verter, tvillingbrødrene Mohammad og Mohammad sier at de har en overraskelse til meg: Vi skal på fest!

En halvtimes drosjetur (50,000 rial, fem dollar) tar oss til et forstadshus hvor høylytt musikk dundrer over nabolaget. Jeg geleides inn i en fjong stue. Guttene og jentene sitter blygt på hver sin side, akkurat som på ungdomsskolen. Når lyset dempes og erstattet av en epilepsi-framkallende strobelampe, løsner det. En tenåringsgutt byr meg opp til dans. Det er ydmykende på veldig mange måter på en gang, men på godt og vondt er det ikke mange som legger overdrevent merke til meg. Som vestlig forventer man ofte at folkehavet deler seg og man mottas med trompeter og rosevann, som om man var en diplomat fra en annen galakse, men det skjer sjeldnere enn man skulle tro.

Jeg visste selvfølgelig at fester forekom i Iran, men jeg forestilte meg alltid at det bokstavelig talt skjedde under jorden, med vakter på utkikk etter five-oh. Men både unge og gamle er tilstede, og gir fullstendig faen i reglene mot 1) lettkledde damer, 2) vestlig musikk, 3) generelt trivelig stemning. Det bittelille antrekket til ei jente her ville hevet øyenbryn til og med i Norge; Mohammad omtaler henne nedsettende som "hun nesten nakne".

Vil jeg ha noe å drikke? Ja takk. Med vann eller med cola? Ehm, cola.

En stiv drink sendes min vei, overraskende streit whiskey. Brødrene Mohammad ser bekymret på meg, redde for at de må eskortere meg ravende drita tilbake til mitt rottehøl av et hotell. Jeg forsøker å forklare at jeg har drukket før. Men det er en stund siden sist (nøyaktig sju dager) og etter et par begynner jeg å kjenne det.

Brått blir jeg bekymret for at politiet skal raide festen; volumet er høyt nok til å avstedkomme naboklager hvorsomhelst i verden. Straffen hadde nok ikke blitt strengere enn at alle sendes hjem. Mitt problem er bare at "hjem" er på et annet kontinent.

Men snuten kommer aldri. I drosjen på vei tilbake gir Mohammad meg et lynkurs i iransk klasseskille. Det der var et overklassestrøk fullt av overklassekids, og de følte seg sett ned på. Ei jente som "hun nesten nakne" ville aldri hatt noe med Mohammad å gjøre, fordi iranske jenter er bare opptatt av penger og status. Jeg skjønner ikke hvorfor han klager; han har tre damer på gang. Han er kvikk til å understreke at han ikke gjør noe "galt" med dem, det er viktig for ham å oppfattes som "a good boy". Han viker synlig blikket unna pene jenter for å vise en sær form for respekt.

Siden brødrene er metalfans, oppvokst på en usunn diett av backstage-dokumentarer, banner de hele tiden. En kompis introduseres som "a fucking asshole" med påfølgende løfte om å "kick his fucking ass". Metalmerch er sjelden vare i Iran, så de spurte om jeg kunne ta med noe hjemmefra. Jeg har slått på stortromma og tatt med en Metallica-plakat ("Harvester of sorrow"), et Dimmu Borgir-flagg og en Slipknot-video. Gutta pisser nesten på seg. "This is so fucking cool! Kick-ass!" osv.

(Det må sies at vokabularet strekker seg lengre enn som så; Mohammad lirer av seg ord uttrykk som "allocation" og "faux pas". På grunn av Rammstein kan han også en god del tysk, som han sprer oppi engelsken til forvirrende effekt).

FISTEZ-MOI

På spørsmål fra en student ved Columbia-universitetet for to år siden, om hvordan den islamske republikken behandlet homofile, svarte Mahmoud Ahmadinejad: "Vi har ikke homoseksuelle i Iran. Jeg vet ikke hvem det er som har fortalt deg dette, men -". Resten av svaret hans druknet i latter fra newyorkerne.

Jeg har ikke sett noen homofile her, så vidt jeg vet. Jeg har sett nok av oppførsel som i Norge ville blitt ansett som supergay. Menn holder hverandre i hendene hele tiden, med fletta fingre og full pakke. Flere gutter har sagt "I love you" til meg.

En serbisk sofasurfer som bodde hos Mohammad, hadde blitt forsøkt sjekka opp i Esfahan. Iraneren hadde sett ham studere et kart og spurt om han trengte hjelp med å finne fram. Det gjorde han. Etter en stund sa iraneren: Jeg er homofil. Har du lyst til være kjærester et par dager? Serberen trodde han bare kødda, "drøy" iransk humor liksom, og lo høflig. Så tok iraneren på ham og foreslo "samleie". Iraneren kunne sikkert valgt et mer liberalt folkeferd å forsøke seg på; en homomarsj i Beograd måtte avlyses nylig på grunn av trusler fra høyreekstremister. Serberens svar var uansett et kontant "fuck off" og iraneren spratt avgårde som en kamerasky kenguru.

Homoseksuell aktivitet (i motsetning, formodentlig, til inaktivitet) er forbudt i Iran, og straffes med offentlig pisking eller, i enkelte tilfeller, henging. Når man prater om hvor flott alt er i Iran, hvor rik kulturen er, hvor trivelige menneskene er, er dette sånn man ikke må miste av syne. Flott land og barbariske lover er ikke gjensidig utelukkende, man må hele tiden vite hvor man er hen i verden. Aa leve i et land hvor ens natur kvalifiserer en til dødsstraff er noe jeg ikke ønsker min verste fiende.

THIS IS SPARTA

(Av diverse grunner, er alle iranske navn endret til Mohammed).

Jeg bor hos en sofasurfer i Qom. Han beklager at han ikke har så mye tid for meg, han er opptatt med møter, men han hooker meg opp med en kompis som har lyst å vise meg rundt.

Mohammad kan prate alle fire beina av et biljardbord. Men han snakker utmerket engelsk, og i motsetning til den vandrende pekeboka i Teheran (Se innlegget "Plageånden som går") kan samtalene være riktig så givende. Mohammad lurer på mer eller mindre alt.

Hva synes jeg om Iran? Hva synes jeg om Ahmadinejad? Hva synes jeg om sionistene? Hva synes jeg om islam? Hva synes jeg om Qom? Tror jeg at Holocaust virkelig skjedde?

Sukk. Jeg vet at Holocaust skjedde.

Hvordan vet jeg det?

Fordi jeg har sett dødsleirene og gasskamrene, og jeg har pratet med overlevende fra Trondheim og Jerusalem.

Ok, ok, ok. Men det kan umulig være seks millioner drepte. Det var mer sånn 1 million.

Sorry, feil igjen. Professor Raul Hilberg, som skrev storverket "Utslettelsen av de europeiske jødene" allerede på 50-tallet, har gjort vitenskapelige, statistiske beregninger og kommet fram til minimum 5,1 millioner drepte. Seksmillionerstallet vet vi ikke riktig helt hvor stammer fra, men det har blitt akseptert ortodoksi som jeg ikke orker krangle med. Jeg har lest et titalls bøker om emnet, og lest og sett hundrevis av vitnesbyrd, marerittaktige greier av typen som rett og slett ikke lar seg forfalske. Og når Ahmadinejad snakker om Holocaust virker han som en tulling. With all due respect.

Men sionistene misbruker Holocaust til å gjøre hva de vil!

Det er sant. Men det betyr ikke at det ikke skjedde.

Jeg er ganske sikker på at jeg har klart å overbevise ham. Iranere lærer ikke noe om andre verdenskrig i skolen, de lærer om sin egen verdensdel, hvilket er fair nok.

Qom er en konservativ by. Før revolusjonen var byen et arnested for dissidens. Ayatollah Khomeini bodde en stund her før Shahen tvang ham ut i eksil, til henholdsvis Tyrkia, Irak og Frankrike. Khomeinis gamle hus i Qom bør vinne en slags Oscar for mest underveldende turistattraksjon. Qom er en konservativ by og Mohammad er en konservativ fyr; selvfølgelig stemte han på Ahmadinejad!

Tror han virkelig at Ahmadinejad vant ærlig og rederlig?

Selvfølgelig!

Hva med stemmene som ble talt opp på 24 timer eller hva det var?

Fullt mulig bare man teller raskt nok!

Hva med distriktene som hadde mer enn hundre prosent valgdeltakelse?

Enkel forklaring! Iranere avla ikke stemmer i byene hvor de var registerte i manntall, nødvendigvis, men hvor enn de bodde på det tidspunktet. En iraner registert i Teheran kunne avlegge stemme i Kerman, f.eks., og hvis det skjedde mange nok ganger, fikk man valgdeltakelse som virket høyere enn 100 prosent. Logisk, ikke sant?

Joa, ok. Men hva med all volden? De 70 drepte?

Sterkt overdrevne tall! Dessuten - de fikk hva de fortjente. De valgte selv å risikere sine liv. Demonstrerer du, betaler du prisen.

Ok, men hva hvis Mousavi hadde tapt, og du, Mohammad, følte at valget var rigga, ville ikke du demonstrert i gatene? Hva hadde du synes hvis Mousavi sa at du bare har deg selv å takke hvis du blir skutt og drept under en protest?

Mohammad har den irriterende vanen med å høflig overse poenger han ikke liker.

Videre nedover listen av kontroversielle temaer - hva synes jeg om Salman Rushdie?

Jeg synes Rushdie er en fremragende forfatter, en av vår tids store.

Sukk. Mohammad synes ikke at Rushdie er en fremragende forfatter. Rushdie er "gæren", en ond mann som fornærmet Koranen.

Jeg sier at hans bok "Sataniske vers" er grovt misforstått. Jeg, i motsetning til de fleste andre, har lest den. Hvis du insisterer på å være hårsår, så ja, det finnes ting i boken som kan virke støtende - profeten Mohammad går i boken under navnet Mahound, som var et skjellsord brukt av korsfarerne. I et fiksjonelt bordell i boken, har alle horene navnene til profetens koner. Men - men men men - boken er fiksjon. Det som Rushdie diktet opp i boken, ble sett på som "løgner" om Koranen, når det var ren fiksjon, som vitterlig må anses som et gyldig virkemiddel innenfor romankunsten. Mange av de som brant boken, var rett og slett ikke inneforstått med romankonseptet. En annen ting: Boken ble aldri oversatt til arabisk eller farsi. Men tittelen ble oversatt, og da gikk det skeis; "vers" er et generelt ord i Vesten, bibelvers, sangvers osv. Men oversettelser i Midtøsten brukte ordene "ayat" eller "sure", som spesifikt refererer til Koran-vers. Så alle trodde at Rushdie mente at hele Koranen var "satanisk," i stedet for de to versene som en sentral del av boken omhandler, de som ble diktert av Satan i et forsøk på å forgifte Koranen. I koranisk historie er dette bedre kjent som "fugleversene," altså ikke noe nytt. Hele greia var mer eller mindre en gedigen misforståelse.

Mohammad ser på meg og rister på hodet. "Rushdie er gæren."

Sukk.

Filmen "300" er et verk med like dårlig rykte. Den lyver om persisk historie!

Slapp av, for Guds skyld. Selv ikke den mest hjernevaskede Teletubby i Vesten tror for et øyeblikk at filmen var intendert som et historisk drama. Selv ikke jeg ante at filmen hadde noe med Persia å gjøre før Ahmadinejad begynte å klage.

Likefullt; Mohammad vil rette på en viktig faktafeil i filmen. Det var ikke 300 spartanere som holdt stand mot millioner av persere. Spartanerne sendte 300 generaler for å undervise krigforing til Persias fiender. Ikke rart at de vant!

LOST

"Lost" er store greier her. Det og "Prison Break". Det er det folk snakker om naar det gjelder fjernsyn. "Lost" saa jeg to episoder av før jeg innsaa at det ikke var min kopp te. "Prison Break" funka en stund, men jeg kutta det ut da gutta havnet i fengsel igjen og maatte rømme igjen. En kar paa bussen digger begge seriene. Han spør hva jeg synes om de forskjellige karakterene, som han husker ved navn, ogsaa etternavn i de tilfellene hvor de har det. Jeg spør om han har sett "Sopranos". Ja. Og? Det er greit nok, for saa vidt. Men ikke like bra som "Lost"!

Han og millioner av andre iranere har kjøpt "Lost" piratkopiert i butikken. Naa har iranske kringkastingsmyndigheter vaaknet opp og planlagt aa sende "Lost". Tidligere ble serien fordømt av myndighetene på grunn av dens "sionistiske undertoner". Men nå skal serien dubbes av iranske skuespillere og de støtende elementene skal sakses bort for prime-time. En av tingene som sensureres er antakeligvis hun dama som alltid gikk rundt halvnaken. Det spørs hva seertallene blir; min medpassasjer ser ut til å digge hun bikinidama.

PERSISK ROAD RAGE

Det pussigste skjedde her en dag paa veien mellom Teheran og Qom. Bussen kjorer tett opp i raeva paa en stygg treig kassebil. Han tuter, formodentlig for aa slippe forbi. Kassebilen lystrer ikke. Vi ligger saa tett inntil at vi maa braabremse et par ganger for ikke aa krasje. Ungene i bakerste sete snur seg og ler, de skriver noe i lufta med fingrene. Til slutt kjorer bussen forbi (jeg vet ikke hvorfor han ikke gjorde det for lengst). Bussjaaforen roper etter eller annet til sjaaforen av kassebilen, som bjeffer noe tilbake igjen. Bussjaaforen peker inn mot grofta. Begge bilene stopper. De to sjaaforene gaar ut og begynner aa slaass! Passasjerer fra begge sider maa holde dem unna hverandre. Det tar en evighet. Begge brummer og bruser med fjaerne. Tilslutt roer gemyttene seg og bussjaaforen gaar tilbake til jobben sin. Vi skal til aa kjore videre naar det virker som om den andre sjaaforen sier noe igjen. Braabrems. Bussjaaforen hopper ut og det paa'n igjen, med in-yo-face kjefting og smelling. Det tar cirka fem minutter. En eldre kvinne forhandler. Til slutt virker de to aa bli venner. Saa stiger halvparten av passasjerene i kassebilen ut, gaar ombord i bussen og vi kjorer videre uten at noen sier et ord.

KRIG OG TORTUR

Flere hundre tusen mennesker er begravet i Behest-e-Zahra-gravlunden for soldater etter krigen med Irak mellom 1980 og 1988. Totale tap paa begge sider anslaas til ca. en million. Iran var overlegne i antall, saa Irak brukte gass, solgt til dem av Tyskland (som burde holde seg unna gass-businessen) og USA. Iran kalte det den Paatvungne Krigen, men ble overmodige etter at par aar og brakte krigen til Irak og forlenget den med nye aar.

Historikere eller de overdrevent morbide kunne tilbrakt dager her, en liten time er nok for meg. Noen av de dode har egne montre med bergede personlige eiendeler. Utenfor de faste nasjonale sorgedagene er det sparsommelig med besok her, men jeg ser familier som legger ned blomster de veldig muligens har kjopt av ungene utenfor Shahed ("martyr") t-banestasjon. Gravlunden ligger an til aa vokse i overskuelig framtid; familiemedlemmene til de falne begraves ogsaa her.

Tapene er helt enorme, og det hele er mindre enn tredve aar siden. Her ligger ogsaa det som er igjen av likene til ungguttene som ble hjernevasket til aa kjore moped gjennom minefelt for aa gjore klart for militaert framrykk. Flere hundre tusen unge dode i en krig. Til sammenligning: Jeg leste nettopp at Berlusconi vil trekke alle italienske soldater ut av Afghanistan etter at aatte soldater dode i en selvmordeksplosjon i Kabul for noen dager siden. Jeg er ingen tilhenger av krigen av Afghanistan, men det virker for meg som om man maa bestemme seg - enten skal man krige, eller saa skal man ikke krige.

Etter sobre minnesmerker som Yad Vashem i Jerusalem, Auschwitz-komplekset i Polen, Grini osv er det forfriskende med plumpe blod-og-gorr-utstillinger som den i Teherans torturmuseum. Mellom 1956 og 1979, foer den islamske revolusjonen, drev Shahens etterretningstjeneste SAVAK et beryktet fengsel midt i byen. Flere tusen mennesker dode av tortur her. Grusomhetene gjenskapes av foruroligende naturtro voksdokker som bloer og glinser etter all slags tortur. En tidligere fange viser oss den elektriske stolen, "kokeburet" med flammer under, "korsfestningene", piskesenga osv. Som om vi ikke skjonte poenget, viser videoskjermer teite rekonstruksjoner, hvor skuespillere agerer hylende dissidenter som piskes av en Igor-lignende idiot mens en ond fangevokter med snurrebart staar bak mens han ler og godter seg. Fanger her inkluderer naavaerende Ayatolla Khamenei og tidligere president Rasfanhani (sic?). Korridorene i fengselet stiller ut arrestfotoene av alle de innsatte, det minner om den mer kjente polaroidutstillingen i Tuol Sleng i Kambodsja (hvor jeg ikke har vaert).

(En museumsgjest som snakker litt engelsk sier at dette stedet er akkurat som i Tyskland. Hva mener han? Han leter etter ordet, finner det - "Dachau! Just like Dachau!" Aha - en diger sionistisk myte altsaa.)

Men historien skrives som kjent av seierherrene, og det maa sannsynligvis et regimeskifte eller en gedigen forsoningskampanje til foer Evin eller Qasr fengsel aapnes for utstilling. Her ble sannsynligvis flere titalls tusen henrettet under det turbulente oppgjoeret etter revolusjonen. Mann og mus som hadde noe med det forrige regimet og gjoere ble paradert foran en "rett" foert av en islamsk jurist, en aktor men ingen forsvarer. Saa var det rundt hjornet for aa bli hengt eller skutt, alt ettersom. Khomeini utryddet ogsaa opposisjonelle som i utgangspunktet hadde stoettet revolusjonen, som kommunister. Under krigen ble grupper internt i Iran mistenkt for Irak-sympatier naadeloest utslettet.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om Khomeini. Aapenbart hadde han mange liv paa samvittigheten, men det er saann man maa akseptere naar man foerst skal rasjonelt snakke om verdensledere. Mange av sitatene hans kunne rett ut av Jesu munn. Jeg har dem ikke paa meg, men det er noe saann som, Gud er din beskytter, vaer snill og grei, vi stotter hele verdens undertrykte folk. Samtidig tviler jeg paa at Jesus hadde domt Salman Rushdie til doden in absentia. En fatwa kan kun heves av den som utsteder den, og siden Khomeini dode kort tid etter, var den skrevet i stein. Rushdie forsokte allikevel aa ordne opp: han kunngjorde at han hadde omvendt til islam, han trakk boken tilbake og ba om unnskyldning. Khamenei, gamlingens arvtager, var ikke imponert: "Selv om Salman Rushdie skulle bli verdens dydigste menneske og beklage seg inn til evigheten, er det enhver muslims hellige plikt aa drepe ham og sende ham rett til helvete." Det var med disse ordene i bakhodet jeg forsokte aa alltid holde Koranen i hoyde med hjertet mens jeg bladde i den for avreise. Man vet aldri hvem som ser paa.

MARG BA DIKTATOR

(Jeg skal forsoke aa laste opp noen bilder etter hvert som jeg kommer meg paa en pc sterkere enn en 286)

Jeg gaar paa t-banen for aa reise til Ayatollah Khomeinis gravsted. Til aa begynne med virker alt normalt i den trange vogna. Saa roper en av dem: "Marg ba diktator!" Og mange ungdommer i vogna gjentar: "MARG BA DIKTATOR!" Doed over diktatoren Ahmadinejad. Dette fortsetter en stund, kombinert med slagord for Mir Hossein Mousavi, opposisjonskandidaten som vant-tapte valget i juli. Etter noen stopp gaar demonstrantene av og danner et tog paa vei ut av t-bane-stasjonen. Crap journalist som jeg er, folger jeg ikke etter, men blir paa t-banen paa vei til Ayatollahens minnested. Senere paa kvelden ser jeg slaassing og brennende bildekk paa fjernsyn.

Tidligere paa dagen horte jeg Ahmadinejad tale paa Teheran universitet. Siste fredag i Ramadan er Quds-dagen, Jerusalem-dagen, hvor alle viser stotte for palestinerne og roper "Marg ba Israel!" og "Marg ba Amrika!". Demonstrantene baerer plakater med bilder av isoenderbombede spedbarn paa. De samme bildene gikk paa fjernsyn mens jeg spiste frokost; lik uten hoder, babyer revet i to, graatende kvinner som holder opp haandfuller av kjottrevler, en lang loop av alle de bildene som ble for sterke for TV 2 Nyhetskanalen. Jeg skjonner bare ett ord av Ahmadinejads tale (jeg saa ham aldri, talen ble skreket ut via hoytalere utenfor universitetet): "sionist". Senere leser jeg at han hadde brukt anledningen til nok en gang aa fornekte Holocaust. I'm a dinner-jacket. Jeg stoter paa noen karer litt yngre enn meg paa vei hjem igjen. Han torr bare aa hviske det jeg senere horer skreket paa t-banen - "Doed over diktatoren". "Ahmadinejad er ikke min president. Min president er Moussavi," sier han.

Jeg plukker med meg litt propaganda fra en bod langs gata. Et puslespill for barn som viser Klippemoskeen i Jerusalem og graatende barn bak et piggtraaddgjerde. Noen av disse blodige bildene demonstrantene vifter med. Jeg er mest glad i fargeboken min. Jeg faar med fargestifter. Her skal barn farge inni tegningene, som alle viser hvor faelt Israel er. Ved forste oyekast kan dette virke som den typen indoktrinerende hatlitteratur som den muslimske verden er beryktet for vis-a-vis Israel. Men jeg finner de fleste tegningene til aa vaere en 100 % korrekt gjengivelse av virkeligheten. F.eks. en israelsk soldat som henretter en mor og et barn som ligger nede, israelske soldater som bomber telt med jetfly. De eneste bildene jeg ikke kjoper er de hvor heroisk shebab jager bort jodene fra Jerusalem.

Alle i Iran spoer hva jeg synes om landet deres. Det er den ene tingene iranere har til felles med israelere, de er overbevist om at alle hater dem, og de trygler om aa bli motbevist. Men en fyr paa t-banen spoer eksplisitt hva jeg synes om regjeringen. Jeg sier at valget var aapenbar svindel og at Ahmadinejad virker som en skrulling. Han nikker tankefullt. "Presidenten vaar er dum," sier han. En middelaldrende kvinne som slaar av en prat senere paa dagen, sier at det ikke er noen forskjell mellom Ahmadinejad og Moussavi. "En dag," sier hun og holder opp en finger, "vil blodet til de unge skylle gjennom gatene og vaske bort regjeringen. En dag." Huff da.

PLAGEAANDEN SOM GAAR

Jeg har ved en feiltakelse faatt en venn. Jeg satt og leste i en park og han satte seg ned ved siden av meg og begynte aa prate til meg. Dette er ikke uvanlig i Iran. Det kan faktisk vaere riktig saa hyggelig, saa lenge en av oss gaar videre etter en stund. Naar sola gaar ned, sier jeg at vil finne et sted aa spise. Halvhjertet spoer jeg om han er sulten. Han sier nei. Jeg puster lettet ut. Men foelge meg, det vil han. Vi leter langt aa lenge etter sted. Det er nok av restauranter, bevares, men ingen av dem er "gode nok". Jeg holder helt aerlig paa aa sulte i hjel (det er Ramadan, og jeg faster paa tolvte time), vi ender til slutt opp paa et helt ok sted. Ismail snakker utrolig daarlig engelsk, med den irriterende uvanen at han _later_ som han forstaar naar han ikke forstaar. Han spoer om vi skal moetes i morgen. Siden han virker litt stakkarslig, sier jeg ja. Neste dag gaar vi paa museum. Han anbefaler Samtidskunstmuseet i Teheran, selv om jeg ikke vet hvorfor, da han virker aa _hate_ det. Jeg synes det er ganske interessant, jeg saa alltid for meg at moderne kunst var forbudt i Iran og henvist til grafitti paa t-bane-vogner. Men her er det fantasifulle trykk som utnytter det farsiske alfabetets kalligrafiske natur til full effekt - et koranvers i form av en paafugl, for eksempel. Andre er langt mer abstrakte. Ismail synes det er "uinteressant" fordi det "ikke ligner paa noe". Siden engelsken hans bestaar av bare en haandfull fraser, slipper vi fort opp for ting aa prate om. Saa jeg forsoeker aa spoeke med ham. Jeg later som jeg tror at to brannslokningsapparater i et hjoerne er kunst. Jeg kloer meg i skjegget som om jeg undrer faelt paa hva kunstneren har tenkt. Ismail drar meg vantro videre - "No art!" Jeg gjoer det samme med et tomt monter og en flekk paa teppet, men han plukker ikke opp paa spoeken.

Etterpaa foreslaar jeg Nasjonalmuseet. Ismail skjaerer en grimase som om jeg hadde foreslaatt klubben "Rectum" fra "Irreversible". "Why do you want to go there?" Jeg siterer Lonely Planet-boka paa at museet er et "must-see" i Teheran. Hvis Ismail har motargumenter, mangler han ordforraadet til aa uttrykke dem, saa vi stikkre. Det er trivelig nok. Ismails bidrag er aa peke paa utstillinger og si hva de er: "Statue. Lion. Map. Head." osv. Det er ingenting galt med fyren, for saa vidt. Jeg er bare lei trynet hans. Jeg sier at jeg skal tilbake til hotellet for aa hvile. Han vil folge meg. Jeg spor hvor han skal hen. Parken. Det er i motsatt retning, paapeker jeg. Han innser at han har tapt. Han spor hva jeg skal i morgen. Jeg sier at jeg skal til en by i nord. Det var sant tidligere; jeg skulle hooke opp med en couchsurfer som bor i en annen by, men han maatte avlyse paa grunn av familieanliggender. Ismail sier at han har lyst til aa bli med. Jeg vikler meg videre inn i lognene mine, noe med at det ikke er plass paa bussen, en helt absurd paastand, pluss at jeg skal moete noen andre og det er upassende. Jeg har lyst aa bare klippe snora, gjoere et eller annet droyt for a skremme ham vekk, plante et digert kyss paa truten hans eller noe. (Det kunne slaatt feil - jeg leser senere at Park E-Laleh som vi mottes i tidligere, er et av de faa steder hvor homoseksuelle motes i Teheran). Han kjoper ljuginga mi til slutt. Hvorfor kan jeg ikke bare be saanne folk om aa dra til helvete? Jeg er alt for hoflig, jeg klarer bare aa vaere riktig utrivelig med venner.

TEHERAN

Under en ribbet stenoern kan man saa vidt skjelne ut ordene "Embassy of the United States of America." Bygningen er naa bedre kjent som "USAs spionrede". Kort tid etter den iranske revolusjonen stormet lokale studenter ambassaden og holdt de ansatte gisler i 444 dager. En amerikansk redningsaksjon ble en fiasko da to militaere helikoptre krasjet inn i hverandre over orkenen. 8 Navy SEALS omkom. Hele den iranske fadesen er hovedaarsaken til at Jimmy Carter ble sett paa som en taper paa hjemmebane og ble erstattet av Ronald Reagan. Hans folk var saa sikre paa seier at de i all hemmelighet forhandlet med iranerne for aa faa gislene loslatt samme dag som Reagan ble innsatt.

Etter at iranerne kastet den hatede Shahen, saa USA hvilken vei det bar og begynte aa makulere alle sensitive dokumenter. De skulle heller ha brent dem, for et team studenter med for lite aa gjoere, limte sammen alle strimlene av papir og rekonstruerte alle dokumentene i en prosess som tok seks aar. Innholdet i dokumentene viste at "Spionrede" var et passende navn paa bygningen. Her ble kuppet mot demokraten Mossadeq i 1953 klekket ut. Fundamentalistene ville ikke ta sjansen paa noe lignende denne gang, og kastet amerikanerne paa huet og raeva ut. Iran og USA har ikke hatt formelle diplomatiske forbindelser siden. (I all hemmelighet har det skjedd masse rart, som Iran-Contra-skandalen, hvor USA ulovlig solgte vaapen til Iran og sluset pengene videre til doedsskvadroner i Latin-Amerika - men det er en helt annen historie).

Ambassaden huser naa et museum hvor man blant annet kan se de rekonstruerte dokumentene. Saa synd da, at det bare er aapent ti dager hver februar. Resten av aaret er det hovedkvarteret for Sepah-militsen, som har som oppgave aa "verne om revolusjonen." Ambassadeveggene er dekket av propagandistiske malerier med Khomeini-sitater som forbanner "den Store Satan" og lovpriser martyrdoeden. Frihetsgudinnen er malt med et doedningehode, en annen vegg viser en skitten neve som klyper rundt en jordklode. Rundt haandleddet er det bundet amerikanske og israelske flagg. En liten del av meg har lyst til aa tusje inn WWJD og stikke av.

Mitt favorittmaleri er ment aa vise hvordan utenlandsk innflytelse forpester Iran. En satelittantenne er vendt mot hvite og gule liljer som representerer revolusjonen. En diger stygg haand stikker ut fra antennen med en lighter og setter fyr paa blomstene. Antennen sender ogsaa ut tegn som er ment aa representere vestlig dekadanse. Ett av dem er utrolig nok anti-atomvaapen-fredssymbolet. Under staar det: "RAP". En strimle med takkete tekst har falmet i solen, jeg maa myse litt foer jeg kjenner igjen logoen: "METALLIKKA" (sic). Ingen konserter i Teheran med det foerste, altsaa. Metallica har et generelt daarlig rykte, "Master of Puppets" ble brukt i Abu Ghraib naar soldater ville torturere irakiske fanger. Det hele minner meg om en anekdote som jeg hoerte et sted, og som jeg ikke aner om er sann: Under den foerste Golfkrigen, da amerikanske styrker skulle rykke inn, forsoekte irakerne seg paa psykologisk terror; de slapp ned pamfletter som haanet soldatene og paasto at mens de satt i oerkenen, drev konene deres hjemme og knulla paa "filmstjernen Bart Simpson". Slikt er veldig morsomt, helt til man innser at vi vet like lite om dem, som de vet om oss.

***

Trafikken her er helt sinnssvak. Elver av biler og motorsykler raser gjennom byen i en helvetes fart, en eneste stor superorganisme som ormer seg graioest gjennom byen. Eller ikke: hvert aar doer 25,000 i trafikken i Iran, og en god del av dem maa vaere fotgjengere i Teheran. De faa trafikklys som finnes, er bare veiledende. Man maa rett og slett bare bite tennene sammen og ga ut i veien og haape at bilene stopper. Som regel springer man sikk-sakk mellom biler som suser forbi i femti kilometer i timen. Etter at jeg har staatt stille i ti minutter foran et stort kryss, synes en gammel mann synd paa meg, tar tak i haandleddet mitt og drar meg ut i trafikken. Han stanser bilene med en avis og peker mot meg som alibi.

KONTAKT

Telefonnummer i Iran: +989196320084, t.o.m. 05. okt. Jeg kan verken sende eller motta utenlandsk sms.