På spørsmål fra en student ved Columbia-universitetet for to år siden, om hvordan den islamske republikken behandlet homofile, svarte Mahmoud Ahmadinejad: "Vi har ikke homoseksuelle i Iran. Jeg vet ikke hvem det er som har fortalt deg dette, men -". Resten av svaret hans druknet i latter fra newyorkerne.
Jeg har ikke sett noen homofile her, så vidt jeg vet. Jeg har sett nok av oppførsel som i Norge ville blitt ansett som supergay. Menn holder hverandre i hendene hele tiden, med fletta fingre og full pakke. Flere gutter har sagt "I love you" til meg.
En serbisk sofasurfer som bodde hos Mohammad, hadde blitt forsøkt sjekka opp i Esfahan. Iraneren hadde sett ham studere et kart og spurt om han trengte hjelp med å finne fram. Det gjorde han. Etter en stund sa iraneren: Jeg er homofil. Har du lyst til være kjærester et par dager? Serberen trodde han bare kødda, "drøy" iransk humor liksom, og lo høflig. Så tok iraneren på ham og foreslo "samleie". Iraneren kunne sikkert valgt et mer liberalt folkeferd å forsøke seg på; en homomarsj i Beograd m
åtte avlyses nylig på grunn av trusler fra høyreekstremister. Serberens svar var uansett et kontant "fuck off" og iraneren spratt avgårde som en kamerasky kenguru.Homoseksuell aktivitet (i motsetning, formodentlig, til inaktivitet) er forbudt i Iran, og straffes med offentlig pisking eller, i enkelte tilfeller, henging. Når man prater om hvor flott alt er i Iran, hvor rik kulturen er, hvor trivelige menneskene er, er dette sånn man ikke må miste av syne. Flott land og barbariske lover er ikke gjensidig utelukkende, man må hele tiden vite hvor man er hen i verden. Aa leve i et land hvor ens natur kvalifiserer en til dødsstraff er noe jeg ikke ønsker min verste fiende.
