(Jeg skal forsoke aa laste opp noen bilder etter hvert som jeg kommer meg paa en pc sterkere enn en 286)
Jeg gaar paa t-banen for aa reise til Ayatollah Khomeinis gravsted. Til aa begynne med virker alt normalt i den trange vogna. Saa roper en av dem: "Marg ba diktator!" Og mange ungdommer i vogna gjentar: "MARG BA DIKTATOR!" Doed over diktatoren Ahmadinejad. Dette fortsetter en stund, kombinert med slagord for Mir Hossein Mousavi, opposisjonskandidaten som vant-tapte valget i juli. Etter noen stopp gaar demonstrantene av og danner et tog paa vei ut av t-bane-stasjonen. Crap journalist som jeg er, folger jeg ikke etter, men blir paa t-banen paa vei til Ayatollahens minnested. Senere paa kvelden ser jeg slaassing og brennende bildekk paa fjernsyn.
Tidligere paa dagen horte jeg Ahmadinejad tale paa Teheran universitet. Siste fredag i Ramadan er Quds-dagen, Jerusalem-dagen, hvor alle viser stotte for palestinerne og roper "Marg ba Israel!" og "Marg ba Amrika!". Demonstrantene baerer plakater med bilder av isoenderbombede spedbarn paa. De samme bildene gikk paa fjernsyn mens jeg spiste frokost; lik uten hoder, babyer revet i to, graatende kvinner som holder opp haandfuller av kjottrevler, en lang loop av alle de bildene som ble for sterke for TV 2 Nyhetskanalen. Jeg skjonner bare ett ord av Ahmadinejads tale (jeg saa ham aldri, talen ble skreket ut via hoytalere utenfor universitetet): "sionist". Senere leser jeg at han hadde brukt anledningen til nok en gang aa fornekte Holocaust. I'm a dinner-jacket. Jeg stoter paa noen karer litt yngre enn meg paa vei hjem igjen. Han torr bare aa hviske det jeg senere horer skreket paa t-banen - "Doed over diktatoren". "Ahmadinejad er ikke min president. Min president er Moussavi," sier han.
Jeg plukker med meg litt propaganda fra en bod langs gata. Et puslespill for barn som viser Klippemoskeen i Jerusalem og graatende barn bak et piggtraaddgjerde. Noen av disse blodige bildene demonstrantene vifter med. Jeg er mest glad i fargeboken min. Jeg faar med fargestifter. Her skal barn farge inni tegningene, som alle viser hvor faelt Israel er. Ved forste oyekast kan dette virke som den typen indoktrinerende hatlitteratur som den muslimske verden er beryktet for vis-a-vis Israel. Men jeg finner de fleste tegningene til aa vaere en 100 % korrekt gjengivelse av virkeligheten. F.eks. en israelsk soldat som henretter en mor og et barn som ligger nede, israelske soldater som bomber telt med jetfly. De eneste bildene jeg ikke kjoper er de hvor heroisk shebab jager bort jodene fra Jerusalem.
Alle i Iran spoer hva jeg synes om landet deres. Det er den ene tingene iranere har til felles med israelere, de er overbevist om at alle hater dem, og de trygler om aa bli motbevist. Men en fyr paa t-banen spoer eksplisitt hva jeg synes om regjeringen. Jeg sier at valget var aapenbar svindel og at Ahmadinejad virker som en skrulling. Han nikker tankefullt. "Presidenten vaar er dum," sier han. En middelaldrende kvinne som slaar av en prat senere paa dagen, sier at det ikke er noen forskjell mellom Ahmadinejad og Moussavi. "En dag," sier hun og holder opp en finger, "vil blodet til de unge skylle gjennom gatene og vaske bort regjeringen. En dag." Huff da.
