Flere hundre tusen mennesker er begravet i Behest-e-Zahra-gravlunden for soldater etter krigen med Irak mellom 1980 og 1988. Totale tap paa begge sider anslaas til ca. en million. Iran var overlegne i antall, saa Irak brukte gass, solgt til dem av Tyskland (som burde holde seg unna gass-businessen) og USA. Iran kalte det den Paatvungne Krigen, men ble overmodige etter at par aar og brakte krigen til Irak og forlenget den med nye aar.
Historikere eller de overdrevent morbide kunne tilbrakt dager her, en liten time er nok for meg. Noen av de dode har egne montre med bergede personlige eiendeler. Utenfor de faste nasjonale sorgedagene er det sparsommelig med besok her, men jeg ser familier som legger ned blomster de veldig muligens har kjopt av ungene utenfor Shahed ("martyr") t-banestasjon. Gravlunden ligger an til aa vokse i overskuelig framtid; familiemedlemmene til de falne begraves ogsaa her.
Tapene er helt enorme, og det hele er mindre enn tredve aar siden. Her ligger ogsaa det som er igjen av likene til ungguttene som ble hjernevasket til aa kjore moped gjennom minefelt for aa gjore klart for militaert framrykk. Flere hundre tusen unge dode i en krig. Til sammenligning: Jeg leste nettopp at Berlusconi vil trekke alle italienske soldater ut av Afghanistan etter at aatte soldater dode i en selvmordeksplosjon i Kabul for noen dager siden. Jeg er ingen tilhenger av krigen av Afghanistan, men det virker for meg som om man maa bestemme seg - enten skal man krige, eller saa skal man ikke krige.
Etter sobre minnesmerker som Yad Vashem i Jerusalem, Auschwitz-komplekset i Polen, Grini osv er det forfriskende med plumpe blod-og-gorr-utstillinger som den i Teherans torturmuseum. Mellom 1956 og 1979, foer den islamske revolusjonen, drev Shahens etterretningstjeneste SAVAK et beryktet fengsel midt i byen. Flere tusen mennesker dode av tortur her. Grusomhetene gjenskapes av foruroligende naturtro voksdokker som bloer og glinser etter all slags tortur. En tidligere fange viser oss den elektriske stolen, "kokeburet" med flammer under, "korsfestningene", piskesenga osv. Som om vi ikke skjonte poenget, viser videoskjermer teite rekonstruksjoner, hvor skuespillere agerer hylende dissidenter som piskes av en Igor-lignende idiot mens en ond fangevokter med snurrebart staar bak mens han ler og godter seg. Fanger her inkluderer naavaerende Ayatolla Khamenei og tidligere president Rasfanhani (sic?). Korridorene i fengselet stiller ut arrestfotoene av alle de innsatte, det minner om den mer kjente polaroidutstillingen i Tuol Sleng i Kambodsja (hvor jeg ikke har vaert).
(En museumsgjest som snakker litt engelsk sier at dette stedet er akkurat som i Tyskland. Hva mener han? Han leter etter ordet, finner det - "Dachau! Just like Dachau!" Aha - en diger sionistisk myte altsaa.)
Men historien skrives som kjent av seierherrene, og det maa sannsynligvis et regimeskifte eller en gedigen forsoningskampanje til foer Evin eller Qasr fengsel aapnes for utstilling. Her ble sannsynligvis flere titalls tusen henrettet under det turbulente oppgjoeret etter revolusjonen. Mann og mus som hadde noe med det forrige regimet og gjoere ble paradert foran en "rett" foert av en islamsk jurist, en aktor men ingen forsvarer. Saa var det rundt hjornet for aa bli hengt eller skutt, alt ettersom. Khomeini utryddet ogsaa opposisjonelle som i utgangspunktet hadde stoettet revolusjonen, som kommunister. Under krigen ble grupper internt i Iran mistenkt for Irak-sympatier naadeloest utslettet.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om Khomeini. Aapenbart hadde han mange liv paa samvittigheten, men det er saann man maa akseptere naar man foerst skal rasjonelt snakke om verdensledere. Mange av sitatene hans kunne rett ut av Jesu munn. Jeg har dem ikke paa meg, men det er noe saann som, Gud er din beskytter, vaer snill og grei, vi stotter hele verdens undertrykte folk. Samtidig tviler jeg paa at Jesus hadde domt Salman Rushdie til doden in absentia. En fatwa kan kun heves av den som utsteder den, og siden Khomeini dode kort tid etter, var den skrevet i stein. Rushdie forsokte allikevel aa ordne opp: han kunngjorde at han hadde omvendt til islam, han trakk boken tilbake og ba om unnskyldning. Khamenei, gamlingens arvtager, var ikke imponert: "Selv om Salman Rushdie skulle bli verdens dydigste menneske og beklage seg inn til evigheten, er det enhver muslims hellige plikt aa drepe ham og sende ham rett til helvete." Det var med disse ordene i bakhodet jeg forsokte aa alltid holde Koranen i hoyde med hjertet mens jeg bladde i den for avreise. Man vet aldri hvem som ser paa.
