En halvtimes drosjetur (50,000 rial, fem dollar) tar oss til et forstadshus hvor høylytt musikk dundrer over nabolaget. Jeg geleides inn i en fjong stue. Guttene og jentene sitter blygt på hver sin side, akkurat som på ungdomsskolen. Når lyset dempes og erstattet av en epilepsi-framkallende strobelampe, løsner det. En tenåringsgutt byr meg opp til dans. Det er ydmykende på veldig mange måter på en gang, men på godt og vondt er det ikke mange som legger overdrevent merke til meg. Som vestlig forventer man ofte at folkehavet deler seg og man mottas med trompeter og rosevann, som om man var en diplomat fra en annen galakse, men det skjer sjeldnere enn man skulle tro.
Jeg visste selvfølgelig at fester forekom i Iran, men jeg forestilte meg alltid at det bokstavelig talt skjedde under jorden, med vakter på utkikk etter five-oh. Men både unge og gamle er tilstede, og gir fullstendig faen i reglene mot 1) lettkledde damer, 2) vestlig musikk, 3) generelt trivelig stemning. Det bittelille antrekket til ei jente her ville hevet øyenbryn til og med i Norge; Mohammad omtaler henne nedsettende som "hun nesten nakne".
Vil jeg ha noe å drikke? Ja takk. Med vann eller med cola? Ehm, cola.
En stiv drink sendes min vei, overraskende streit whiskey. Brødrene Mohammad ser bekymret på meg, redde for at de må eskortere meg ravende drita tilbake til mitt rottehøl av et hotell. Jeg forsøker å forklare at jeg har drukket før. Men det er en stund siden sist (nøyaktig sju dager) og etter et par begynner jeg å kjenne det.
Brått blir jeg bekymret for at politiet skal raide festen; volumet er høyt nok til å avstedkomme naboklager hvorsomhelst i verden. Straffen hadde nok ikke blitt strengere enn at alle sendes hjem. Mitt problem er bare at "hjem" er på et annet kontinent.
Men snuten kommer aldri. I drosjen på vei tilbake gir Mohammad meg et lynkurs i iransk klasseskille. Det der var et overklassestrøk fullt av overklassekids, og de følte seg sett ned på. Ei jente som "hun nesten nakne" ville aldri hatt noe med Mohammad å gjøre, fordi iranske jenter er bare opptatt av penger og status. Jeg skjønner ikke hvorfor han klager; han har tre damer på gang. Han er kvikk til å understreke at han ikke gjør noe "galt" med dem, det er viktig for ham å oppfattes som "a good boy". Han viker synlig blikket unna pene jenter for å vise en sær form for respekt.
Siden brødrene er metalfans, oppvokst på en usunn diett av backstage-dokumentarer, banner de hele tiden. En kompis introduseres som "a fucking asshole" med påfølgende løfte om å "kick his fucking ass". Metalmerch er sjelden vare i Iran, så de spurte om jeg kunne ta med noe hjemmefra. Jeg har slått på stortromma og tatt med en Metallica-plakat ("Harvester of sorrow"), et Dimmu Borgir-flagg og en Slipknot-video. Gutta pisser nesten på seg. "This is so fucking cool! Kick-ass!" osv.
(Det må sies at vokabularet strekker seg lengre enn som så; Mohammad lirer av seg ord uttrykk som "allocation" og "faux pas". På grunn av Rammstein kan han også en god del tysk, som han sprer oppi engelsken til forvirrende effekt).
