Mohammad i Jenin introduserer meg til et par briter. Simon og Dan underviser engelsk på Det amerikanske universitetet i Jenin. Vi blir venner og bestemmer oss for å gå ut og drikke en dag. Siden Simon har et visum som begrenser hans reise til innenfor de palestinske selvstyremyndighetene, faller valget på relativt liberale Ramallah.
Det er snakk om noen damer som muligens kommer innom. Simon, Dan og en gjeng på fire jenter, og Mohammad, reiste sammen til Dødehavet for å bade. Simon sto bak dem i dusjkøen da hun ene, Alice, sa, "Han ene er grei nok, men han er for britisk for min smak. Det er han andre jeg er forelska i." Simon mener at det er han som er gjenstand for Alices oppmerksomhet. Jeg blir brakt inn for å bedømme hvem som er "mest britisk" av de to. Jeg aner ikke. Simon er en typisk jovial, rappkjeftet brite, mens Dan er en typisk lavmælt, høflig brite.
Hvordan er det å undervise palestinske tenåringer i engelsk? Et hælvete. Kurset er obligatorisk, mesteparten av studentene har ikke lyst å være der engang. De er frekke også:
- Du er sen til timen.
- Grynt.
- Har du gjort leksene dine?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Jeg var opptatt.
Det er veldig vanskelig å få ungdommene til å lese. Som jeg mistenkte, skjer det ikke mye lesing i den arabiske verden. Simon ba dem om å lese en kort novelle. De få som fullførte, var ikke imponert. Novellen var "teit" fordi den ikke "var ekte".
Klassediskusjoner har ofte rare utfall. Simon lærte dem ordet "brave", modig, og ba dem komme med eksempler på folk som er modige.
- Jackie Chan.
- Hvorfor?
- Fordi han er en helt.
Jeg og Simon og Dan finner ut at vi har en felles bekjent, Maria, en italiener jeg møtte i Beit Ummar. Vi er alle fascinert av Maria. Hun er nå, hvis planene hennes ble gjennomført, i Gaza, hvor hun skal være i åtte - 8 - måneder. Vi kan ikke skjønne hvordan hun skal klare seg der. Da jeg møtte henne, snakket hun masse om hvordan hun elsket Tel Aviv. Hun spurte vår vert, en palestiner som har sittet fem år i israelsk fengsel, som per i dag har større sjanse for å reise til månen enn til Israel, om hva som var raskeste vei fra Beit Ummar til Tel Aviv. Til Simon og Dan hadde hun kommet med en smårasistisk harange om hvordan arabere bare bråker og roper og lukter ille. Hun liker ikke matene, toalettene, naturen, og var livredd for egen sikkerhet selv i Ramallah. Og hun skal være åtte måneder i Gaza.
Mohammad virket besatt med Maria. Det hadde vært noe fram og tilbake mellom dem på nett, hun hadde visstnok sendt en epost som han ikke hadde fått osv. Mohammad er fra seg.
- Hva kan være galt? Hvordan skal jeg komme i kontakt med henne?
Så vi skriver på Facebook-veggen hennes - HVOR ER DU????? - sender epost - FAAR DU DENNE EPOSTEN????? - og legger henne til som Skype-venn - RING MEG!!!!
Jeg har tidligere klaget over at Mohammads emigrasjonsiver passer dårlig overens med hans mangel på initiativ. Jeg må trekke det tilbake når Simon forteller meg at han hadde fridd til Maria for visumårsaker. Med palestinere strekker ofte lite veldig langt.
lørdag 28. november 2009
fredag 27. november 2009
STILLE OG ROLIG
Den meldingen de gav israelittene om det landet de hadde speidet ut, var nedslående. De sa: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er slik at det gjør ende på dem som slår seg ned i det. Og alle mennene vi så der, var store og sterke. Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.»
- Fjerde mosebok, 13:32-33
Israel er et samfunn for besatt av Alanis Morisette for sitt eget beste. For all del, "Jagged little pill" er en bra plate, men det begynner å bli en stund siden. Jeg må ha hørt hele albumet fire ganger nå, sang for sang, på radioen i drosjer, i cd-spilleren i barer. Den største hiten fra platen er sangen jeg liker minst, "Ironic". Jeg misliker den mest fordi Morisette misforstår ordet "ironisk". Eksemplene hun ramser opp i refrenget - regn på bryllupsdagen, gratistur når du allerede har kjøpt billett, et godt råd du velger å ikke følge - er ikke eksempler på ironi, men på, mer eller mindre, uflaks. Under en middag med venner, strever vi lenge med å finne en god definisjon på ironi. Mild sarkasme? Late som du mener noe du ikke mener? Pokker. Men jeg tror jeg sitter på et godt eksempel: mennesker som skyter raketter mot stedene de pleide å bo.
Sderot er en kort spasertur unna Gaza. Jeg har reist på besøk mest for å finne ut hva alt maset dreier seg om. Byen er kjent som målet for de fleste av Hamas' raketter fra Gaza-stripen. Byen ble grunnlagt i 1953 på ruinene av en arabisk landsby. Også Ashdod og Ashkelon, som mottar en god del raketter, var hovedsaklig arabiske byer før grunnleggelsen av staten Israel.
Etter at Gaza ble "evakuert" for jødiske bosettere høsten 2005, økte antallet rakettangrep fra Gaza. Det er sånt som skjer når du låser halvannen million mennesker inne på et område på størrelse med Mjøsa og kaster bort nøkkelen. 25 % av Sderots befolkning har flyttet siden da.
Personlig hadde jeg nok flyttet selv hvis det ikke var en eneste rakett. Dette er i sannhet en miserabel, fattig liten by, med deprimerende østblokkarkitektur. Sderot ligger nærme Sapir høyskole, og det er grunnen til at folk som Roe bor her. Min vert er opprinnelig fra California, besteforeldrene hans møttes i Auschwitz, han flyttet med hippiemoren sin til Israel da han var elleve. Nå studerer han fotografi ved Sapir. Roe (uttales noe sånn som "Rå-ee"; jeg kaller ham bare Roy) slår meg som en i overmåte reflektert fyr det går an å snakke om det meste med. Politisk syn? Roe stemmer på Meretz, Israels SV, og mener at palestinerne må få sin egen stat. Han tjente i militæret under den andre intifadaen, både på Vestbredden og i Gaza. Hvordan forente han sine politiske syn med det å delta i en okkupasjonshær? Hvordan føltes det å jobbe for å beskytte de bosetterne han kaller for idioter nå.
Roe smiler. - Så du forstår, sier han.
Han mente han kunne fungere som et korrektiv overfor soldater som behandler palestinere "som dritt". Men han måtte allikevel delta aktivt i å betjene kontrollposter, begå arrestasjoner og husokkupasjoner. Siden han er enebarn, klarte han å vri seg unna reservestyrkene.
Har han noensinne måttet stupe i dekning fra Kassam-rakettene?
- Selvfølgelig. Jeg har bodd her i halvannet år.
Det var en rakett på lørdag, men ingen faller mens jeg er her. Det er ment å foregå omtrent slik: Et høytalersystem roper "Tzevah admom" (rød farge), og da har du femten sekunder på deg til å komme deg i dekke. Alle bussholdeplasser dobler som bomberom. Jeg stikker hodet innom et; en eller annen elendig ape har brukt det som pissoar. Noen har tagget "Drop acid, not bombs" inni. Mange av husene jeg ser har egne bomberom.
Kassam-rakettene er stort sett hjemmelagede jernrør, som oftes med eksplosiver inni, men av og til ikke. De er omtrent en meter høye. Jeg ønsker ikke å bagatellisere Sderots traumer. Men vi må allikevel ha litt perspektiv på ting. I dette tiåret har tretten israelere blitt drept. Det er selvfølgelig tretten for mange, bla bla bla. Men over en periode på tre uker rundt nyttår drepte Israel tretten hundre palestinere. Gaza har ingen alarmer, ingen bomberom, og ingen amerikanske presidentkandidater kommer på besøk for å vise sin støtte.
Det er samtidig lettere å identifisere seg med israelerne. De er som europeere (mange av dem er europeere). Hvis vi konsentrerer oss skikkelig, kan vi forestille oss hvordan det må være å få et ellers lykkelig liv, med dame, skole, festing, hasj, avbrutt av sporadisk rakettild. Palestinske selvmordsbombere fanger fantasien. Kan du forestille deg å stå i kø utenfor et utested, hvor en mann detonerer seg selv midt i mengden? Vi sympatiserer, med rette, når israelere er gjenstand for horrible massemord, men vi bryr oss ikke det minste når palestinerne rammes ti ganger verre. For i Gaza er livet alltid kjipt, med sult og fattigdom og elendighet, totalt uten framtidsutsikter, og det er en situasjon vi simpelthen ikke har hjernekapasitet til å sette oss selv i.
Jeg og Roe raller rundt i sentrum. Det eneste stedet som minner om en bar er et trist lite pizzasted som heter Nuvalet. Gatekjøkken med alkoholservering minner med om Finnmark. En jente hører meg prate norsk på telefonen. - Er du fra Norge? sier hun på gebrokken men tydelig norsk.
Hun forteller at hun har bodd fire år på Ryen med kjæresten. Eks-kjæresten, understreker hun. Dette er selvfølgelig ingen eksakt vitenskap, men jeg tror hun legger hemningsløst an på meg. Hva er "Jeg har kjæreste" på gebrokken norsk?
Vi venter på en buss. En tykkladen man i militæruniform vralter forbi og snakker i mobiltelefon.
- Der, sier Roe, går den største løgneren i landet.
Han er militærets pressetalsmann for Sderot. Hvilke løgner har han fortalt?
- For eksempel at Israel ikke brukte fosforbomber mot Gaza. Det var bare å skru på fjernsynet og se at de gjorde det.
Det nærmeste jeg kommer Gaza er en bakketopp med utsikt over hele stripen. På samme sted står et minnesmerke til ære for en lokal soldat som omkom i en helikopterstyrt i Galilea i 1997. Tjue stålstenger, ett for hvert år av hans liv. Det er noe rart med et slikt monument nær Gaza, som er full av ubegripelig elendighet.
- Det er stille og rolig, synes du ikke? sier sjåføren min.
- Joa.
- Liker du når det er stille og rolig?
Jeg kan bare nikke. Gaza har vært "rolig" i det siste. Ingenting har forandret seg hva angår palestinernes leveforhold, men de er for søndersmadret til å yte noen motstand. Terrorisme funker, kollektiv avstraffelse funker.
Israel påsto at de gikk til krig for å komme rakettene til livs. Men hvis det var hovedmålet, hvorfor overholdt de ikke våpenhvilen? Hamas og Israel hadde en våpenhvile i seks måneder i fjor, den holdt helt til Israel bombet Gaza og drepte åtte Hamas-medlemmer. Dette skjedde 4. november, mens alle var opptatt av presidentvalget i USA. Den delen av historien kom sjelden fram i media. For en uke siden erklærte Hamas en ny våpenhvile, som denne gang inkluderte alle de små palestinske terrororganisasjonene. Hamas sa at de ikke kom til å skyte raketter hvis de ikke ble skutt på selv. Kun timer etterpå bombet Israel Gaza i nord og sør og skadet sju palestinere. Og palestinerene er den aggressive part. Aa sammenligne våpnene på de to sidene går bare ikke an. Ingen burde måtte leve med raketter. Og jeg føler ikke noen særlig politisk sympati med Hamas. Men ingen plikter å legge seg ned og dø i stillhet, som er det eneste Israel virker å ville akseptere. Hvis jødene i Warszawa-ghettoen hadde skutt noen fillete raketter mot en tysk by tror jeg ingen hadde brydd seg det minste.
- Fjerde mosebok, 13:32-33
Israel er et samfunn for besatt av Alanis Morisette for sitt eget beste. For all del, "Jagged little pill" er en bra plate, men det begynner å bli en stund siden. Jeg må ha hørt hele albumet fire ganger nå, sang for sang, på radioen i drosjer, i cd-spilleren i barer. Den største hiten fra platen er sangen jeg liker minst, "Ironic". Jeg misliker den mest fordi Morisette misforstår ordet "ironisk". Eksemplene hun ramser opp i refrenget - regn på bryllupsdagen, gratistur når du allerede har kjøpt billett, et godt råd du velger å ikke følge - er ikke eksempler på ironi, men på, mer eller mindre, uflaks. Under en middag med venner, strever vi lenge med å finne en god definisjon på ironi. Mild sarkasme? Late som du mener noe du ikke mener? Pokker. Men jeg tror jeg sitter på et godt eksempel: mennesker som skyter raketter mot stedene de pleide å bo.
Sderot er en kort spasertur unna Gaza. Jeg har reist på besøk mest for å finne ut hva alt maset dreier seg om. Byen er kjent som målet for de fleste av Hamas' raketter fra Gaza-stripen. Byen ble grunnlagt i 1953 på ruinene av en arabisk landsby. Også Ashdod og Ashkelon, som mottar en god del raketter, var hovedsaklig arabiske byer før grunnleggelsen av staten Israel.
Etter at Gaza ble "evakuert" for jødiske bosettere høsten 2005, økte antallet rakettangrep fra Gaza. Det er sånt som skjer når du låser halvannen million mennesker inne på et område på størrelse med Mjøsa og kaster bort nøkkelen. 25 % av Sderots befolkning har flyttet siden da.
Personlig hadde jeg nok flyttet selv hvis det ikke var en eneste rakett. Dette er i sannhet en miserabel, fattig liten by, med deprimerende østblokkarkitektur. Sderot ligger nærme Sapir høyskole, og det er grunnen til at folk som Roe bor her. Min vert er opprinnelig fra California, besteforeldrene hans møttes i Auschwitz, han flyttet med hippiemoren sin til Israel da han var elleve. Nå studerer han fotografi ved Sapir. Roe (uttales noe sånn som "Rå-ee"; jeg kaller ham bare Roy) slår meg som en i overmåte reflektert fyr det går an å snakke om det meste med. Politisk syn? Roe stemmer på Meretz, Israels SV, og mener at palestinerne må få sin egen stat. Han tjente i militæret under den andre intifadaen, både på Vestbredden og i Gaza. Hvordan forente han sine politiske syn med det å delta i en okkupasjonshær? Hvordan føltes det å jobbe for å beskytte de bosetterne han kaller for idioter nå.
Roe smiler. - Så du forstår, sier han.
Han mente han kunne fungere som et korrektiv overfor soldater som behandler palestinere "som dritt". Men han måtte allikevel delta aktivt i å betjene kontrollposter, begå arrestasjoner og husokkupasjoner. Siden han er enebarn, klarte han å vri seg unna reservestyrkene.
Har han noensinne måttet stupe i dekning fra Kassam-rakettene?
- Selvfølgelig. Jeg har bodd her i halvannet år.
Det var en rakett på lørdag, men ingen faller mens jeg er her. Det er ment å foregå omtrent slik: Et høytalersystem roper "Tzevah admom" (rød farge), og da har du femten sekunder på deg til å komme deg i dekke. Alle bussholdeplasser dobler som bomberom. Jeg stikker hodet innom et; en eller annen elendig ape har brukt det som pissoar. Noen har tagget "Drop acid, not bombs" inni. Mange av husene jeg ser har egne bomberom.
Kassam-rakettene er stort sett hjemmelagede jernrør, som oftes med eksplosiver inni, men av og til ikke. De er omtrent en meter høye. Jeg ønsker ikke å bagatellisere Sderots traumer. Men vi må allikevel ha litt perspektiv på ting. I dette tiåret har tretten israelere blitt drept. Det er selvfølgelig tretten for mange, bla bla bla. Men over en periode på tre uker rundt nyttår drepte Israel tretten hundre palestinere. Gaza har ingen alarmer, ingen bomberom, og ingen amerikanske presidentkandidater kommer på besøk for å vise sin støtte.
Det er samtidig lettere å identifisere seg med israelerne. De er som europeere (mange av dem er europeere). Hvis vi konsentrerer oss skikkelig, kan vi forestille oss hvordan det må være å få et ellers lykkelig liv, med dame, skole, festing, hasj, avbrutt av sporadisk rakettild. Palestinske selvmordsbombere fanger fantasien. Kan du forestille deg å stå i kø utenfor et utested, hvor en mann detonerer seg selv midt i mengden? Vi sympatiserer, med rette, når israelere er gjenstand for horrible massemord, men vi bryr oss ikke det minste når palestinerne rammes ti ganger verre. For i Gaza er livet alltid kjipt, med sult og fattigdom og elendighet, totalt uten framtidsutsikter, og det er en situasjon vi simpelthen ikke har hjernekapasitet til å sette oss selv i.
Jeg og Roe raller rundt i sentrum. Det eneste stedet som minner om en bar er et trist lite pizzasted som heter Nuvalet. Gatekjøkken med alkoholservering minner med om Finnmark. En jente hører meg prate norsk på telefonen. - Er du fra Norge? sier hun på gebrokken men tydelig norsk.
Hun forteller at hun har bodd fire år på Ryen med kjæresten. Eks-kjæresten, understreker hun. Dette er selvfølgelig ingen eksakt vitenskap, men jeg tror hun legger hemningsløst an på meg. Hva er "Jeg har kjæreste" på gebrokken norsk?
Vi venter på en buss. En tykkladen man i militæruniform vralter forbi og snakker i mobiltelefon.
- Der, sier Roe, går den største løgneren i landet.
Han er militærets pressetalsmann for Sderot. Hvilke løgner har han fortalt?
- For eksempel at Israel ikke brukte fosforbomber mot Gaza. Det var bare å skru på fjernsynet og se at de gjorde det.
Det nærmeste jeg kommer Gaza er en bakketopp med utsikt over hele stripen. På samme sted står et minnesmerke til ære for en lokal soldat som omkom i en helikopterstyrt i Galilea i 1997. Tjue stålstenger, ett for hvert år av hans liv. Det er noe rart med et slikt monument nær Gaza, som er full av ubegripelig elendighet.
- Det er stille og rolig, synes du ikke? sier sjåføren min.
- Joa.
- Liker du når det er stille og rolig?
Jeg kan bare nikke. Gaza har vært "rolig" i det siste. Ingenting har forandret seg hva angår palestinernes leveforhold, men de er for søndersmadret til å yte noen motstand. Terrorisme funker, kollektiv avstraffelse funker.
Israel påsto at de gikk til krig for å komme rakettene til livs. Men hvis det var hovedmålet, hvorfor overholdt de ikke våpenhvilen? Hamas og Israel hadde en våpenhvile i seks måneder i fjor, den holdt helt til Israel bombet Gaza og drepte åtte Hamas-medlemmer. Dette skjedde 4. november, mens alle var opptatt av presidentvalget i USA. Den delen av historien kom sjelden fram i media. For en uke siden erklærte Hamas en ny våpenhvile, som denne gang inkluderte alle de små palestinske terrororganisasjonene. Hamas sa at de ikke kom til å skyte raketter hvis de ikke ble skutt på selv. Kun timer etterpå bombet Israel Gaza i nord og sør og skadet sju palestinere. Og palestinerene er den aggressive part. Aa sammenligne våpnene på de to sidene går bare ikke an. Ingen burde måtte leve med raketter. Og jeg føler ikke noen særlig politisk sympati med Hamas. Men ingen plikter å legge seg ned og dø i stillhet, som er det eneste Israel virker å ville akseptere. Hvis jødene i Warszawa-ghettoen hadde skutt noen fillete raketter mot en tysk by tror jeg ingen hadde brydd seg det minste.
søndag 22. november 2009
FINN NAZISTEN
I august i år kritiserte Israels utenriksminister Avigdor Lieberman for å "fremme antisemittisme".
- Jeg ble overrasket over norske myndigheters avgjørelse om om feire Hamsun, som beundret nazistene, sin 150-årsdag, sa Lieberman i en tale til avgangsstudenter ved Ariel-universitetet
Videre:
- Han ga litteraturprisen han vant i 1943 til Josef Goebbels, og han hyllet Hitler som en kriger for menneskeheten.
Alt dette er sant. Men det er ikke poenget. Litt om Lieberman:
Født i Moldova, hvor han arbeidet som en nattklubbutkaster. Hans politikk som leder av Yisrael Beiteniu er best beskrevet som fascistisk. Han har ytret ønsket om å tvangsflytte palestinerne fra Vestbredden. Han refererer konstant til Israels arabiske befolkning som en trussel. Han etterlyste dødsstraff for palestinsk-israelske parlamentarikere som har kontakt med "terrorister".
Og - og og og - det hører med til historien at Ariel-universitetet er en koloni på den okkuperte Vestbredden, en riktig fin utdannelsesinstitusjon for jøder og jøder alene.
Fjernsynsnyhetene i Norge bar selvfølgelig en "reax" fra vår egen utenriksminister. Jonas Gahr Støre sa at han stilte seg uforstående til kritikken, det var vanskelig å si seg enig, bla bla bla.
I en perfekt verden hadde Støre sagt følgende:
- Dette har vi vært gjennom før. Vi skiller mellom mannen og bøkene hans. Og for å være fullstendig ærlig hører vi ikke på fascistiske moldovanske nattklubbkastere som taler på stjålet jord.
Insh'allah.
Det blir morsommere. Jeg har lest Goldstone-rapporten om Gaza-massakren, hele driten, perm til perm. Den er grufull, som en blanding av et legalistisk dokument og en skrekkroman. Den går i grundig, klinisk detalj om israelske krigsforbrytelser i Gaza, hvordan Israel fløy 300 sortier over Gaza uten å miste et eneste fly, og skjøt "indiscriminately", som det heter, mot befolkningen, blant annet med hvitt fosfor, som brenner mennesker levende. Du kan legge de ulmende skjelettene i et kaldtvannsbad i en time, og de kommer allikevel til å bryte ut i flammer med en gang du tar dem ut igjen. 400 av de 1400 drepte var barn. Israelerne mistet 13 mann, fire av dem gjennom "friendly fire", mao. at de drepte sine egne ved en feiltakelse.
Hver gang en slik rapport kommer ut, vil Israel uunngåelig fordømme den som antisemittisk. FN hadde dette i mente da de utpekte Richard Goldstone til å lede etterforskningen. Goldstone er en sørafrikansk jøde, en selverklært sionist, æreslektor ved det hebraiske universitet i Jerusalem. Han har en datter som bor i Israel. Og Goldstone fant Israel skyldig i massive krigsforbrytelser. Så Israel kunne ikke spille antisemittisme-kortet, det hadde blitt for dumt, selv for dem. Så de erklærte at etterforskningen og den påfølgende rapporten var "ensidig", selv om de nektet å samarbeide med den.
Da Benjamin Netanyahu skulle tale for FN og svare for kritikken, tok han med seg tegninger av Birkenau-komplekset, og brukte dem til å banke i bordet med, for å vise hvilken trussel Israel står overfor. Han hadde frekkhet nok til å sammenligne Israels massakre i Gaza med de Alliertes bombing av Tyskland under andre verdenskrig. Hvis vi legger til side det faktum at bombingen av sivile sentra i Tyskland under andre verdenskrig var krigsforbrytelser, er leksjonen her enkel: palestinerne er nazister. Hamas, med sine ynkelige, desperate raketter, som hovedsakelig dreper folk de gangene de rammer dem direkte i hodet, er Hitler, Eichmann, Himmler, og så videre.
Jeg nøler virkelig med å bruke et uttrykk som "disse menneskene". Men alvorlig talt, og kjære vene, hva er vi ment å gjøre med disse menneskene?
Netanyahu skal ikke være den eneste som får dra paralleller til andre verdenskrig. Goldstone selv at det var nettopp jødeutryddelsen som inspirerte ham til å etterforske krigsforbrytelser, som han har gjort i Rwanda, Jugoslavia, og nå i Gaza.
Søken
(Merk: nå som før er alle navn endret til "Mohammad" for å beskytte de overlevende)
Som alle jeg har møtt på denne reisen, ytrer min vert i Jenin Mohammad et ønske om å besøke Norge. I motsetning til alle andre, mener han det. Hans iver til å komme seg vekk fra Palestina skjemmes av en besynderlig tafatthet. Da jeg spør han om hvorvidt han har undersøkt muligheten for å emigrere til, for eksempel, USA, Storbritannia, eller Australia, hvor hans onkel bor, klager han at det blir "altfor vanskelig". Uten at han har undersøkt i detalj.
Jeg finner fram en søknad for Schengen-visum. Mohammad er nedslått over antall sider han må fylle ut (to). Hvert eneste punkt virker som et fryktelig inngripen i hans privatliv. Søknaden spør etter navnet til Mohammads sjef, siden han ikke klarer å huske hele (det er en lang remse), virker han på nippet til å gi opp.
Planen: Norge, eller et annet Schengen-land på turistvisum, finne jobb, få oppholdstillatelse, statsborgerskap, bli medlem av Venstre. Byråkraten i meg setter pris på søknader og skjemaer, jeg har aldri sett en visumsøknad for Schengen før (dette er antakeligvis den eneste grunnen til at jeg ikke klapper til ham med mitt loslitte eksemplar av "Krig og fred"); de krever at søkeren kan bevise at han har nok penger til å finanisere oppholdet.
- Hvordan i alle dager kan jeg vise dem det? Mohammad er fra seg.
- Hva med en bankutskrift eller noe? foreslår jeg.
Mohammad lysner opp - han har en ide. Han har en halvrik venn. Hva hvis han låner Mohamad femten tusen shekel, de skriver ut kontooversikten hans, legger den ved søknaden, og Mohammad betaler tilbake pengene. Genialt!
Jeg forklarer tålmodig at det i hans egen interesse er best hvis han faktisk har nok penger til oppholdet, ikke bare lyver til UDI om det. Mohammad nikker sørgmodig; han skjønner poenget.
Hvor skal han bo? Jeg forklarer at han gjerne må bo hos meg en stund, hvis jeg er i landet, men ikke i tre måneder. Han er med på den. Vi fullfører søknaden. Det blir spennende å se hvorvidt den går gjennom.
Palestinere generelt er ikke så keen på søknader. Mohammads onkel Mohammad driver et slags kultursenter, vi møtes og drikker te og prater. Han spør om jeg er flink med søknader. Mohammad vil nemlig ta en doktoroppgave i Manchester, temaet er konfliktløsning eller noe. Vil jeg hjelpe til? Joa.
- La meg bare avslutte her, sier han.
Han har oppe et eller annet chatteprogram jeg ikke kjenner igjen. Det er et bilde av en pen jente i vinduet, men Mohammad virker å ta seg av snakkingen. "Hei. / Hvor gammel er du? / Har du cam? / Hvorfor svarer du meg ikke??????" Herrejesus.
Igjen virker problemet med søknaden å være at den i det hele tatt må fylles ut. En søknad for en av to ledige studieplasser på et prestisjetungt universitet i England er ikke bare-bare. De spør om ting som "hva har du studert tidligere?" og "hva akter du å skrive om, egentlig?" Jeg forklarer hva de forskjellige punktene er for, og lar ham fylle ut detaljene.
Som alle jeg har møtt på denne reisen, ytrer min vert i Jenin Mohammad et ønske om å besøke Norge. I motsetning til alle andre, mener han det. Hans iver til å komme seg vekk fra Palestina skjemmes av en besynderlig tafatthet. Da jeg spør han om hvorvidt han har undersøkt muligheten for å emigrere til, for eksempel, USA, Storbritannia, eller Australia, hvor hans onkel bor, klager han at det blir "altfor vanskelig". Uten at han har undersøkt i detalj.
Jeg finner fram en søknad for Schengen-visum. Mohammad er nedslått over antall sider han må fylle ut (to). Hvert eneste punkt virker som et fryktelig inngripen i hans privatliv. Søknaden spør etter navnet til Mohammads sjef, siden han ikke klarer å huske hele (det er en lang remse), virker han på nippet til å gi opp.
Planen: Norge, eller et annet Schengen-land på turistvisum, finne jobb, få oppholdstillatelse, statsborgerskap, bli medlem av Venstre. Byråkraten i meg setter pris på søknader og skjemaer, jeg har aldri sett en visumsøknad for Schengen før (dette er antakeligvis den eneste grunnen til at jeg ikke klapper til ham med mitt loslitte eksemplar av "Krig og fred"); de krever at søkeren kan bevise at han har nok penger til å finanisere oppholdet.
- Hvordan i alle dager kan jeg vise dem det? Mohammad er fra seg.
- Hva med en bankutskrift eller noe? foreslår jeg.
Mohammad lysner opp - han har en ide. Han har en halvrik venn. Hva hvis han låner Mohamad femten tusen shekel, de skriver ut kontooversikten hans, legger den ved søknaden, og Mohammad betaler tilbake pengene. Genialt!
Jeg forklarer tålmodig at det i hans egen interesse er best hvis han faktisk har nok penger til oppholdet, ikke bare lyver til UDI om det. Mohammad nikker sørgmodig; han skjønner poenget.
Hvor skal han bo? Jeg forklarer at han gjerne må bo hos meg en stund, hvis jeg er i landet, men ikke i tre måneder. Han er med på den. Vi fullfører søknaden. Det blir spennende å se hvorvidt den går gjennom.
Palestinere generelt er ikke så keen på søknader. Mohammads onkel Mohammad driver et slags kultursenter, vi møtes og drikker te og prater. Han spør om jeg er flink med søknader. Mohammad vil nemlig ta en doktoroppgave i Manchester, temaet er konfliktløsning eller noe. Vil jeg hjelpe til? Joa.
- La meg bare avslutte her, sier han.
Han har oppe et eller annet chatteprogram jeg ikke kjenner igjen. Det er et bilde av en pen jente i vinduet, men Mohammad virker å ta seg av snakkingen. "Hei. / Hvor gammel er du? / Har du cam? / Hvorfor svarer du meg ikke??????" Herrejesus.
Igjen virker problemet med søknaden å være at den i det hele tatt må fylles ut. En søknad for en av to ledige studieplasser på et prestisjetungt universitet i England er ikke bare-bare. De spør om ting som "hva har du studert tidligere?" og "hva akter du å skrive om, egentlig?" Jeg forklarer hva de forskjellige punktene er for, og lar ham fylle ut detaljene.
NABLUS
Jeg husker mitt forrige opphold i Palestina/Israel som slitsomt og nedtrykkende. Spesielt slo hele landskapet meg som forferdelig stygt. Jeg lurte på hva i alle dager det var å slåss over. Kanskje jeg hang for mye i Jerusalem (store deler av området var no-go på grunn av krigen mellom Israel og Hezbollah), som vitterlg er et heslig, forsøplet stykke eiendom. Men jeg finner bussturen fra Ramallah til Nablus riktig så flott. Store, bugnende, grønne daler, rød jord med røde steiner, terrasserte åsrygger med olivelunder. Dette er jord som har blitt kultivert i århundrer. Så nå har jeg mer forståelse for at palestinerne kjemper, fordi de virkelig ønsker å bo her, ikke bare fordi de blindt klamrer seg fast til en død ide.
Jeg bor på en sovesal for utenbysstudenter ved universitetet i Nablus. Jeg ser for meg en gjeng seriøse bokormer og gode netters søvn. Aa nei, du. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at flere av dem gikk på kokain. De er helt krakilske, de spretter rundt og hyler og slår hverandre og meg. Hovedsaklig ønsker de å snakke om drikking og puling. De spør meg ut om hvilke palestinske/arabiske kjendiser jeg vet om.
- (navn)
- Hm. Nei.
- Baaaaaaaaaaah! roper alle sammen.
- Hvem var det?
- En leder for PFLP som gikk ned i flammer under den andre intifadaen.
- Greit, greit.
- Hva med Marmoud Darwish?
- Ja, selvfølgelig! Den berømte palestinske dikteren. (Lettet over at jeg endelig traff blink, resiterer jeg like så godt linjer fra diktet "Identitetskort"; Ta deg i akt / mitt sinne og min sult! osv)
- Ok, har du hørt om (navn).
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Jeg tar hevn. - Har dere hørt om Henrik Ibsen?
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Forrige gang jeg var i Nablus og omegn var stemningen mildt sagt presset. Alle vestlige kunne forvente å bli "sjekket ut" minst en gang av menn med våpen. Da jeg i 2006 besøkte flyktningleiren Balata, utenfor Nablus, sammen med noen nye venner, tok det bare fem minutter før "representanter" fra Al-Aqsa Martyr-brigadene kom for å hilse på oss. Den sværeste av dem tok ut pistolen sin, la den på bordet, lenet seg tilbake og foldet armene. Stemningen løsnet litt etter at det ble etablert at vi ikke var israelske spioner. De bød på mat; vi hadde nylig spist, men turte ikke å si nei. Sværingen, sjefen, hadde en mobilvideo av en drept israelsk soldat som ble slept rundt i Nablus' gamleby.
Nå er Nablus helt trygt å besøke, selv alene. På godt og vondt har de palestinske politiet kontroll over fraksjoner som kan finne på å true det israelske hegemoniet. De har blitt belønnet med det som i engelskspråklige medier kalles "easing of restrictions"; færre kontrollposter. I dag var overrasket over å kunne reise fra Jenin til Kalandia uten å bli stanset en eneste gang; i 2006 ville en slik tur tatt hele dagen, i motsetning til to timer. Men å lette på den interne undertrykkelsen er egentlig bare enda en form for kontroll; israelerne kan si, Se hvor snille vi er mot palestinerne, når det er deres ringe nærvær på okkupert jord som er casus belli.
Nok latin. Det er fint lite å gjøre-gjøre i Nablus, særlig når man reiser alene, men det er et trivelig sted å besøke for et par dager. Gamlebyen er spesielt sjarmerende, den er hva Lonely Planet-folka ville kalt "autentisk", mao., det er ingen utlendinger der. Det har selvfølgelig sine fordeler, jeg får gå i fred. Jeg speider ut suvenirer, på slutten av reisen skal jeg tilbake og plukke med meg det jeg trenger. Ikke før; da jeg kom til Jerusalem for over en uke siden, eller noe, spontanforelsket jeg meg i et slags legalistisk leksikon i en bokhandel - alle offisielle dokumentar ang. palestinakonflikten (1900-2008) samlet i åtte bind. Jeg vil ikke ut med hvor mye det koster, men det veier omtrent fem kilo. Pussig, når jeg forteller alle kjøpmennene at jeg "kommer tilbake om noen uker", så tror de meg ikke.
Jeg bor på en sovesal for utenbysstudenter ved universitetet i Nablus. Jeg ser for meg en gjeng seriøse bokormer og gode netters søvn. Aa nei, du. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at flere av dem gikk på kokain. De er helt krakilske, de spretter rundt og hyler og slår hverandre og meg. Hovedsaklig ønsker de å snakke om drikking og puling. De spør meg ut om hvilke palestinske/arabiske kjendiser jeg vet om.
- (navn)
- Hm. Nei.
- Baaaaaaaaaaah! roper alle sammen.
- Hvem var det?
- En leder for PFLP som gikk ned i flammer under den andre intifadaen.
- Greit, greit.
- Hva med Marmoud Darwish?
- Ja, selvfølgelig! Den berømte palestinske dikteren. (Lettet over at jeg endelig traff blink, resiterer jeg like så godt linjer fra diktet "Identitetskort"; Ta deg i akt / mitt sinne og min sult! osv)
- Ok, har du hørt om (navn).
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Jeg tar hevn. - Har dere hørt om Henrik Ibsen?
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Forrige gang jeg var i Nablus og omegn var stemningen mildt sagt presset. Alle vestlige kunne forvente å bli "sjekket ut" minst en gang av menn med våpen. Da jeg i 2006 besøkte flyktningleiren Balata, utenfor Nablus, sammen med noen nye venner, tok det bare fem minutter før "representanter" fra Al-Aqsa Martyr-brigadene kom for å hilse på oss. Den sværeste av dem tok ut pistolen sin, la den på bordet, lenet seg tilbake og foldet armene. Stemningen løsnet litt etter at det ble etablert at vi ikke var israelske spioner. De bød på mat; vi hadde nylig spist, men turte ikke å si nei. Sværingen, sjefen, hadde en mobilvideo av en drept israelsk soldat som ble slept rundt i Nablus' gamleby.
Nå er Nablus helt trygt å besøke, selv alene. På godt og vondt har de palestinske politiet kontroll over fraksjoner som kan finne på å true det israelske hegemoniet. De har blitt belønnet med det som i engelskspråklige medier kalles "easing of restrictions"; færre kontrollposter. I dag var overrasket over å kunne reise fra Jenin til Kalandia uten å bli stanset en eneste gang; i 2006 ville en slik tur tatt hele dagen, i motsetning til to timer. Men å lette på den interne undertrykkelsen er egentlig bare enda en form for kontroll; israelerne kan si, Se hvor snille vi er mot palestinerne, når det er deres ringe nærvær på okkupert jord som er casus belli.
Nok latin. Det er fint lite å gjøre-gjøre i Nablus, særlig når man reiser alene, men det er et trivelig sted å besøke for et par dager. Gamlebyen er spesielt sjarmerende, den er hva Lonely Planet-folka ville kalt "autentisk", mao., det er ingen utlendinger der. Det har selvfølgelig sine fordeler, jeg får gå i fred. Jeg speider ut suvenirer, på slutten av reisen skal jeg tilbake og plukke med meg det jeg trenger. Ikke før; da jeg kom til Jerusalem for over en uke siden, eller noe, spontanforelsket jeg meg i et slags legalistisk leksikon i en bokhandel - alle offisielle dokumentar ang. palestinakonflikten (1900-2008) samlet i åtte bind. Jeg vil ikke ut med hvor mye det koster, men det veier omtrent fem kilo. Pussig, når jeg forteller alle kjøpmennene at jeg "kommer tilbake om noen uker", så tror de meg ikke.
MASSAKREN (III + IV)
Den dødeligste selvmordsbomben noensinne i Israel fant sted i Netanya 27. mars 2002. 25 år gamle Abdel-Basset Odeh fra Tulkarm, bare en mil unna, på Vestbredden, detonerte en koffert full av eksplosiver i en restaurant hvor hundrevis av pensjonister hadde seder, det tradisjonelle jødiske påskemåltidet. De fleste av dem var enslige, uten slektninger. Eksplosjonen drepte 30, blant dem 89 år gamle Perla Hermele, en jødisk turist fra Stockholm. Hundrevis ble alvorlig såret. Er det stort mer å si? Egentlig ikke; det var et hjerteløst massedrap.
"Påskemassakren," som den ble hetende, trengte en respons, og den ble hetende "Operasjon forsvarsskjold," en massiv reinvasjon av alle byene på Vestbredden. Av alle bølgedalene i Israel/Palestina-konflikten, må denne perioden være lavmålet. Verst gikk det utover Jenin, nord på Vestbredden. Israelerne påstod at flyktningleiren vest i byen var et arnested for selvmordsbombere og terrorister. Israelske tanks og bulldosere omringet betongleiren, og brukte en uke på å totalt ødelegge den.
Jenin-leiren er nå bygget opp igjen, jeg har vært der, de Forente arabiske emirater donerte $25 millioner. Gatene i omegn har blitt gjort vide nok til å la tanks passere uten å rive med seg hus.
Palestinerne kan av og til være sine egne verste fiender. Jenin var en massakre, av samme grunn som påskebombingen var en massakre. Men palestinske ledere insisterte på å overdrive; "rapporter" svirret rundt som fortalte om hundrevis, tusenvis av døde begravet under ruinene. Tallene sank jevn og trutt etterhvert som seriøse organer fikk vurdert skadene. Resultatet blir at Israel trygt kan peke på at "bare" 53 palestinere ble drept.
Blant dem som bare ble drept var 57 år gamle Kamal Zgheir, som ble skutt og overkjørt av en tanks til tross for at han hadde et hvitt flagg bundet til rullestolen sin. Amnesty, Human Rights Watch og B'tselem dokumenterer talløse krigsforbrytelser, som å rive hus med mennesker inni, og ulovlige henrettelser av palestinere.
Både Jenin og Park-hotellet er gjenbygd. Aa spille "Counterstrike" via LAN i Jenin-leiren med en gjeng ungdommer er, når jeg tenker på det, muligens det mest perverse jeg har gjort under denne turen. Ingen snakker engelsk. En gjeng drittunger forsøker å stjele kameraet mitt. Jeg er ikke bekymret, før jeg innser at det er rundt tyve av dem. De virker å teste ut hvorvidt jeg er israeler; hver gang de roper "Shalom" finner jeg meg nødt til å smile som sjeldent før, vinke, og rope tilbake "Salaam Aleikum". Til "Boker tov" (hebraisk for "god morgen") svarer jeg "Sabaa il-khayr". På steder som Jenin-leiren lærer man nødvendigheten av å alltid ha et smil på lur. (Senere finner jeg ut at palestinere galgenhumoristisk liker å hilse hverandre på hebraisk.)
Man trenger kun å spasere gjennom Jenin-leiren i fem minutter for å skjønne at det er et kjipt sted å krige. Labyrintiske meterbrede gater omringet av høyblokker. Israelerne viste en smule måtehold tidlig i kampanjen, men etter at noe sånn som ti soldater ble drept i et bakholdsangrep, kom silkehanskene av og leiren ble systematisk revet.
"Påskemassakren," som den ble hetende, trengte en respons, og den ble hetende "Operasjon forsvarsskjold," en massiv reinvasjon av alle byene på Vestbredden. Av alle bølgedalene i Israel/Palestina-konflikten, må denne perioden være lavmålet. Verst gikk det utover Jenin, nord på Vestbredden. Israelerne påstod at flyktningleiren vest i byen var et arnested for selvmordsbombere og terrorister. Israelske tanks og bulldosere omringet betongleiren, og brukte en uke på å totalt ødelegge den.
Jenin-leiren er nå bygget opp igjen, jeg har vært der, de Forente arabiske emirater donerte $25 millioner. Gatene i omegn har blitt gjort vide nok til å la tanks passere uten å rive med seg hus.
Palestinerne kan av og til være sine egne verste fiender. Jenin var en massakre, av samme grunn som påskebombingen var en massakre. Men palestinske ledere insisterte på å overdrive; "rapporter" svirret rundt som fortalte om hundrevis, tusenvis av døde begravet under ruinene. Tallene sank jevn og trutt etterhvert som seriøse organer fikk vurdert skadene. Resultatet blir at Israel trygt kan peke på at "bare" 53 palestinere ble drept.
Blant dem som bare ble drept var 57 år gamle Kamal Zgheir, som ble skutt og overkjørt av en tanks til tross for at han hadde et hvitt flagg bundet til rullestolen sin. Amnesty, Human Rights Watch og B'tselem dokumenterer talløse krigsforbrytelser, som å rive hus med mennesker inni, og ulovlige henrettelser av palestinere.
Både Jenin og Park-hotellet er gjenbygd. Aa spille "Counterstrike" via LAN i Jenin-leiren med en gjeng ungdommer er, når jeg tenker på det, muligens det mest perverse jeg har gjort under denne turen. Ingen snakker engelsk. En gjeng drittunger forsøker å stjele kameraet mitt. Jeg er ikke bekymret, før jeg innser at det er rundt tyve av dem. De virker å teste ut hvorvidt jeg er israeler; hver gang de roper "Shalom" finner jeg meg nødt til å smile som sjeldent før, vinke, og rope tilbake "Salaam Aleikum". Til "Boker tov" (hebraisk for "god morgen") svarer jeg "Sabaa il-khayr". På steder som Jenin-leiren lærer man nødvendigheten av å alltid ha et smil på lur. (Senere finner jeg ut at palestinere galgenhumoristisk liker å hilse hverandre på hebraisk.)
Man trenger kun å spasere gjennom Jenin-leiren i fem minutter for å skjønne at det er et kjipt sted å krige. Labyrintiske meterbrede gater omringet av høyblokker. Israelerne viste en smule måtehold tidlig i kampanjen, men etter at noe sånn som ti soldater ble drept i et bakholdsangrep, kom silkehanskene av og leiren ble systematisk revet.
onsdag 18. november 2009
HEBRON 2009
Hebron for tre og et halvt år siden var en traumatisk opplevelse, den verste byen jeg har vært i. Det er muligens fordi jeg oppholdt meg på feil side av gjerdet; forlatte gater, rasistisk grafitti som skriker "gass araberne", moskeer fulle av kulehull, steinkastende småbarn, bevæpnede ortodokse jøder som hytter med neven, "sterile" veier gravd gjennom forlatte muslimske gravlunder osv. Jeg besøkte ikke i det hele den palestinske "H1"-delen til vest, som faktisk er en levende, livlig by.
Så når løper jeg ærend i Hebron. Jeg leverer noen revne klær til en skredder. Jeg skreller meg hos en ekte barberer (hvis man ikke kan stole på en palestiner med et kvesset knivblad mot halspulsåren, hvem kan man da stole på?). Jeg kjøper palestinsk nips og en pen billedbok om Hebron. Men det er uunngåelig at jeg støter på en av disse "guidene" som later som om de jobber for CPT (Christian Peacemaker Team) og vil dra deg over til "H2" for å vise hvor fælt det er der.
Karen forrige gang var helt håpløs, en brannskadet raring som dro oss gjennom gatene i enorm hastighet, uten tid til å stoppe noe sted. Denne karen, Said, tror jeg han het, kan i hvert fall engelsk og har tid til å slappe av og kikke litt. Så igjen ser jeg Abraham-moskeen hvor Baruch Goldstein i 1994 gikk berserk og myrdet 29 palestinere i bønn. Denne gang får jeg også med meg synagogen i den andre enden, som var stengt av forrige gang jeg var her. Jeg går inn med hevede skuldre, redd for de steinkastende ungene. Men stedet er fullt av amerikanske religiøse pilgrimer, de hyrer meg inn til å ta et gruppebilde, lykkelig smilende, tilsynelatende uten noen anelse om hvilket inferno de ferierer i.
Vi drikker kaffe hos en onkel (eller noe) av Said. På et eller annet tidspunkt begynner en ulidelig forferdelig religiøs techno å dundre fra et jødisk suvenirsenter like ved butikken. Jeg er tilsynelatende den eneste som reagerer.
- De spiller den omlag 12 timer om dagen, forteller "onkelen," - av og til om natten. Min hvis jeg skrur på min radio bare litt, kommer soldatene og slår den av.
Hebron, Hebron.
Så når løper jeg ærend i Hebron. Jeg leverer noen revne klær til en skredder. Jeg skreller meg hos en ekte barberer (hvis man ikke kan stole på en palestiner med et kvesset knivblad mot halspulsåren, hvem kan man da stole på?). Jeg kjøper palestinsk nips og en pen billedbok om Hebron. Men det er uunngåelig at jeg støter på en av disse "guidene" som later som om de jobber for CPT (Christian Peacemaker Team) og vil dra deg over til "H2" for å vise hvor fælt det er der.
Karen forrige gang var helt håpløs, en brannskadet raring som dro oss gjennom gatene i enorm hastighet, uten tid til å stoppe noe sted. Denne karen, Said, tror jeg han het, kan i hvert fall engelsk og har tid til å slappe av og kikke litt. Så igjen ser jeg Abraham-moskeen hvor Baruch Goldstein i 1994 gikk berserk og myrdet 29 palestinere i bønn. Denne gang får jeg også med meg synagogen i den andre enden, som var stengt av forrige gang jeg var her. Jeg går inn med hevede skuldre, redd for de steinkastende ungene. Men stedet er fullt av amerikanske religiøse pilgrimer, de hyrer meg inn til å ta et gruppebilde, lykkelig smilende, tilsynelatende uten noen anelse om hvilket inferno de ferierer i.
Vi drikker kaffe hos en onkel (eller noe) av Said. På et eller annet tidspunkt begynner en ulidelig forferdelig religiøs techno å dundre fra et jødisk suvenirsenter like ved butikken. Jeg er tilsynelatende den eneste som reagerer.
- De spiller den omlag 12 timer om dagen, forteller "onkelen," - av og til om natten. Min hvis jeg skrur på min radio bare litt, kommer soldatene og slår den av.
Hebron, Hebron.
GLEM EGYPT
Jeg tror jeg driter i hele Egypt. Vel, ikke hele åpenbart, siden jeg har bestilt en uke i Sharm el-Sheikh til Stalin og meg. Men før den tid, tror jeg at jeg blir i Palestina. Jeg har bokforberedelser til å finne utav, og Egypt høres ut som bare drit, for å være helt ærlig. Jeg har reist for lenge til å glede meg til tanken på en by med 20 millioner innbyggere. Kairo vil ikke ha meg der heller; jeg kommer bare til å slå ned førstemann som lyver om en fetter i Oslo.
Selv Lonely Planet-boken, som virker lovbundet til å like alt uansett hvor dritt det er, vedgår at Kairo er slitsomt. Det er et eget kapittel på svindler du kan bli utsatt for. Og visstnok, hvis du skal ta drosje, må du vite på forhånd hvor mye strekningen koster, gå ut av bilen og gi ham pengene, og ignorere sjåføren når han unngåelig roper og brøler om at det er for lite. Sånt trenger jeg ikke.
Og hva angår pyramidene, vil jeg heller vente til jeg blir rik nok til å sperre av området i et par timer sånn at jeg får være i fred.
La meg understreke at jeg ikke har noe imot å prate med folk. Men det må være en samtale, ikke en menneskelig jukeboks som spyr forførelsesfraser mot deg med det mål å tømme mest mulig av lommeboken din. Lonely Planet-boken hausser opp den "autentiske" opplevelsen av å "slå av en prat" med en kjøpmann. Det er sikkert en veldig givende dialog, men personlig har jeg mer lyst til å forgripe meg på meg selv med en biljekk.
Selv Lonely Planet-boken, som virker lovbundet til å like alt uansett hvor dritt det er, vedgår at Kairo er slitsomt. Det er et eget kapittel på svindler du kan bli utsatt for. Og visstnok, hvis du skal ta drosje, må du vite på forhånd hvor mye strekningen koster, gå ut av bilen og gi ham pengene, og ignorere sjåføren når han unngåelig roper og brøler om at det er for lite. Sånt trenger jeg ikke.
Og hva angår pyramidene, vil jeg heller vente til jeg blir rik nok til å sperre av området i et par timer sånn at jeg får være i fred.
La meg understreke at jeg ikke har noe imot å prate med folk. Men det må være en samtale, ikke en menneskelig jukeboks som spyr forførelsesfraser mot deg med det mål å tømme mest mulig av lommeboken din. Lonely Planet-boken hausser opp den "autentiske" opplevelsen av å "slå av en prat" med en kjøpmann. Det er sikkert en veldig givende dialog, men personlig har jeg mer lyst til å forgripe meg på meg selv med en biljekk.
DEN ANDRE SIDEN
For dem som er interessert, en liten greie om hva palestinerne og resten av den arabiske verden ikke kan komme og kreve.
Jeg mener det, alt dette, og de to forrige innleggene, er kun for spesielt interesserte. Jeg vedgår gladelig at meste av disse greiene er hakket for rikholdig for den virkelige verden, og dypt inni meg bærer jeg på et hemmelig ønske om å ta Netanyahu, Abbas, Ahmadinejad, Nasrallah, Assad, Hussein og Mubarak og klinke de forpulte skallene deres sammen.
Uansett, drømmer araberne må få ut av skallen umiddelbart:
1) hele Palestina. Løpet er kjørt, det er en ting. Men det er ikke en bevegelse med markedspotensiale, ei heller hos meg. Hør, i løpet av førtitallet måtte alt fra finner til indere flykte fra landene sine, uten noe håp om å "vende tilbake". Ingen kan alvorlig talt tro at araberne hadde vedlikeholdt synagoger og bygd jødiske kultursentre hvis de hadde vunnet i 1948. Palestinere i Syria, Jordan, Libanon, hvor det måtte være, kan samle på gamle husnøkler og ottomanske eiendomspapirer til kuene kommer hjem, men Israel er allikevel en stat med flagg hos FN, og de utøver sin suverenitet, det vil si at de bestemmer hvem som kommer inn og ut. å kalle sionisme for rasisme misser poenget; rettferdig og lovlig er to vidt forskjellige ting.
2) øst-Jerusalem for seg selv. Jada, jada, FN og internasjonal rett sier at hele østre Jerusalem, inkludert Gamlebyen tilhører palestinerne. Under forhandlinger er det ingen som kan håpe på å få gjennomslag for alt de ønsker, og dette er et punkt israelerne simpelthen ikke kan vike på selv, selv med en sympatisk statsminister i stolen. På den lyse siden er det ingenting uforsonlig med Jerusalem-spørsmålet, det er langt fra utenkelig med en løsning som sier at Israels hovedstad er Tel Aviv og Palestinas hovedstad er Ramallah, og Jerusalem er under felles administrasjon. Grunnen til at Israel tviholder på Jerusalem er en rar eietrang. I 1980 ratifiserte Knesset "Jerusalem-loven" som bare sa at "det forente" Jerusalem er hovedstaden til Israel. Men Jerusalem er en av de minst forente byene i verden. På et eller annet sted mellom Nyporten og Damaskusporten trår du fra en verden til annen, med andre folk, et annet språk, andre skoler, annen mat, andre busser osv.
3) En palestinsk hær. Hva i alle dager skal de med militære styrker uansett? Israel vil ikke høre om det, og våpen er det nok av. Politistyrker, for all del, men ingen brigader med tanks.
4) Golan. Det finnes ingen himmelens grunn til at Israel skal gi Golanhøydene tilbake til Syria. Fram til 1967 brukte Syria Golanhøydene til å lobbe granater ned på landsbyer og kibbutzim. Det er et digert land og de får simpelthen ta til takke med det de har. Ingen blir spesielt rørt av flussene av skinnhellighet som flyr fra det arme syriske lederskapet.
Jeg mener det, alt dette, og de to forrige innleggene, er kun for spesielt interesserte. Jeg vedgår gladelig at meste av disse greiene er hakket for rikholdig for den virkelige verden, og dypt inni meg bærer jeg på et hemmelig ønske om å ta Netanyahu, Abbas, Ahmadinejad, Nasrallah, Assad, Hussein og Mubarak og klinke de forpulte skallene deres sammen.
Uansett, drømmer araberne må få ut av skallen umiddelbart:
1) hele Palestina. Løpet er kjørt, det er en ting. Men det er ikke en bevegelse med markedspotensiale, ei heller hos meg. Hør, i løpet av førtitallet måtte alt fra finner til indere flykte fra landene sine, uten noe håp om å "vende tilbake". Ingen kan alvorlig talt tro at araberne hadde vedlikeholdt synagoger og bygd jødiske kultursentre hvis de hadde vunnet i 1948. Palestinere i Syria, Jordan, Libanon, hvor det måtte være, kan samle på gamle husnøkler og ottomanske eiendomspapirer til kuene kommer hjem, men Israel er allikevel en stat med flagg hos FN, og de utøver sin suverenitet, det vil si at de bestemmer hvem som kommer inn og ut. å kalle sionisme for rasisme misser poenget; rettferdig og lovlig er to vidt forskjellige ting.
2) øst-Jerusalem for seg selv. Jada, jada, FN og internasjonal rett sier at hele østre Jerusalem, inkludert Gamlebyen tilhører palestinerne. Under forhandlinger er det ingen som kan håpe på å få gjennomslag for alt de ønsker, og dette er et punkt israelerne simpelthen ikke kan vike på selv, selv med en sympatisk statsminister i stolen. På den lyse siden er det ingenting uforsonlig med Jerusalem-spørsmålet, det er langt fra utenkelig med en løsning som sier at Israels hovedstad er Tel Aviv og Palestinas hovedstad er Ramallah, og Jerusalem er under felles administrasjon. Grunnen til at Israel tviholder på Jerusalem er en rar eietrang. I 1980 ratifiserte Knesset "Jerusalem-loven" som bare sa at "det forente" Jerusalem er hovedstaden til Israel. Men Jerusalem er en av de minst forente byene i verden. På et eller annet sted mellom Nyporten og Damaskusporten trår du fra en verden til annen, med andre folk, et annet språk, andre skoler, annen mat, andre busser osv.
3) En palestinsk hær. Hva i alle dager skal de med militære styrker uansett? Israel vil ikke høre om det, og våpen er det nok av. Politistyrker, for all del, men ingen brigader med tanks.
4) Golan. Det finnes ingen himmelens grunn til at Israel skal gi Golanhøydene tilbake til Syria. Fram til 1967 brukte Syria Golanhøydene til å lobbe granater ned på landsbyer og kibbutzim. Det er et digert land og de får simpelthen ta til takke med det de har. Ingen blir spesielt rørt av flussene av skinnhellighet som flyr fra det arme syriske lederskapet.
tirsdag 17. november 2009
An Open letter from a Palestinian Resident of Gaza to the President of the United States of America, Mr. Barack Hussein Obama
By Haidar Eid
Dear Mr. President,
You will probably not read this letter due to your busy schedule and the huge number of messages you receive from Presidents, Kings, Princes, Sheiks, and Prime Ministers. Who is a Palestinian academic from GAZA, after all, to have the guts and write an open letter to the President of the United States of America? What has triggered this letter is a picture of your Excellency sitting with the late Palestinian intellectual Edward Said. That, of course, happened before 2004.i.e, before you underwent a process of metamorphosis which I personally think is unprecedented in history. Seeing you with Edward Said, I must say, surprised me. Said, a true public intellectual must have said something to you about the suffering of the Palestinian people. In the picture, you and your wife seem to be listening attentively, and admiringly, to him. But the point remains; did you really understand his eloquent, passionate defence of the rights of the indigenous inhabitants of Palestine? Judging from your recent policy shifts, I very much doubt it. It is precisely the incongruity between the photograph and these policy shifts that has prompted this letter.
Mr. President,
The whole world celebrated your election as the first African-American president of the US. I did not. Neither did the inhabitants of the concentration camp where I live. Your sympathetic visit to Sderot—an Israeli town which was the Palestinian village of Hooj until 1948 when its people were ethnically cleansed-- three years after your first visit to a Kibbutz in northern Israel in support of its residents, and after your pledge to be committed to the security of the Sate of Israel and its "right" to retain unified Jerusalem as the capital city of the Jewish people—to give but few examples—were all clear indications of where your heart lies.
Another reason for the writing of this letter is shock at the indifference and arrogance with which Secretary of State Hilary Clinton dismissed Palestinian concerns about Israel's illegal Jewish-only settlements in the West Bank. Only a few weeks ago you made the admirable statement that ALL Jewish settlement must halt, and you made it clear that this included expansion of existing settlements as well as the construction of new settlements. However, when Netanyahu let it be known that he had no intention of stopping settlements, you missed an historic opportunity to draw a line: no more billions and no more weapons for Israel unless and until this condition is met. Now Secretary of State Clinton has the Herculean task of pretending that your position on Jewish settlements has not changed, though it is clear you have chosen not to use the very real power at your disposal to bring Israeli policy into line.
About six months after your election, you gave a speech in Cairo, addressed to the Arab and Islamic worlds; which some people found impressive. I found it impressive in form, but not in substance because your actions have not matched your rhetoric. Why did I not buy the new language of the new American administration? Because while you were giving your speech, we were burying my neighbour, a terminally ill patient, who needed treatment in a hospital abroad, since, thanks to the siege imposed by your own administration and Israel on the Gaza Strip, the facilities that would have saved his life are not available in Gaza. Like more than 400 terminally ill people in Gaza, my neighbour lost his life. In spite of the fine Arabic words of peace, "salaam aleikum," you made it crystal clear that the point of reference in any negotiations in the Israeli-Palestinian conflict is Israel's security. By doing that, Mr. President, you are effectively marginalizing the whole issue of Palestine, and unfortunately setting the stage for renewed Israeli assaults against a starving Gaza, an entity that has, thanks to your "unbreakable" ties with Israel, been transformed into the largest concentration camp on Earth.
Your failure to support the Goldstone report, your indifference, not to say your contribution, to Palestinian suffering and the process of "politicide" against the Palestinian people of Gaza is, to say the least, unfathomable, coming from a man who listened so earnestly to Edward Said. Your advisors must have told you about the cutting off of medicine, food and fuel to the concentration camp where I live. Patients in need of dialysis and other urgent medical treatment are dying every single day. A majority of our children, many the same age as your two beautiful daughters, are badly undernourished. You must have skimmed through the executive summary of the Goldstone report detailing the horror inflicted on 1.5 million civilians for 22 days, horror caused by F16s, Apache helicopters, and phosphorus bombs made in American factories. Hundreds of children were burnt to death by phosphorus bombs; pregnant women were brutally targeted in what Israeli soldiers boasted off on their T-Shirts: "1 bullet, 2 kills." And yet, not a single word of sympathy, Mr. President! Edward Said had this to say upon his first visit to Gaza: "It's the most terrifying place I've ever been in... it's a horrifyingly sad place because of the desperation and misery of the way people live. I was unprepared for camps that are much worse than anything I saw in South Africa." This was back in 1993, Mr. President, before conditions dramatically deteriorated. Gaza has now become, as the leading Israeli Human Rights Organization B'tselem describes it, "the largest prison on Earth."
Mr. Obama,
Unlike your predecessor, you seem to be a smart man. You must have realized that a two-state solution has been rendered impossible by Israeli colonization of the West Bank, by the war on Gaza, by the construction of the apartheid wall, by the expansion of so-called Greater Jerusalem, and by the increase in the number of Jewish settlers in the West Bank. You must have realized also that there are 6 million refugees, most of whom live in miserable conditions waiting for courageous, visionary leaders committed to true democracy, human rights and international law to implement UN resolution 194. And yet, you and your State of Secretary, like every U.S. president since 1967, have decided to support Israel in creating conditions that made the two-state solution impossible, impractical and unjust.
Were you a supporter of the Bantustan system in South Africa under the Apartheid system? Are you opposed to equal rights and the transformation of Israel/Palestine into a state for all its citizens? The two-state solution means the Bantustanization of Palestine, a solution you, to our knowledge, never supported for South Africa. Are you, Mr. President, opposed to civic democracy, which is the demand of most Palestinian civil society and grassroots organizations? This is what your role models, Martin Luther King and Steve Biko, died for. Was Nelson Mandela wrong to spend 27 years of his life in pursuit of justice by demanding equality for the indigenous people of South Africa? Do you realize that what you are supporting in the Middle East is a racist solution par excellence? A solution based on "ethnic nationalism". Your Secretary of State and envoy to the Middle East, unashamedly, stood with beaming smiles next to Avigdor Lieberman, who, not only defends openly the ethnic cleansing of Palestinians, but also calls for a new genocide in Gaza! Do you realize, Mr. President, that this Hitlerite fascist might become Israel's next prime minister, thanks to your administration's complacency and support?
Our only immediate demand is that your administration insures that Israel fulfills its obligations in terms of international law. Is that too much to ask?
Mr. President Barack Hussein Obama,
We, the Palestinian people, are fed up!
Sincerely,
Prof. Haidar Eid
Gaza, Palestine
Dear Mr. President,
You will probably not read this letter due to your busy schedule and the huge number of messages you receive from Presidents, Kings, Princes, Sheiks, and Prime Ministers. Who is a Palestinian academic from GAZA, after all, to have the guts and write an open letter to the President of the United States of America? What has triggered this letter is a picture of your Excellency sitting with the late Palestinian intellectual Edward Said. That, of course, happened before 2004.i.e, before you underwent a process of metamorphosis which I personally think is unprecedented in history. Seeing you with Edward Said, I must say, surprised me. Said, a true public intellectual must have said something to you about the suffering of the Palestinian people. In the picture, you and your wife seem to be listening attentively, and admiringly, to him. But the point remains; did you really understand his eloquent, passionate defence of the rights of the indigenous inhabitants of Palestine? Judging from your recent policy shifts, I very much doubt it. It is precisely the incongruity between the photograph and these policy shifts that has prompted this letter.
Mr. President,
The whole world celebrated your election as the first African-American president of the US. I did not. Neither did the inhabitants of the concentration camp where I live. Your sympathetic visit to Sderot—an Israeli town which was the Palestinian village of Hooj until 1948 when its people were ethnically cleansed-- three years after your first visit to a Kibbutz in northern Israel in support of its residents, and after your pledge to be committed to the security of the Sate of Israel and its "right" to retain unified Jerusalem as the capital city of the Jewish people—to give but few examples—were all clear indications of where your heart lies.
Another reason for the writing of this letter is shock at the indifference and arrogance with which Secretary of State Hilary Clinton dismissed Palestinian concerns about Israel's illegal Jewish-only settlements in the West Bank. Only a few weeks ago you made the admirable statement that ALL Jewish settlement must halt, and you made it clear that this included expansion of existing settlements as well as the construction of new settlements. However, when Netanyahu let it be known that he had no intention of stopping settlements, you missed an historic opportunity to draw a line: no more billions and no more weapons for Israel unless and until this condition is met. Now Secretary of State Clinton has the Herculean task of pretending that your position on Jewish settlements has not changed, though it is clear you have chosen not to use the very real power at your disposal to bring Israeli policy into line.
About six months after your election, you gave a speech in Cairo, addressed to the Arab and Islamic worlds; which some people found impressive. I found it impressive in form, but not in substance because your actions have not matched your rhetoric. Why did I not buy the new language of the new American administration? Because while you were giving your speech, we were burying my neighbour, a terminally ill patient, who needed treatment in a hospital abroad, since, thanks to the siege imposed by your own administration and Israel on the Gaza Strip, the facilities that would have saved his life are not available in Gaza. Like more than 400 terminally ill people in Gaza, my neighbour lost his life. In spite of the fine Arabic words of peace, "salaam aleikum," you made it crystal clear that the point of reference in any negotiations in the Israeli-Palestinian conflict is Israel's security. By doing that, Mr. President, you are effectively marginalizing the whole issue of Palestine, and unfortunately setting the stage for renewed Israeli assaults against a starving Gaza, an entity that has, thanks to your "unbreakable" ties with Israel, been transformed into the largest concentration camp on Earth.
Your failure to support the Goldstone report, your indifference, not to say your contribution, to Palestinian suffering and the process of "politicide" against the Palestinian people of Gaza is, to say the least, unfathomable, coming from a man who listened so earnestly to Edward Said. Your advisors must have told you about the cutting off of medicine, food and fuel to the concentration camp where I live. Patients in need of dialysis and other urgent medical treatment are dying every single day. A majority of our children, many the same age as your two beautiful daughters, are badly undernourished. You must have skimmed through the executive summary of the Goldstone report detailing the horror inflicted on 1.5 million civilians for 22 days, horror caused by F16s, Apache helicopters, and phosphorus bombs made in American factories. Hundreds of children were burnt to death by phosphorus bombs; pregnant women were brutally targeted in what Israeli soldiers boasted off on their T-Shirts: "1 bullet, 2 kills." And yet, not a single word of sympathy, Mr. President! Edward Said had this to say upon his first visit to Gaza: "It's the most terrifying place I've ever been in... it's a horrifyingly sad place because of the desperation and misery of the way people live. I was unprepared for camps that are much worse than anything I saw in South Africa." This was back in 1993, Mr. President, before conditions dramatically deteriorated. Gaza has now become, as the leading Israeli Human Rights Organization B'tselem describes it, "the largest prison on Earth."
Mr. Obama,
Unlike your predecessor, you seem to be a smart man. You must have realized that a two-state solution has been rendered impossible by Israeli colonization of the West Bank, by the war on Gaza, by the construction of the apartheid wall, by the expansion of so-called Greater Jerusalem, and by the increase in the number of Jewish settlers in the West Bank. You must have realized also that there are 6 million refugees, most of whom live in miserable conditions waiting for courageous, visionary leaders committed to true democracy, human rights and international law to implement UN resolution 194. And yet, you and your State of Secretary, like every U.S. president since 1967, have decided to support Israel in creating conditions that made the two-state solution impossible, impractical and unjust.
Were you a supporter of the Bantustan system in South Africa under the Apartheid system? Are you opposed to equal rights and the transformation of Israel/Palestine into a state for all its citizens? The two-state solution means the Bantustanization of Palestine, a solution you, to our knowledge, never supported for South Africa. Are you, Mr. President, opposed to civic democracy, which is the demand of most Palestinian civil society and grassroots organizations? This is what your role models, Martin Luther King and Steve Biko, died for. Was Nelson Mandela wrong to spend 27 years of his life in pursuit of justice by demanding equality for the indigenous people of South Africa? Do you realize that what you are supporting in the Middle East is a racist solution par excellence? A solution based on "ethnic nationalism". Your Secretary of State and envoy to the Middle East, unashamedly, stood with beaming smiles next to Avigdor Lieberman, who, not only defends openly the ethnic cleansing of Palestinians, but also calls for a new genocide in Gaza! Do you realize, Mr. President, that this Hitlerite fascist might become Israel's next prime minister, thanks to your administration's complacency and support?
Our only immediate demand is that your administration insures that Israel fulfills its obligations in terms of international law. Is that too much to ask?
Mr. President Barack Hussein Obama,
We, the Palestinian people, are fed up!
Sincerely,
Prof. Haidar Eid
Gaza, Palestine
"KONFLIKTEN"
En av mytene rundt krigen mellom Israel og Palestina er at den er vanskelig å løse. Jeg er ingen aktivist, jeg er interessert i fakta. Og faktum er at det er lite kontroversielt med konflikten. Det ligger en løsning på bordet, som de arabiske landene står bak, men som Israel ikke vil ha, fordi de foretrekker å bygge bosettinger på stjålet jord.
Hamas, Fatah, og de arabiske landene står alle bak det internasjonale konsensus, hvis seneste inkarnasjon er Saudi-planen. Den tilbyr Israel fred og full anerkjennelse, mot at de trekker seg tilbake til '67-grensene. Planen åpner for utveksling av territorier, f.eks. Nasaret mot Ma'aleh Adumim, en forhandlet løsning til flyktningproblemet - det vil si, ikke skrekkscenariet Israel liker å skremme seg selv med, nemlig at millioner at palestinere fra utlandet skal tilbake til Israel, men en eller form for kompensasjon, gjerne symbolsk - en løsning på Jerusalem, en type felles administrasjon, og en demilitarisert palestinsk stat. Da Israel ble angrepet på alle fronter tidligere, kunne de aldri ha håpet på et slikt tilbud. Men de nye israelerne vil ikke ha det.
Den internasjonale domstolen i Haag vurderte i 2004 den israelske muren/gjerdet. Dommen var en oppsiktsveiende seier for palestinerne. Dommerne sa at muren er ulovlig og bør rives. For å avsi dom på muren, måtte de vurdere hele okkupasjonen. ICJ, som ikke er noe liberalt organ, sa at Israel ikke har noe krav på verken Vestbredden, Gaza og øst-Jerusalem. Ingenting. Dette er de samme områdene vi blir fortalt at er kontroversielle, at det er vanskelig å vite hvem som har rett osv. Internasjonal lov er krystallklar. Den israelske pr-teknikken er å late som om internasjonal lov simpelthen ikke eksisterer.
Hereby endeth the lesson.
Hamas, Fatah, og de arabiske landene står alle bak det internasjonale konsensus, hvis seneste inkarnasjon er Saudi-planen. Den tilbyr Israel fred og full anerkjennelse, mot at de trekker seg tilbake til '67-grensene. Planen åpner for utveksling av territorier, f.eks. Nasaret mot Ma'aleh Adumim, en forhandlet løsning til flyktningproblemet - det vil si, ikke skrekkscenariet Israel liker å skremme seg selv med, nemlig at millioner at palestinere fra utlandet skal tilbake til Israel, men en eller form for kompensasjon, gjerne symbolsk - en løsning på Jerusalem, en type felles administrasjon, og en demilitarisert palestinsk stat. Da Israel ble angrepet på alle fronter tidligere, kunne de aldri ha håpet på et slikt tilbud. Men de nye israelerne vil ikke ha det.
Den internasjonale domstolen i Haag vurderte i 2004 den israelske muren/gjerdet. Dommen var en oppsiktsveiende seier for palestinerne. Dommerne sa at muren er ulovlig og bør rives. For å avsi dom på muren, måtte de vurdere hele okkupasjonen. ICJ, som ikke er noe liberalt organ, sa at Israel ikke har noe krav på verken Vestbredden, Gaza og øst-Jerusalem. Ingenting. Dette er de samme områdene vi blir fortalt at er kontroversielle, at det er vanskelig å vite hvem som har rett osv. Internasjonal lov er krystallklar. Den israelske pr-teknikken er å late som om internasjonal lov simpelthen ikke eksisterer.
Hereby endeth the lesson.
søndag 15. november 2009
lørdag 14. november 2009
KOKAIN
Lost invisible here
Tel Aviv and Agadir
Tone deaf, for almost
Before I learned to see
The vanishing point appeared
- R.E.M., Disappear
Dette er ikke veldig politisk korrekt i visse kretser, men, pokker, jeg liker Tel Aviv. Det er en stor, flott Middelhavsby, med den fordelen at ingen der snakker spansk. Det føles ikke som Israel, det er som en isolert øy. Tel Aviv kalles ofte "boblen," fordi den er så fjernet fra konflikten (jeg hater det ordet), så fri for den belessede tyngden og symbolrikheten til et sted som Jerusalem. Her er ingenting hellig.
Jeg bor hos en biseksuell israelsk-amerikansk eks-stripper, Miryam. Hun har lenge hatt en hederlig jobb her i Tel Aviv, som dataprogrammør, men ved årsskiftet skal hun slutte og vie seg på heltid til sin egen forretning, et nettbordell. Hun har etterlyst villige prostituerte over Facebook, og responsen har så langt vært enorm. Her skal ingen smugles inn i container eller bankes av en hallik; kontaktsenteret hennes skal putte deg i kontakt med kvinner som oppriktig liker å ha sex for penger. - Jeg vil få fram de positive sidene ved prostitusjon, sier hun.
Miryam snakker om sex hele tiden. På et tidspunkt ringer mobilen hennes, hun plukker den opp, skuler på nummeret, og avviser samtalen. Hvem var det? - En kar jeg hadde sex med for noen uker siden. Han driver hele tiden og ringer meg. Hva er det med ham? sier hun. Etter hvert som kvelden utarter seg, snakker hun i mer og mer detalj og hva hun liker og hvordan. Jeg har sett Miryam toppløs, forresten. Hvordan? Hvofor? Det er simpelthen ikke til å unngå hvis du er i hennes selskap i mer enn en time sammenhengende.
Ron, en kompis, stikker innom. Ron er homofil. Dette vet jeg fordi han indirekte forteller det. Han også snakker om fint lite annet enn puling. Er alle homofile i Tel Aviv? Jeg postet en "emergency couch request" på Couchsurfings Tel Aviv-forum, fire stykker skrev tilbake til meg, Miryam var den ene, resten var homofile menn.
Miryam og Ron sniffer kokain. De varmer opp til senere, når de skal ta MDMA. Syntetiske narkotika skal være veldig bra i Tel Aviv; Israel står for 80 % av ecstasy-innførselen til USA.
Miryam skyver over bordet en mobileske med fire tynne linjer på. Vil jeg ha? Nei takk. Jeg holder meg til en møkkete russisk vodka (produsert i Israel). Vi stikker ut på byen i totiden, som er den omtrentlige utetiden her. Utelivet her er temmelig sossete, fullt av se-og-bli-sett-steder, men klubben Barzilyah er en behagelig uvøren og rufsete. Jeg har blitt så full at jeg faktisk danser. Det eneste jeg husker er at jeg hadde det gøy. Jeg våkner klokken sju av at Miryam ringer meg.
- Hvor er du hen?
Jeg tenker meg om. - Jerusalem, sier jeg. Fail.
- Sven, du er ikke i Jerusalem. Gi telefonen til noen andre.
En snill mann som vasker glass forteller Miryam at jeg fremdeles er på Barzilyah (jeg kjente ikke igjen klubben med alle lysene på). Han bestiller en drosje til meg. Jeg går ut i det skrikende sollyset for å vente.
Drosjen kommer. Jeg må se forferdelig ut; sjåføren skuler på og spør om jeg har penger til dette. Jeg sjekker. Det er litt igjen, ja. Jeg gir ham lappen med adressen som bartenderen skrev på hebraisk.
Miryam venter på meg utenfor leiligheten i Sheinkin gate. - Jeg var så bekymret! Jeg er en forferdelig vert!
Hun står sammen med Yoam, tidligere introdusert til meg som "en kar jeg knuller." De setter i gang med en gang jeg har krasjet på sofaen. Det tar en stund å sovne. Det høres ut som en gaselle blir spist en løve der oppe.
Tel Aviv and Agadir
Tone deaf, for almost
Before I learned to see
The vanishing point appeared
- R.E.M., Disappear
Dette er ikke veldig politisk korrekt i visse kretser, men, pokker, jeg liker Tel Aviv. Det er en stor, flott Middelhavsby, med den fordelen at ingen der snakker spansk. Det føles ikke som Israel, det er som en isolert øy. Tel Aviv kalles ofte "boblen," fordi den er så fjernet fra konflikten (jeg hater det ordet), så fri for den belessede tyngden og symbolrikheten til et sted som Jerusalem. Her er ingenting hellig.
Jeg bor hos en biseksuell israelsk-amerikansk eks-stripper, Miryam. Hun har lenge hatt en hederlig jobb her i Tel Aviv, som dataprogrammør, men ved årsskiftet skal hun slutte og vie seg på heltid til sin egen forretning, et nettbordell. Hun har etterlyst villige prostituerte over Facebook, og responsen har så langt vært enorm. Her skal ingen smugles inn i container eller bankes av en hallik; kontaktsenteret hennes skal putte deg i kontakt med kvinner som oppriktig liker å ha sex for penger. - Jeg vil få fram de positive sidene ved prostitusjon, sier hun.
Miryam snakker om sex hele tiden. På et tidspunkt ringer mobilen hennes, hun plukker den opp, skuler på nummeret, og avviser samtalen. Hvem var det? - En kar jeg hadde sex med for noen uker siden. Han driver hele tiden og ringer meg. Hva er det med ham? sier hun. Etter hvert som kvelden utarter seg, snakker hun i mer og mer detalj og hva hun liker og hvordan. Jeg har sett Miryam toppløs, forresten. Hvordan? Hvofor? Det er simpelthen ikke til å unngå hvis du er i hennes selskap i mer enn en time sammenhengende.
Ron, en kompis, stikker innom. Ron er homofil. Dette vet jeg fordi han indirekte forteller det. Han også snakker om fint lite annet enn puling. Er alle homofile i Tel Aviv? Jeg postet en "emergency couch request" på Couchsurfings Tel Aviv-forum, fire stykker skrev tilbake til meg, Miryam var den ene, resten var homofile menn.
Miryam og Ron sniffer kokain. De varmer opp til senere, når de skal ta MDMA. Syntetiske narkotika skal være veldig bra i Tel Aviv; Israel står for 80 % av ecstasy-innførselen til USA.
Miryam skyver over bordet en mobileske med fire tynne linjer på. Vil jeg ha? Nei takk. Jeg holder meg til en møkkete russisk vodka (produsert i Israel). Vi stikker ut på byen i totiden, som er den omtrentlige utetiden her. Utelivet her er temmelig sossete, fullt av se-og-bli-sett-steder, men klubben Barzilyah er en behagelig uvøren og rufsete. Jeg har blitt så full at jeg faktisk danser. Det eneste jeg husker er at jeg hadde det gøy. Jeg våkner klokken sju av at Miryam ringer meg.
- Hvor er du hen?
Jeg tenker meg om. - Jerusalem, sier jeg. Fail.
- Sven, du er ikke i Jerusalem. Gi telefonen til noen andre.
En snill mann som vasker glass forteller Miryam at jeg fremdeles er på Barzilyah (jeg kjente ikke igjen klubben med alle lysene på). Han bestiller en drosje til meg. Jeg går ut i det skrikende sollyset for å vente.
Drosjen kommer. Jeg må se forferdelig ut; sjåføren skuler på og spør om jeg har penger til dette. Jeg sjekker. Det er litt igjen, ja. Jeg gir ham lappen med adressen som bartenderen skrev på hebraisk.
Miryam venter på meg utenfor leiligheten i Sheinkin gate. - Jeg var så bekymret! Jeg er en forferdelig vert!
Hun står sammen med Yoam, tidligere introdusert til meg som "en kar jeg knuller." De setter i gang med en gang jeg har krasjet på sofaen. Det tar en stund å sovne. Det høres ut som en gaselle blir spist en løve der oppe.
onsdag 11. november 2009
KONKURRENTEN.NO
Typen på datamaskinen ved siden av meg, en vederstyggelig hippie fra Nederland, blogger, han også. Jeg får bare med meg første setning i innlegget hans: "Life is a rollercoaster." Fail.
mandag 9. november 2009
STAMP MY SHIT
Som de fleste vet, forbyr mange muslimske land innreise til turister med israelsk stempel i passet. Det er helt greit, det er ingen grunn til at de skulle akseptere dem, men det skaper hodebry for mange reisende. Nå reiste jo jeg til Iran, Libanon og Syria først, så sånn sett er det ikke noe problem. Jordan har en fredsavtale med Israel, så det går an å kjøre over grensen.
De ansatte ved Allenby bro grenseovergang er høflige, grundige og profesjonelle. Hele greia tar litt over to timer, som er ekspresservice når man har masse skumle visa i passet. Når jeg har blitt godkjent, spør dama om hun skal stemple et lite ark i stedet for passet mitt, for å komme rundt hele israelsk-visum-problematikken. Jeg ber om et halvt minutts betenkningstid.
Her er greia: For å vellykket holde passet Judenrein må jeg gjøre følgende: Ikke bare unngå stempel på vei inn, men også et nytt jordansk stempel på vei ut. For der kommer det til å stå "King Hussein bridge". Deretter må jeg skaffe meg en jordansk visumforlengelse, bare for syns skyld. For et jordansk visum varer en måned. Hvis grensevakten i for eksempel Syria ser at jeg tilsynelatende har vært fem uker i Jordan, uten spor av visumforlengelse, betyr det bare en ting: at jeg har vært i Israel. Når alt dette er unnagjort, må jeg ta båt fra Jordan til Egypt, siden landene ikke grenser til hverandre. Båten koster 50 dollar.
Nei, til djevelen med det. Stamp my shit. Passet mitt er krøllete, svett (jeg bærer det inntil navlen i et susplignende pengebelte) og full av allverden, og det er bare sju måneder gammelt.
De ansatte ved Allenby bro grenseovergang er høflige, grundige og profesjonelle. Hele greia tar litt over to timer, som er ekspresservice når man har masse skumle visa i passet. Når jeg har blitt godkjent, spør dama om hun skal stemple et lite ark i stedet for passet mitt, for å komme rundt hele israelsk-visum-problematikken. Jeg ber om et halvt minutts betenkningstid.
Her er greia: For å vellykket holde passet Judenrein må jeg gjøre følgende: Ikke bare unngå stempel på vei inn, men også et nytt jordansk stempel på vei ut. For der kommer det til å stå "King Hussein bridge". Deretter må jeg skaffe meg en jordansk visumforlengelse, bare for syns skyld. For et jordansk visum varer en måned. Hvis grensevakten i for eksempel Syria ser at jeg tilsynelatende har vært fem uker i Jordan, uten spor av visumforlengelse, betyr det bare en ting: at jeg har vært i Israel. Når alt dette er unnagjort, må jeg ta båt fra Jordan til Egypt, siden landene ikke grenser til hverandre. Båten koster 50 dollar.
Nei, til djevelen med det. Stamp my shit. Passet mitt er krøllete, svett (jeg bærer det inntil navlen i et susplignende pengebelte) og full av allverden, og det er bare sju måneder gammelt.
lørdag 7. november 2009
Nå har det blitt mitt
Saturday, Donny, is Shabbos, the Jewish day of rest. That means I don't work, I don't drive a car, I don't fuckin' ride in a car, I don't handle money, I don't turn on the oven and I sure as shit don't fuckin' roll!
- Walter Sobchack, The Big Lebowski
Rike forstader blir ofte kritisert for å være sjelløse. Sikkert. Men på denne turen har ordet "sjel" for meg blitt en eufemisme for "slum", så jeg setter pris på Ma'ale Adumims rekker med identiske boligblokker, rene gater og grønne plener.
Hvis Ma'aleh Adumim har et problem, så er det at byen er en av de mest kontroversielle bosettingene på den okkuperte Vestbredden. Her bor 40,000 bosettere, ti prosent av det totale antall. Ma'aleh Adumim (navnet er hebraisk for noe sånt som "Røde åsrygger") er en koloni, alle som bor der er kolonister, og deres stadig økende antall er, mer eller mindre, årsaken til den vedvarende konflikten.
Byen er kontroversiell på grunn av størrelsen og plasseringen. Den hjelper til å skape en ring av bosettinger rundt Jerusalem og effektivt skjære byen bort fra Vestbredden. Ma'aleh Adumim skiller også nord fra sør i de palestinske områdene, slik at det blir fint lite kontiguitet mellom byene der. Det er allment forstått at Ma'aleh Adumim vil bli innlemmet som en permanent del av Israel under en eventuell sluttavtale med palestinerne.
Jeg har dratt til byen for å se hvordan mennesker bor der. Gjennom Couchsurfing har jeg funnet en familie som mer enn gjerne vil ha meg som sabbatsgjest. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente. Bosettere er ikke en homogen gruppe; de ortodokse i Kiryat Arba ved siden av Hebron har jeg sett kaste stein på gamle palestinske kvinner. Akkurat den bosettingen ligger ved siden av Patriarkens grav og er det nest helligste stedet i jødedommen. Men steder som Ma'ale Adumim og Har Homa er ikke hellige for fem flate øre, men mange bosettere trekkes dit av lav leie og nye hus.
Cohen-familien er en av dem. De er avslappede, hyggelige og liberale. Mamma Rakel tar meg i mot med et hjertelig "Shabbat shalom". Det roer nervene etter at Linda, hunden, har brølt og glefset mot meg. Rakel har en overraskelse til meg; hun har bakt norsk julebrød for anledningen. Hun ber meg kvalitetssikre deigen før den skal inn i ovnen. Det begynner å bli femten år siden sist jeg smakte dette, hvilket jeg dumt nok innrømmer framfor å bare lyve og si at det ser fint ut.
Rakel er gift med Baruch og de har to sønner, Natan og Yosef. Yosef er tretten og det merkes.
- Nå må du slå av fjernsynet.
- JAAAAAAAVEL DAAAAAA! *smell*
Under sabbaten, som er fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag, er det ikke lov med noe som kan defineres som arbeid. Man kan ikke skrive, ikke kjøre bil, ikke spille Xbox, og ikke lage mat og ikke engang skru på en lysbryter.
Derfor står morgendagens middag allerede klar til koking på en komfyr som er tidsinnstilt til klokken 14 på lørdag. Lysene er programmert til å slå seg av om natten og på igjen på ettermiddagen. Veldig forseggjort.
Baruch forsikrer meg om at dette er ingenting. Noen ortodokse aksepterer ikke tidsbrytere engang, fordi å i det hele tatt bruke elektrisitet fra strømnettet bryter sabbaten, fordi de da forårsaker de ansatte i el-verket å arbeide. Baruch arbeider for sivilombudsmannen i Israel. Akkurat nå behandler han en klage fra et bofellesskap hvor ortodokse naboer lar generatorer stå og brumme ved siden av en lekeplass gjennom hele sabbaten. Ledningene går gjennom andres oppkjørsler i regnværet og sender gnister over alt.
- Hvordan løser man en slik konflikt?
- Det går ikke an. Man lar det gå litt tid og så sender man over en anbefaling i nøytralt språk og håper at man ikke hører noe igjen.
Rakel er fra Canada, Baruch innvandret fra Portugal. De har et mer reflektert forhold til situasjonen enn hva jeg forventer fra bosettere. Baruch forstår at palestinerne blir forbannet n
år jøder fritt innvandrer fra Europa og Amerika og presser ut arabere som har bodd der sammenhengende i generasjoner. Rakel banker gjennom synspunktet at dette er deres forfedres hjemland, og at de derfor har rett til å vende tilbake, samme hva internasjonal lov måtte mene.
Hva hvis Ma'ale Adumim må evakueres i forbindelse med en endelig fredsavtale med palestinerne?
- Vi flytter gledelig. Hvis det er med på å skape fred, kan vi gjerne bo et annet sted.
Jeg sier at det overrasker meg veldig. Jeg så alltid for meg at bosettere kom til å bite seg fast til all evighet. Baruch er rask til å understreke at deres syn sannsynligvis er i mindretall blant bosetterne. Rakels mor, som også bor i Ma'ale Adumim, er svært konservativ. Hun mener at hvis palestinerne har lyst på en stat, er det bare å flytte til Jordan.
Hva synes de om bosetterne i Kiryat Arba?
- Forferdelig. De er helt sprø. Jeg var i Hebron bare en gang, det var et forferdelig sted. Hvem vil bo slik?
Sabbatsmiddagen er som hvilken som helst middag, bare med litt ståk og styr rundt. Maten velsignes og vi (vel, de) leser kiddusj før vi kaster nedpå kylling. Til min overraskelse serveres det vin.
Tiden etter maten er til å slappe av. Natan lærer meg et spill som heter Mastermind. Jeg leser videre i Krig og fred. Natan kaster fra seg Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken fordi den er "kjedelig". Dagens ungdom.
Jeg er fremdeles dårlig i magen. Toalettet er i samme etasje som stuen, hvor det er sabbat-stille som i graven. Jeg tør ikke la vannet i vasken renne, siden vann rasjoneres i Ma'aleh Adumim. Jeg bare håper og ber om at jeg klarer å gjøre fra meg uten altfor mye bråk. Det er en katastrofe. Jeg etterlyser det ekkofrie toalett.
Dagen etter går vi tur, hele familien. Hunden har sluttet å hate meg nå. På et eller annet tidspunkt går vi feil og ender opp på en grim sikkerhetsvei rundt vestsiden av byen.
- Se der. En palestinsk landsby, sier Rakel. - Det irriterer meg når du alltid hører om "løpske" jødiske bosettinger. Den landsbyen der renner ned i dalen, helt uten planlegging.
Jeg spør Rakel om det er noe mer jeg bør vite.
- Ma'aleh Adumim er ikke stjålet fra araberne. Det var noen beduiner som drev rundt her. Staten ga dem en egen leir.
Hun peker til en stusselig samling telt fire hundre meter under oss.
- De
får lov til å gå på kjøpesenteret i byen så mye de vil.
Men Rakel tar feil. Når jeg kommer tilbake til Jerusalem, ringer jeg like så greit opp den israelske organisasjonen Fred nå, som forteller meg at nærmere nitti prosent av byens areal land er stjålet fra palestinere. I tillegg er hele Vestbredden, og øst-Jerusalem, okkupert under internasjonal lov, og derfor "stjålet".
- Vi skal denne veien, sier Baruch.
Jeg finner ut at vi skal besøke Rakels mor. Gudbedre. Dette kan bli kjipt. Men jeg hadde ingen grunn til å grue meg; Rakels mor er overstrømmende hyggelig, bestefra likeså.
Jeg sitter på verandaen og observerer familien i aksjon. Det virker å være svært tette bånd mellom dem alle, mer enn jeg har sett noe sted i Norge. Dette er et jødisk hjem som jeg tidligere bare har sett i Woody Allen-filmer; kultivert, humoristisk og gjestfritt. Mens vi bryter sabbaten med et glass vin, holder muslimene på med sin religion på andre enden av dalen.
- Argh, sier bestemor, jeg får vondt i hodet av å h
øre på det der. Du vet de skrur opp lyden bare for å plage oss.
Det er en myte at palestinakonflikten er komplisert. Oppskriften på fred står svart på hvitt i FN-resolusjon 242: ut av de palestinske områdene. Ingen har forsøkt det enda. Men hvis det er en dimensjon ved konflikten som er komplisert, er det disse fryktelig snille og raffinerte menneskene som holder liv i det som er den siste koloniale krigen i verden. Bestemor selv er inne på det etter at jeg har fortalt hvor fint jeg hadde det i Iran.
- Iranerne er nok kjempehyggelige, som du sier. Hadde det ikke vært for alt dette, kanskje jeg hadde trivdes i Iran. Veldig mange er flotte mennesker når du møter dem på tomannshånd. Problemene begynner først når alle slår seg sammen til et helt folk, sammen med sin regjering.
Rakel har tatt med et julebrød (hun bakte tre svære). S
å vi nyter kaffe og kake mens vi skuer utover det okkuperte Palestina. Lysene fra landsbyen som irriterer bestemor så overmåte blunker som glør nedover åsryggen.
Bestemor sier at kaken minner henne om noe. Hun henter fram en gammel bok, "Brød fra hele verden". Hun blåser en sky av støv av toppen.
- Jeg elsker å gjøre det der. Jeg arbeidet i et bibliotek i tredve år.
Hun finner vitterlig oppskriften på norsk julebrød. Rakel sammenligner den med hva hun lagde. Hun oppdager at hun glemte egg. Neste gang skal det bli perfekt. Hun spør moren om hun kan låne boken. Bestemor napper den ut av hendene hennes.
- Aldri i livet! Du kan skrive av oppskriften. Men boken blir her. Jeg har vært dum nok til å låne deg ting tidligere. Da så jeg det aldri igjen. Hva var det du alltid sa da du var liten, når jeg ville ha tilbake noe du hadde lånt fra meg for lenge siden? Hva var det? Jo - 'jeg har hatt det så lenge at nå har det blitt mitt.'
- Walter Sobchack, The Big Lebowski
Rike forstader blir ofte kritisert for å være sjelløse. Sikkert. Men på denne turen har ordet "sjel" for meg blitt en eufemisme for "slum", så jeg setter pris på Ma'ale Adumims rekker med identiske boligblokker, rene gater og grønne plener.
Hvis Ma'aleh Adumim har et problem, så er det at byen er en av de mest kontroversielle bosettingene på den okkuperte Vestbredden. Her bor 40,000 bosettere, ti prosent av det totale antall. Ma'aleh Adumim (navnet er hebraisk for noe sånt som "Røde åsrygger") er en koloni, alle som bor der er kolonister, og deres stadig økende antall er, mer eller mindre, årsaken til den vedvarende konflikten.
Byen er kontroversiell på grunn av størrelsen og plasseringen. Den hjelper til å skape en ring av bosettinger rundt Jerusalem og effektivt skjære byen bort fra Vestbredden. Ma'aleh Adumim skiller også nord fra sør i de palestinske områdene, slik at det blir fint lite kontiguitet mellom byene der. Det er allment forstått at Ma'aleh Adumim vil bli innlemmet som en permanent del av Israel under en eventuell sluttavtale med palestinerne.
Jeg har dratt til byen for å se hvordan mennesker bor der. Gjennom Couchsurfing har jeg funnet en familie som mer enn gjerne vil ha meg som sabbatsgjest. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente. Bosettere er ikke en homogen gruppe; de ortodokse i Kiryat Arba ved siden av Hebron har jeg sett kaste stein på gamle palestinske kvinner. Akkurat den bosettingen ligger ved siden av Patriarkens grav og er det nest helligste stedet i jødedommen. Men steder som Ma'ale Adumim og Har Homa er ikke hellige for fem flate øre, men mange bosettere trekkes dit av lav leie og nye hus.
Cohen-familien er en av dem. De er avslappede, hyggelige og liberale. Mamma Rakel tar meg i mot med et hjertelig "Shabbat shalom". Det roer nervene etter at Linda, hunden, har brølt og glefset mot meg. Rakel har en overraskelse til meg; hun har bakt norsk julebrød for anledningen. Hun ber meg kvalitetssikre deigen før den skal inn i ovnen. Det begynner å bli femten år siden sist jeg smakte dette, hvilket jeg dumt nok innrømmer framfor å bare lyve og si at det ser fint ut.
Rakel er gift med Baruch og de har to sønner, Natan og Yosef. Yosef er tretten og det merkes.
- Nå må du slå av fjernsynet.
- JAAAAAAAVEL DAAAAAA! *smell*
Under sabbaten, som er fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag, er det ikke lov med noe som kan defineres som arbeid. Man kan ikke skrive, ikke kjøre bil, ikke spille Xbox, og ikke lage mat og ikke engang skru på en lysbryter.
Derfor står morgendagens middag allerede klar til koking på en komfyr som er tidsinnstilt til klokken 14 på lørdag. Lysene er programmert til å slå seg av om natten og på igjen på ettermiddagen. Veldig forseggjort.
Baruch forsikrer meg om at dette er ingenting. Noen ortodokse aksepterer ikke tidsbrytere engang, fordi å i det hele tatt bruke elektrisitet fra strømnettet bryter sabbaten, fordi de da forårsaker de ansatte i el-verket å arbeide. Baruch arbeider for sivilombudsmannen i Israel. Akkurat nå behandler han en klage fra et bofellesskap hvor ortodokse naboer lar generatorer stå og brumme ved siden av en lekeplass gjennom hele sabbaten. Ledningene går gjennom andres oppkjørsler i regnværet og sender gnister over alt.
- Hvordan løser man en slik konflikt?
- Det går ikke an. Man lar det gå litt tid og så sender man over en anbefaling i nøytralt språk og håper at man ikke hører noe igjen.
Rakel er fra Canada, Baruch innvandret fra Portugal. De har et mer reflektert forhold til situasjonen enn hva jeg forventer fra bosettere. Baruch forstår at palestinerne blir forbannet n
år jøder fritt innvandrer fra Europa og Amerika og presser ut arabere som har bodd der sammenhengende i generasjoner. Rakel banker gjennom synspunktet at dette er deres forfedres hjemland, og at de derfor har rett til å vende tilbake, samme hva internasjonal lov måtte mene.Hva hvis Ma'ale Adumim må evakueres i forbindelse med en endelig fredsavtale med palestinerne?
- Vi flytter gledelig. Hvis det er med på å skape fred, kan vi gjerne bo et annet sted.
Jeg sier at det overrasker meg veldig. Jeg så alltid for meg at bosettere kom til å bite seg fast til all evighet. Baruch er rask til å understreke at deres syn sannsynligvis er i mindretall blant bosetterne. Rakels mor, som også bor i Ma'ale Adumim, er svært konservativ. Hun mener at hvis palestinerne har lyst på en stat, er det bare å flytte til Jordan.
Hva synes de om bosetterne i Kiryat Arba?
- Forferdelig. De er helt sprø. Jeg var i Hebron bare en gang, det var et forferdelig sted. Hvem vil bo slik?
Sabbatsmiddagen er som hvilken som helst middag, bare med litt ståk og styr rundt. Maten velsignes og vi (vel, de) leser kiddusj før vi kaster nedpå kylling. Til min overraskelse serveres det vin.
Tiden etter maten er til å slappe av. Natan lærer meg et spill som heter Mastermind. Jeg leser videre i Krig og fred. Natan kaster fra seg Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken fordi den er "kjedelig". Dagens ungdom.
Jeg er fremdeles dårlig i magen. Toalettet er i samme etasje som stuen, hvor det er sabbat-stille som i graven. Jeg tør ikke la vannet i vasken renne, siden vann rasjoneres i Ma'aleh Adumim. Jeg bare håper og ber om at jeg klarer å gjøre fra meg uten altfor mye bråk. Det er en katastrofe. Jeg etterlyser det ekkofrie toalett.
Dagen etter går vi tur, hele familien. Hunden har sluttet å hate meg nå. På et eller annet tidspunkt går vi feil og ender opp på en grim sikkerhetsvei rundt vestsiden av byen.
- Se der. En palestinsk landsby, sier Rakel. - Det irriterer meg når du alltid hører om "løpske" jødiske bosettinger. Den landsbyen der renner ned i dalen, helt uten planlegging.
Jeg spør Rakel om det er noe mer jeg bør vite.
- Ma'aleh Adumim er ikke stjålet fra araberne. Det var noen beduiner som drev rundt her. Staten ga dem en egen leir.
Hun peker til en stusselig samling telt fire hundre meter under oss.
- De
får lov til å gå på kjøpesenteret i byen så mye de vil.Men Rakel tar feil. Når jeg kommer tilbake til Jerusalem, ringer jeg like så greit opp den israelske organisasjonen Fred nå, som forteller meg at nærmere nitti prosent av byens areal land er stjålet fra palestinere. I tillegg er hele Vestbredden, og øst-Jerusalem, okkupert under internasjonal lov, og derfor "stjålet".
- Vi skal denne veien, sier Baruch.
Jeg finner ut at vi skal besøke Rakels mor. Gudbedre. Dette kan bli kjipt. Men jeg hadde ingen grunn til å grue meg; Rakels mor er overstrømmende hyggelig, bestefra likeså.
Jeg sitter på verandaen og observerer familien i aksjon. Det virker å være svært tette bånd mellom dem alle, mer enn jeg har sett noe sted i Norge. Dette er et jødisk hjem som jeg tidligere bare har sett i Woody Allen-filmer; kultivert, humoristisk og gjestfritt. Mens vi bryter sabbaten med et glass vin, holder muslimene på med sin religion på andre enden av dalen.
- Argh, sier bestemor, jeg får vondt i hodet av å h
øre på det der. Du vet de skrur opp lyden bare for å plage oss.Det er en myte at palestinakonflikten er komplisert. Oppskriften på fred står svart på hvitt i FN-resolusjon 242: ut av de palestinske områdene. Ingen har forsøkt det enda. Men hvis det er en dimensjon ved konflikten som er komplisert, er det disse fryktelig snille og raffinerte menneskene som holder liv i det som er den siste koloniale krigen i verden. Bestemor selv er inne på det etter at jeg har fortalt hvor fint jeg hadde det i Iran.
- Iranerne er nok kjempehyggelige, som du sier. Hadde det ikke vært for alt dette, kanskje jeg hadde trivdes i Iran. Veldig mange er flotte mennesker når du møter dem på tomannshånd. Problemene begynner først når alle slår seg sammen til et helt folk, sammen med sin regjering.
Rakel har tatt med et julebrød (hun bakte tre svære). S
å vi nyter kaffe og kake mens vi skuer utover det okkuperte Palestina. Lysene fra landsbyen som irriterer bestemor så overmåte blunker som glør nedover åsryggen.Bestemor sier at kaken minner henne om noe. Hun henter fram en gammel bok, "Brød fra hele verden". Hun blåser en sky av støv av toppen.
- Jeg elsker å gjøre det der. Jeg arbeidet i et bibliotek i tredve år.
Hun finner vitterlig oppskriften på norsk julebrød. Rakel sammenligner den med hva hun lagde. Hun oppdager at hun glemte egg. Neste gang skal det bli perfekt. Hun spør moren om hun kan låne boken. Bestemor napper den ut av hendene hennes.
- Aldri i livet! Du kan skrive av oppskriften. Men boken blir her. Jeg har vært dum nok til å låne deg ting tidligere. Da så jeg det aldri igjen. Hva var det du alltid sa da du var liten, når jeg ville ha tilbake noe du hadde lånt fra meg for lenge siden? Hva var det? Jo - 'jeg har hatt det så lenge at nå har det blitt mitt.'
fredag 6. november 2009
tirsdag 3. november 2009
SYK
Dette måtte skje; jeg har spist et eller annet og blitt skikkelig syk. Jeg aner ikke hva eller hvor det var. Hva er inkubasjonstiden på magesjau? Det kan ikke ha vært Aleppo, der var maten alt for god. Jeg vurderer å reise tilbake for kirsebærkebaben alene.
Det begynner først å rumle i magen når jeg flyter på ryggen i Dødehavet. Det blir gradvis verre og en etter en faller de gyldne planene mine bort. Jeg hadde tenkt å se hva Amman har å tilby om aftenen, men jeg kom ikke lenger enn en kopp te over gata før kroppen gjorde opprør. Jeg henvises til hotellets sovesal. I Amman er det høst og kjølig, og det styrtregner ute. Det går ikke an å skru av viften på rommet, så jeg må legge meg med klær på under fire lag tepper for å holde varmen. Min romkamerat er en snorkende kineser. Ved et mirakel klarte jeg å komme meg opp i dag tidlig for å ta bussen til Petra, men er alt for syk til å traske rundt. Jeg stuper inn på Cleopetra (tda) hotell.
- Enkeltrom eller dobbeltrom?
- Enkelt.
- Eget bad eller fellesbad.
- Eget bad.
Jeg er så sjeldent fysisk syk at jeg er forferdelig dårlig til å takle det når det først skjer. Jeg synes fryktelig synd på meg selv. Jeg har mest lyst å gråte der jeg sitter. Immodium-tablettene funker ikke. De er gamle; kanskje de har gått ut på dato og blitt laksermiddel?
Aa kaste opp pleier som regel å være en rensende, forløsende opplevelse, men med tom magesekk (jeg har ikke spist på et døgn) er det en vrengende, bitter opplevelse.
Siden jeg var under inntrykket av at dette var mitt rom, har jeg gått på do med døra åpen. Ei australsk jente kommer inn. Jeg ser henne, hun ser ikke meg. Jeg skriker indignert:
- HEY!
Hun misforstår: - Hey hey!
- WRONG ROOM!
Livredd smeller hun igjen døren.
Jeg vralter over til sengen. Hotellet "renoveres", en mann dunker en hammer inn i veggen bak meg. En gang ringte en aldeles sinnsforvirret mann inn til tipstelefonen til Nyhetskanalen, og klaget sin nød: "Jeg har gjennomgått alle Jobs lidelser!" Jeg la på der og da, men neste gang er jeg fristet til å bli på linja litt lenger, for vi har noe til felles.
Det begynner først å rumle i magen når jeg flyter på ryggen i Dødehavet. Det blir gradvis verre og en etter en faller de gyldne planene mine bort. Jeg hadde tenkt å se hva Amman har å tilby om aftenen, men jeg kom ikke lenger enn en kopp te over gata før kroppen gjorde opprør. Jeg henvises til hotellets sovesal. I Amman er det høst og kjølig, og det styrtregner ute. Det går ikke an å skru av viften på rommet, så jeg må legge meg med klær på under fire lag tepper for å holde varmen. Min romkamerat er en snorkende kineser. Ved et mirakel klarte jeg å komme meg opp i dag tidlig for å ta bussen til Petra, men er alt for syk til å traske rundt. Jeg stuper inn på Cleopetra (tda) hotell.
- Enkeltrom eller dobbeltrom?
- Enkelt.
- Eget bad eller fellesbad.
- Eget bad.
Jeg er så sjeldent fysisk syk at jeg er forferdelig dårlig til å takle det når det først skjer. Jeg synes fryktelig synd på meg selv. Jeg har mest lyst å gråte der jeg sitter. Immodium-tablettene funker ikke. De er gamle; kanskje de har gått ut på dato og blitt laksermiddel?
Aa kaste opp pleier som regel å være en rensende, forløsende opplevelse, men med tom magesekk (jeg har ikke spist på et døgn) er det en vrengende, bitter opplevelse.
Siden jeg var under inntrykket av at dette var mitt rom, har jeg gått på do med døra åpen. Ei australsk jente kommer inn. Jeg ser henne, hun ser ikke meg. Jeg skriker indignert:
- HEY!
Hun misforstår: - Hey hey!
- WRONG ROOM!
Livredd smeller hun igjen døren.
Jeg vralter over til sengen. Hotellet "renoveres", en mann dunker en hammer inn i veggen bak meg. En gang ringte en aldeles sinnsforvirret mann inn til tipstelefonen til Nyhetskanalen, og klaget sin nød: "Jeg har gjennomgått alle Jobs lidelser!" Jeg la på der og da, men neste gang er jeg fristet til å bli på linja litt lenger, for vi har noe til felles.
mandag 2. november 2009
VEIEN TIL DAMASKUS / NO SLEEP
Jeg liker å være tidlig ute med formaliteter; jeg kjøpte flybilletten til Teheran i februar, og søkte om visum på tidligst mulig tidspunkt, tre måneder før avreise. Framfor regelknytt og overordentlig, liker jeg å tro at jeg er spontan på forskudd. Jeg vet i hvert fall hva jeg skal og hvor jeg vil. Derfor, når jeg ankommer togstasjonen i Aleppo, går jeg rett bort til skranken for å kjøpe billett til Damaskus, sovekupe, 1. klasse, lørdag (om to dager)
"Ikke nå. Kom tilbake i morgen."
Ok, greit. Det er litt irriterende, siden togstasjonen er et stykke unna byen. Men hva kan man gjøre osv.
Neste dag, samme greia: "Ikke nå. Kom tilbake i morgen."
Neste dag (avreisedag): "Utsolgt."
Eller, som han sier det, i det bastante, hoverende toneleiet syrere liker å være dårlige i jobben sin på:
"No sleep."
Han folder armene. Jeg kjefter på engelsk. Jeg kunne like så godt gjort det på norsk.
(Sofasurfer Robb i Damaskus mente at Syria var en høyre sivilisasjon enn USA og til og med Norge; de arabiske storfamiliene betyr at ingen er alene, ingen må sove ute, og man er alltid sørget for. Jeg vet nå ikke helt; jeg foretrekker internettbooking framfor å bo sammen med en inkontinent bestefar).
Jeg kjøper en 2. klasses sitteplass på nattoget, 90 syriske pund, ca to dollar. Jeg ber en stille bønn om at jeg får sove.
Niks. Dette er nattoget fra helvete. "No sleep" er en underdrivelse. Jeg sitter ved siden av en barnefamilie. En liten gutt på rundt fire år gråter og gråter. For å få ham til å holde opp, slår moren ham i ansiktet om igjen og om igjen, noe som selvfølgelig bare gjør det verre. Når barnet, til tross for slagene, nekter å innse sitt eget beste, drar faren det ut av setet etter armen og ut av kupeen, for å gi det mer juling. Bråket fra det sytti år gamle lokomotivsettet drukner ut slagene og skrikene.
Lyset står på og blir aldri slått av, rekkevis med hylende lystoffrør. Jeg går for å finne en konduktør. Han står og kjefter på en tannløs gammel mann, som rauter tilbake og vifter med billetten sin. Han sitter i feil sete eller noe. Jeg bryter inn på et halvveis passelig tidspunkt og peker til lysene og gestikulerer at jeg vil ha dem av eller i hvert fall dempet. Konduktøren smiler og nikker og sier at han forstår. Jeg går og setter meg. En halvtime senere er lysene fremdeles på. En annen konduktør kommer. Jeg forsøker å stanse ham, men han haster forbi. Fem minutter senere kommer begge konduktørene inn, slepende på den tannløse mannen som hyler og skriker. De dumper ham i et sete noe foran meg, hvor han fortsetter jamringen. Jeg stanser konduktøren. Lysene.
Ah, du mente lysene? Bare et øyeblikk.
Lysene forblir på og jeg ser ham ikke mer. Jeg leter rundt etter en lysbryter. Jeg tror jeg finner den, bak et panel ved siden av toalettet, men jeg tør ikke bruke den, i tilfelle jeg ender opp med å koble fra en vogn eller bomber Tel Aviv. Alt dette hadde vært for så vidt greit hvis det var et hotellrom som ventet meg, men jeg skal videre umiddelbart med buss til Amman, Jordan.
Jeg kommer ikke på noen god avslutning. Hei, akkurat som i virkeligheten! rotfl
"Ikke nå. Kom tilbake i morgen."
Ok, greit. Det er litt irriterende, siden togstasjonen er et stykke unna byen. Men hva kan man gjøre osv.
Neste dag, samme greia: "Ikke nå. Kom tilbake i morgen."
Neste dag (avreisedag): "Utsolgt."
Eller, som han sier det, i det bastante, hoverende toneleiet syrere liker å være dårlige i jobben sin på:
"No sleep."
Han folder armene. Jeg kjefter på engelsk. Jeg kunne like så godt gjort det på norsk.
(Sofasurfer Robb i Damaskus mente at Syria var en høyre sivilisasjon enn USA og til og med Norge; de arabiske storfamiliene betyr at ingen er alene, ingen må sove ute, og man er alltid sørget for. Jeg vet nå ikke helt; jeg foretrekker internettbooking framfor å bo sammen med en inkontinent bestefar).
Jeg kjøper en 2. klasses sitteplass på nattoget, 90 syriske pund, ca to dollar. Jeg ber en stille bønn om at jeg får sove.
Niks. Dette er nattoget fra helvete. "No sleep" er en underdrivelse. Jeg sitter ved siden av en barnefamilie. En liten gutt på rundt fire år gråter og gråter. For å få ham til å holde opp, slår moren ham i ansiktet om igjen og om igjen, noe som selvfølgelig bare gjør det verre. Når barnet, til tross for slagene, nekter å innse sitt eget beste, drar faren det ut av setet etter armen og ut av kupeen, for å gi det mer juling. Bråket fra det sytti år gamle lokomotivsettet drukner ut slagene og skrikene.
Lyset står på og blir aldri slått av, rekkevis med hylende lystoffrør. Jeg går for å finne en konduktør. Han står og kjefter på en tannløs gammel mann, som rauter tilbake og vifter med billetten sin. Han sitter i feil sete eller noe. Jeg bryter inn på et halvveis passelig tidspunkt og peker til lysene og gestikulerer at jeg vil ha dem av eller i hvert fall dempet. Konduktøren smiler og nikker og sier at han forstår. Jeg går og setter meg. En halvtime senere er lysene fremdeles på. En annen konduktør kommer. Jeg forsøker å stanse ham, men han haster forbi. Fem minutter senere kommer begge konduktørene inn, slepende på den tannløse mannen som hyler og skriker. De dumper ham i et sete noe foran meg, hvor han fortsetter jamringen. Jeg stanser konduktøren. Lysene.
Ah, du mente lysene? Bare et øyeblikk.
Lysene forblir på og jeg ser ham ikke mer. Jeg leter rundt etter en lysbryter. Jeg tror jeg finner den, bak et panel ved siden av toalettet, men jeg tør ikke bruke den, i tilfelle jeg ender opp med å koble fra en vogn eller bomber Tel Aviv. Alt dette hadde vært for så vidt greit hvis det var et hotellrom som ventet meg, men jeg skal videre umiddelbart med buss til Amman, Jordan.
Jeg kommer ikke på noen god avslutning. Hei, akkurat som i virkeligheten! rotfl
KONGEN
Kong Abdullah av Jordan gjør en noe tafatt figur, han ser mer ut som en rikmannsgutt som litt for sent bestemte seg for å studere på BI, guttekongen utdannet i Storbritannia.
Hans avdøde far, Kong Hussein, derimot, er min yndlingsregent. (Det finnes hardere menn i Midtøsten, og villere historier, men de fleste har for mye blod på hendene til at jeg med god samvittighet kan virkelig digge dem.) Han tiltrådte i en alder av 16, var en våghals og en kvinnebedårer som gjorde rimelige framskritt i demokratisering (da hans argeste motstander ble fenglslet fordi hun kritiserte at dronningen hadde grått i begravelsen til Yitzak Rabin, kjørte kongen selv til fengselet for å hente henne ut.
Han har sannsynligvis den statslederen som har overlevd flest mordforsøk. I 1951 deltok han i fredagsbønnen i Al Aqsa-moskeen i Jerusalems gamleby (som da tilhørte Jordan). En palestiner åpnet ild mot Hussein og hans bestefar Abdullah. Hussein ble rammet i hjertet, men kulen ble stanset av en medalje han bar på brystet. En gang var han ute og fløy alene i sitt private Cessna-fly da han et kobbel syriske MiG'er forsøkte å skyte ham ned. Hussein unnslapp ved å stupe flyet så langt ned mot bakken han kunne og deretter fly sikk-sakk mellom fjellene. Fiender har forsøkt å forgifte medisinen hans (døden avverget da en dråpe falt fra flasken og brant hull i marmorvasken) og frokosten hans (døden avverget da en palasskatt forsynte seg først og døde i grusom smerte).
Han var også en liten rakker. I sine tidlige år som konge likte han å forkle seg som drosjesjåfør og kjøre rundt i Amman og spørre passasjerene sine hva de syntes om den nye kongen.
Så var det kvinnene. Hussein var gift fire ganger, med alt fra prinsesser til flyvertinner, som han fikk 13 barn med. Gudene vet hvor mange damer han ga den kongelige behandlingen. Mest glad var han i sin tredje kone Alia, som han var gift med i fem år. Hun døde i en helikopterstyrt i 1977. Dronning Alia-flyplassen i Amman er sannsynligvis den eneste flyplassen i verden oppkalt etter noen som døde i et luftfartshavari.
Til tross for alle damene, var Hussein freidig nok til å kalle sin selvbiografi "Tungt ligger hodet som bærer krone".
At et land med så mange palestinske innbyggere, var fredsavtalen mellom Israel og Jordan i 1994 et aldri så lite kupp for Israel. Men Kong Hussein lot seg ikke pelle på nesen. Da israelske spioner i 1997 forgiftet Hamas-lederen Khalid Meshaal ved å helle gift i øret hans, ble Hussein rasende. Han fikk arrested Mossad-agentene og truet med å henrette dem offentlig hvis Israel ikke leverte motgift sporenstreks. Statsministeren nektet først å adlyde, det var Bill Clinton som måtte gripe inn og tvinge ham. Khalid Meshaal holder i dag til i Damaskus. Den israelske statsministeren var da som nå Benjamin Netanyahu.
Samme år skjøt og drepte en jordansk soldat sju israelske skolepiker nord i Jordan. Kong Husseni kom selv i begravelsen i Israel og satt sammen med familiene.
Det var til slutt ikke en snikmorder som fikk has på ham, men Marlboro-sigarettene han aldri klarte å legge fra seg. Han døde av kreft 7. februar 1999.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
