Søken

(Merk: nå som før er alle navn endret til "Mohammad" for å beskytte de overlevende)

Som alle jeg har møtt på denne reisen, ytrer min vert i Jenin Mohammad et ønske om å besøke Norge. I motsetning til alle andre, mener han det. Hans iver til å komme seg vekk fra Palestina skjemmes av en besynderlig tafatthet. Da jeg spør han om hvorvidt han har undersøkt muligheten for å emigrere til, for eksempel, USA, Storbritannia, eller Australia, hvor hans onkel bor, klager han at det blir "altfor vanskelig". Uten at han har undersøkt i detalj.

Jeg finner fram en søknad for Schengen-visum. Mohammad er nedslått over antall sider han må fylle ut (to). Hvert eneste punkt virker som et fryktelig inngripen i hans privatliv. Søknaden spør etter navnet til Mohammads sjef, siden han ikke klarer å huske hele (det er en lang remse), virker han på nippet til å gi opp.

Planen: Norge, eller et annet Schengen-land på turistvisum, finne jobb, få oppholdstillatelse, statsborgerskap, bli medlem av Venstre. Byråkraten i meg setter pris på søknader og skjemaer, jeg har aldri sett en visumsøknad for Schengen før (dette er antakeligvis den eneste grunnen til at jeg ikke klapper til ham med mitt loslitte eksemplar av "Krig og fred"); de krever at søkeren kan bevise at han har nok penger til å finanisere oppholdet.

- Hvordan i alle dager kan jeg vise dem det? Mohammad er fra seg.
- Hva med en bankutskrift eller noe? foreslår jeg.

Mohammad lysner opp - han har en ide. Han har en halvrik venn. Hva hvis han låner Mohamad femten tusen shekel, de skriver ut kontooversikten hans, legger den ved søknaden, og Mohammad betaler tilbake pengene. Genialt!

Jeg forklarer tålmodig at det i hans egen interesse er best hvis han faktisk har nok penger til oppholdet, ikke bare lyver til UDI om det. Mohammad nikker sørgmodig; han skjønner poenget.

Hvor skal han bo? Jeg forklarer at han gjerne må bo hos meg en stund, hvis jeg er i landet, men ikke i tre måneder. Han er med på den. Vi fullfører søknaden. Det blir spennende å se hvorvidt den går gjennom.

Palestinere generelt er ikke så keen på søknader. Mohammads onkel Mohammad driver et slags kultursenter, vi møtes og drikker te og prater. Han spør om jeg er flink med søknader. Mohammad vil nemlig ta en doktoroppgave i Manchester, temaet er konfliktløsning eller noe. Vil jeg hjelpe til? Joa.

- La meg bare avslutte her, sier han.

Han har oppe et eller annet chatteprogram jeg ikke kjenner igjen. Det er et bilde av en pen jente i vinduet, men Mohammad virker å ta seg av snakkingen. "Hei. / Hvor gammel er du? / Har du cam? / Hvorfor svarer du meg ikke??????" Herrejesus.

Igjen virker problemet med søknaden å være at den i det hele tatt må fylles ut. En søknad for en av to ledige studieplasser på et prestisjetungt universitet i England er ikke bare-bare. De spør om ting som "hva har du studert tidligere?" og "hva akter du å skrive om, egentlig?" Jeg forklarer hva de forskjellige punktene er for, og lar ham fylle ut detaljene.