VEIEN TIL DAMASKUS / NO SLEEP

Jeg liker å være tidlig ute med formaliteter; jeg kjøpte flybilletten til Teheran i februar, og søkte om visum på tidligst mulig tidspunkt, tre måneder før avreise. Framfor regelknytt og overordentlig, liker jeg å tro at jeg er spontan på forskudd. Jeg vet i hvert fall hva jeg skal og hvor jeg vil. Derfor, når jeg ankommer togstasjonen i Aleppo, går jeg rett bort til skranken for å kjøpe billett til Damaskus, sovekupe, 1. klasse, lørdag (om to dager)

"Ikke nå. Kom tilbake i morgen."

Ok, greit. Det er litt irriterende, siden togstasjonen er et stykke unna byen. Men hva kan man gjøre osv.

Neste dag, samme greia: "Ikke nå. Kom tilbake i morgen."

Neste dag (avreisedag): "Utsolgt."

Eller, som han sier det, i det bastante, hoverende toneleiet syrere liker å være dårlige i jobben sin på:

"No sleep."

Han folder armene. Jeg kjefter på engelsk. Jeg kunne like så godt gjort det på norsk.

(Sofasurfer Robb i Damaskus mente at Syria var en høyre sivilisasjon enn USA og til og med Norge; de arabiske storfamiliene betyr at ingen er alene, ingen må sove ute, og man er alltid sørget for. Jeg vet nå ikke helt; jeg foretrekker internettbooking framfor å bo sammen med en inkontinent bestefar).

Jeg kjøper en 2. klasses sitteplass på nattoget, 90 syriske pund, ca to dollar. Jeg ber en stille bønn om at jeg får sove.

Niks. Dette er nattoget fra helvete. "No sleep" er en underdrivelse. Jeg sitter ved siden av en barnefamilie. En liten gutt på rundt fire år gråter og gråter. For å få ham til å holde opp, slår moren ham i ansiktet om igjen og om igjen, noe som selvfølgelig bare gjør det verre. Når barnet, til tross for slagene, nekter å innse sitt eget beste, drar faren det ut av setet etter armen og ut av kupeen, for å gi det mer juling. Bråket fra det sytti år gamle lokomotivsettet drukner ut slagene og skrikene.

Lyset står på og blir aldri slått av, rekkevis med hylende lystoffrør. Jeg går for å finne en konduktør. Han står og kjefter på en tannløs gammel mann, som rauter tilbake og vifter med billetten sin. Han sitter i feil sete eller noe. Jeg bryter inn på et halvveis passelig tidspunkt og peker til lysene og gestikulerer at jeg vil ha dem av eller i hvert fall dempet. Konduktøren smiler og nikker og sier at han forstår. Jeg går og setter meg. En halvtime senere er lysene fremdeles på. En annen konduktør kommer. Jeg forsøker å stanse ham, men han haster forbi. Fem minutter senere kommer begge konduktørene inn, slepende på den tannløse mannen som hyler og skriker. De dumper ham i et sete noe foran meg, hvor han fortsetter jamringen. Jeg stanser konduktøren. Lysene.

Ah, du mente lysene? Bare et øyeblikk.

Lysene forblir på og jeg ser ham ikke mer. Jeg leter rundt etter en lysbryter. Jeg tror jeg finner den, bak et panel ved siden av toalettet, men jeg tør ikke bruke den, i tilfelle jeg ender opp med å koble fra en vogn eller bomber Tel Aviv. Alt dette hadde vært for så vidt greit hvis det var et hotellrom som ventet meg, men jeg skal videre umiddelbart med buss til Amman, Jordan.

Jeg kommer ikke på noen god avslutning. Hei, akkurat som i virkeligheten! rotfl