- Walter Sobchack, The Big Lebowski
Rike forstader blir ofte kritisert for å være sjelløse. Sikkert. Men på denne turen har ordet "sjel" for meg blitt en eufemisme for "slum", så jeg setter pris på Ma'ale Adumims rekker med identiske boligblokker, rene gater og grønne plener.
Hvis Ma'aleh Adumim har et problem, så er det at byen er en av de mest kontroversielle bosettingene på den okkuperte Vestbredden. Her bor 40,000 bosettere, ti prosent av det totale antall. Ma'aleh Adumim (navnet er hebraisk for noe sånt som "Røde åsrygger") er en koloni, alle som bor der er kolonister, og deres stadig økende antall er, mer eller mindre, årsaken til den vedvarende konflikten.
Byen er kontroversiell på grunn av størrelsen og plasseringen. Den hjelper til å skape en ring av bosettinger rundt Jerusalem og effektivt skjære byen bort fra Vestbredden. Ma'aleh Adumim skiller også nord fra sør i de palestinske områdene, slik at det blir fint lite kontiguitet mellom byene der. Det er allment forstått at Ma'aleh Adumim vil bli innlemmet som en permanent del av Israel under en eventuell sluttavtale med palestinerne.
Jeg har dratt til byen for å se hvordan mennesker bor der. Gjennom Couchsurfing har jeg funnet en familie som mer enn gjerne vil ha meg som sabbatsgjest. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente. Bosettere er ikke en homogen gruppe; de ortodokse i Kiryat Arba ved siden av Hebron har jeg sett kaste stein på gamle palestinske kvinner. Akkurat den bosettingen ligger ved siden av Patriarkens grav og er det nest helligste stedet i jødedommen. Men steder som Ma'ale Adumim og Har Homa er ikke hellige for fem flate øre, men mange bosettere trekkes dit av lav leie og nye hus.
Cohen-familien er en av dem. De er avslappede, hyggelige og liberale. Mamma Rakel tar meg i mot med et hjertelig "Shabbat shalom". Det roer nervene etter at Linda, hunden, har brølt og glefset mot meg. Rakel har en overraskelse til meg; hun har bakt norsk julebrød for anledningen. Hun ber meg kvalitetssikre deigen før den skal inn i ovnen. Det begynner å bli femten år siden sist jeg smakte dette, hvilket jeg dumt nok innrømmer framfor å bare lyve og si at det ser fint ut.
Rakel er gift med Baruch og de har to sønner, Natan og Yosef. Yosef er tretten og det merkes.
- Nå må du slå av fjernsynet.
- JAAAAAAAVEL DAAAAAA! *smell*
Under sabbaten, som er fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag, er det ikke lov med noe som kan defineres som arbeid. Man kan ikke skrive, ikke kjøre bil, ikke spille Xbox, og ikke lage mat og ikke engang skru på en lysbryter.
Derfor står morgendagens middag allerede klar til koking på en komfyr som er tidsinnstilt til klokken 14 på lørdag. Lysene er programmert til å slå seg av om natten og på igjen på ettermiddagen. Veldig forseggjort.
Baruch forsikrer meg om at dette er ingenting. Noen ortodokse aksepterer ikke tidsbrytere engang, fordi å i det hele tatt bruke elektrisitet fra strømnettet bryter sabbaten, fordi de da forårsaker de ansatte i el-verket å arbeide. Baruch arbeider for sivilombudsmannen i Israel. Akkurat nå behandler han en klage fra et bofellesskap hvor ortodokse naboer lar generatorer stå og brumme ved siden av en lekeplass gjennom hele sabbaten. Ledningene går gjennom andres oppkjørsler i regnværet og sender gnister over alt.
- Hvordan løser man en slik konflikt?
- Det går ikke an. Man lar det gå litt tid og så sender man over en anbefaling i nøytralt språk og håper at man ikke hører noe igjen.
Rakel er fra Canada, Baruch innvandret fra Portugal. De har et mer reflektert forhold til situasjonen enn hva jeg forventer fra bosettere. Baruch forstår at palestinerne blir forbannet n
år jøder fritt innvandrer fra Europa og Amerika og presser ut arabere som har bodd der sammenhengende i generasjoner. Rakel banker gjennom synspunktet at dette er deres forfedres hjemland, og at de derfor har rett til å vende tilbake, samme hva internasjonal lov måtte mene.Hva hvis Ma'ale Adumim må evakueres i forbindelse med en endelig fredsavtale med palestinerne?
- Vi flytter gledelig. Hvis det er med på å skape fred, kan vi gjerne bo et annet sted.
Jeg sier at det overrasker meg veldig. Jeg så alltid for meg at bosettere kom til å bite seg fast til all evighet. Baruch er rask til å understreke at deres syn sannsynligvis er i mindretall blant bosetterne. Rakels mor, som også bor i Ma'ale Adumim, er svært konservativ. Hun mener at hvis palestinerne har lyst på en stat, er det bare å flytte til Jordan.
Hva synes de om bosetterne i Kiryat Arba?
- Forferdelig. De er helt sprø. Jeg var i Hebron bare en gang, det var et forferdelig sted. Hvem vil bo slik?
Sabbatsmiddagen er som hvilken som helst middag, bare med litt ståk og styr rundt. Maten velsignes og vi (vel, de) leser kiddusj før vi kaster nedpå kylling. Til min overraskelse serveres det vin.
Tiden etter maten er til å slappe av. Natan lærer meg et spill som heter Mastermind. Jeg leser videre i Krig og fred. Natan kaster fra seg Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken fordi den er "kjedelig". Dagens ungdom.
Jeg er fremdeles dårlig i magen. Toalettet er i samme etasje som stuen, hvor det er sabbat-stille som i graven. Jeg tør ikke la vannet i vasken renne, siden vann rasjoneres i Ma'aleh Adumim. Jeg bare håper og ber om at jeg klarer å gjøre fra meg uten altfor mye bråk. Det er en katastrofe. Jeg etterlyser det ekkofrie toalett.
Dagen etter går vi tur, hele familien. Hunden har sluttet å hate meg nå. På et eller annet tidspunkt går vi feil og ender opp på en grim sikkerhetsvei rundt vestsiden av byen.
- Se der. En palestinsk landsby, sier Rakel. - Det irriterer meg når du alltid hører om "løpske" jødiske bosettinger. Den landsbyen der renner ned i dalen, helt uten planlegging.
Jeg spør Rakel om det er noe mer jeg bør vite.
- Ma'aleh Adumim er ikke stjålet fra araberne. Det var noen beduiner som drev rundt her. Staten ga dem en egen leir.
Hun peker til en stusselig samling telt fire hundre meter under oss.
- De
får lov til å gå på kjøpesenteret i byen så mye de vil.Men Rakel tar feil. Når jeg kommer tilbake til Jerusalem, ringer jeg like så greit opp den israelske organisasjonen Fred nå, som forteller meg at nærmere nitti prosent av byens areal land er stjålet fra palestinere. I tillegg er hele Vestbredden, og øst-Jerusalem, okkupert under internasjonal lov, og derfor "stjålet".
- Vi skal denne veien, sier Baruch.
Jeg finner ut at vi skal besøke Rakels mor. Gudbedre. Dette kan bli kjipt. Men jeg hadde ingen grunn til å grue meg; Rakels mor er overstrømmende hyggelig, bestefra likeså.
Jeg sitter på verandaen og observerer familien i aksjon. Det virker å være svært tette bånd mellom dem alle, mer enn jeg har sett noe sted i Norge. Dette er et jødisk hjem som jeg tidligere bare har sett i Woody Allen-filmer; kultivert, humoristisk og gjestfritt. Mens vi bryter sabbaten med et glass vin, holder muslimene på med sin religion på andre enden av dalen.
- Argh, sier bestemor, jeg får vondt i hodet av å h
øre på det der. Du vet de skrur opp lyden bare for å plage oss.Det er en myte at palestinakonflikten er komplisert. Oppskriften på fred står svart på hvitt i FN-resolusjon 242: ut av de palestinske områdene. Ingen har forsøkt det enda. Men hvis det er en dimensjon ved konflikten som er komplisert, er det disse fryktelig snille og raffinerte menneskene som holder liv i det som er den siste koloniale krigen i verden. Bestemor selv er inne på det etter at jeg har fortalt hvor fint jeg hadde det i Iran.
- Iranerne er nok kjempehyggelige, som du sier. Hadde det ikke vært for alt dette, kanskje jeg hadde trivdes i Iran. Veldig mange er flotte mennesker når du møter dem på tomannshånd. Problemene begynner først når alle slår seg sammen til et helt folk, sammen med sin regjering.
Rakel har tatt med et julebrød (hun bakte tre svære). S
å vi nyter kaffe og kake mens vi skuer utover det okkuperte Palestina. Lysene fra landsbyen som irriterer bestemor så overmåte blunker som glør nedover åsryggen.Bestemor sier at kaken minner henne om noe. Hun henter fram en gammel bok, "Brød fra hele verden". Hun blåser en sky av støv av toppen.
- Jeg elsker å gjøre det der. Jeg arbeidet i et bibliotek i tredve år.
Hun finner vitterlig oppskriften på norsk julebrød. Rakel sammenligner den med hva hun lagde. Hun oppdager at hun glemte egg. Neste gang skal det bli perfekt. Hun spør moren om hun kan låne boken. Bestemor napper den ut av hendene hennes.
- Aldri i livet! Du kan skrive av oppskriften. Men boken blir her. Jeg har vært dum nok til å låne deg ting tidligere. Da så jeg det aldri igjen. Hva var det du alltid sa da du var liten, når jeg ville ha tilbake noe du hadde lånt fra meg for lenge siden? Hva var det? Jo - 'jeg har hatt det så lenge at nå har det blitt mitt.'
