KOKAIN

Lost invisible here
Tel Aviv and Agadir
Tone deaf, for almost
Before I learned to see
The vanishing point appeared

- R.E.M., Disappear

Dette er ikke veldig politisk korrekt i visse kretser, men, pokker, jeg liker Tel Aviv. Det er en stor, flott Middelhavsby, med den fordelen at ingen der snakker spansk. Det føles ikke som Israel, det er som en isolert øy. Tel Aviv kalles ofte "boblen," fordi den er så fjernet fra konflikten (jeg hater det ordet), så fri for den belessede tyngden og symbolrikheten til et sted som Jerusalem. Her er ingenting hellig.

Jeg bor hos en biseksuell israelsk-amerikansk eks-stripper, Miryam. Hun har lenge hatt en hederlig jobb her i Tel Aviv, som dataprogrammør, men ved årsskiftet skal hun slutte og vie seg på heltid til sin egen forretning, et nettbordell. Hun har etterlyst villige prostituerte over Facebook, og responsen har så langt vært enorm. Her skal ingen smugles inn i container eller bankes av en hallik; kontaktsenteret hennes skal putte deg i kontakt med kvinner som oppriktig liker å ha sex for penger. - Jeg vil få fram de positive sidene ved prostitusjon, sier hun.

Miryam snakker om sex hele tiden. På et tidspunkt ringer mobilen hennes, hun plukker den opp, skuler på nummeret, og avviser samtalen. Hvem var det? - En kar jeg hadde sex med for noen uker siden. Han driver hele tiden og ringer meg. Hva er det med ham? sier hun. Etter hvert som kvelden utarter seg, snakker hun i mer og mer detalj og hva hun liker og hvordan. Jeg har sett Miryam toppløs, forresten. Hvordan? Hvofor? Det er simpelthen ikke til å unngå hvis du er i hennes selskap i mer enn en time sammenhengende.

Ron, en kompis, stikker innom. Ron er homofil. Dette vet jeg fordi han indirekte forteller det. Han også snakker om fint lite annet enn puling. Er alle homofile i Tel Aviv? Jeg postet en "emergency couch request" på Couchsurfings Tel Aviv-forum, fire stykker skrev tilbake til meg, Miryam var den ene, resten var homofile menn.

Miryam og Ron sniffer kokain. De varmer opp til senere, når de skal ta MDMA. Syntetiske narkotika skal være veldig bra i Tel Aviv; Israel står for 80 % av ecstasy-innførselen til USA.

Miryam skyver over bordet en mobileske med fire tynne linjer på. Vil jeg ha? Nei takk. Jeg holder meg til en møkkete russisk vodka (produsert i Israel). Vi stikker ut på byen i totiden, som er den omtrentlige utetiden her. Utelivet her er temmelig sossete, fullt av se-og-bli-sett-steder, men klubben Barzilyah er en behagelig uvøren og rufsete. Jeg har blitt så full at jeg faktisk danser. Det eneste jeg husker er at jeg hadde det gøy. Jeg våkner klokken sju av at Miryam ringer meg.

- Hvor er du hen?
Jeg tenker meg om. - Jerusalem, sier jeg. Fail.
- Sven, du er ikke i Jerusalem. Gi telefonen til noen andre.

En snill mann som vasker glass forteller Miryam at jeg fremdeles er på Barzilyah (jeg kjente ikke igjen klubben med alle lysene på). Han bestiller en drosje til meg. Jeg går ut i det skrikende sollyset for å vente.

Drosjen kommer. Jeg må se forferdelig ut; sjåføren skuler på og spør om jeg har penger til dette. Jeg sjekker. Det er litt igjen, ja. Jeg gir ham lappen med adressen som bartenderen skrev på hebraisk.

Miryam venter på meg utenfor leiligheten i Sheinkin gate. - Jeg var så bekymret! Jeg er en forferdelig vert!

Hun står sammen med Yoam, tidligere introdusert til meg som "en kar jeg knuller." De setter i gang med en gang jeg har krasjet på sofaen. Det tar en stund å sovne. Det høres ut som en gaselle blir spist en løve der oppe.