STILLE OG ROLIG

Den meldingen de gav israelittene om det landet de hadde speidet ut, var nedslående. De sa: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er slik at det gjør ende på dem som slår seg ned i det. Og alle mennene vi så der, var store og sterke. Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.»

- Fjerde mosebok, 13:32-33

Israel er et samfunn for besatt av Alanis Morisette for sitt eget beste. For all del, "Jagged little pill" er en bra plate, men det begynner å bli en stund siden. Jeg må ha hørt hele albumet fire ganger nå, sang for sang, på radioen i drosjer, i cd-spilleren i barer. Den største hiten fra platen er sangen jeg liker minst, "Ironic". Jeg misliker den mest fordi Morisette misforstår ordet "ironisk". Eksemplene hun ramser opp i refrenget - regn på bryllupsdagen, gratistur når du allerede har kjøpt billett, et godt råd du velger å ikke følge - er ikke eksempler på ironi, men på, mer eller mindre, uflaks. Under en middag med venner, strever vi lenge med å finne en god definisjon på ironi. Mild sarkasme? Late som du mener noe du ikke mener? Pokker. Men jeg tror jeg sitter på et godt eksempel: mennesker som skyter raketter mot stedene de pleide å bo.

Sderot er en kort spasertur unna Gaza. Jeg har reist på besøk mest for å finne ut hva alt maset dreier seg om. Byen er kjent som målet for de fleste av Hamas' raketter fra Gaza-stripen. Byen ble grunnlagt i 1953 på ruinene av en arabisk landsby. Også Ashdod og Ashkelon, som mottar en god del raketter, var hovedsaklig arabiske byer før grunnleggelsen av staten Israel.

Etter at Gaza ble "evakuert" for jødiske bosettere høsten 2005, økte antallet rakettangrep fra Gaza. Det er sånt som skjer når du låser halvannen million mennesker inne på et område på størrelse med Mjøsa og kaster bort nøkkelen. 25 % av Sderots befolkning har flyttet siden da.

Personlig hadde jeg nok flyttet selv hvis det ikke var en eneste rakett. Dette er i sannhet en miserabel, fattig liten by, med deprimerende østblokkarkitektur. Sderot ligger nærme Sapir høyskole, og det er grunnen til at folk som Roe bor her. Min vert er opprinnelig fra California, besteforeldrene hans møttes i Auschwitz, han flyttet med hippiemoren sin til Israel da han var elleve. Nå studerer han fotografi ved Sapir. Roe (uttales noe sånn som "Rå-ee"; jeg kaller ham bare Roy) slår meg som en i overmåte reflektert fyr det går an å snakke om det meste med. Politisk syn? Roe stemmer på Meretz, Israels SV, og mener at palestinerne må få sin egen stat. Han tjente i militæret under den andre intifadaen, både på Vestbredden og i Gaza. Hvordan forente han sine politiske syn med det å delta i en okkupasjonshær? Hvordan føltes det å jobbe for å beskytte de bosetterne han kaller for idioter nå.

Roe smiler. - Så du forstår, sier han.

Han mente han kunne fungere som et korrektiv overfor soldater som behandler palestinere "som dritt". Men han måtte allikevel delta aktivt i å betjene kontrollposter, begå arrestasjoner og husokkupasjoner. Siden han er enebarn, klarte han å vri seg unna reservestyrkene.

Har han noensinne måttet stupe i dekning fra Kassam-rakettene?

- Selvfølgelig. Jeg har bodd her i halvannet år.

Det var en rakett på lørdag, men ingen faller mens jeg er her. Det er ment å foregå omtrent slik: Et høytalersystem roper "Tzevah admom" (rød farge), og da har du femten sekunder på deg til å komme deg i dekke. Alle bussholdeplasser dobler som bomberom. Jeg stikker hodet innom et; en eller annen elendig ape har brukt det som pissoar. Noen har tagget "Drop acid, not bombs" inni. Mange av husene jeg ser har egne bomberom.

Kassam-rakettene er stort sett hjemmelagede jernrør, som oftes med eksplosiver inni, men av og til ikke. De er omtrent en meter høye. Jeg ønsker ikke å bagatellisere Sderots traumer. Men vi må allikevel ha litt perspektiv på ting. I dette tiåret har tretten israelere blitt drept. Det er selvfølgelig tretten for mange, bla bla bla. Men over en periode på tre uker rundt nyttår drepte Israel tretten hundre palestinere. Gaza har ingen alarmer, ingen bomberom, og ingen amerikanske presidentkandidater kommer på besøk for å vise sin støtte.

Det er samtidig lettere å identifisere seg med israelerne. De er som europeere (mange av dem er europeere). Hvis vi konsentrerer oss skikkelig, kan vi forestille oss hvordan det må være å få et ellers lykkelig liv, med dame, skole, festing, hasj, avbrutt av sporadisk rakettild. Palestinske selvmordsbombere fanger fantasien. Kan du forestille deg å stå i kø utenfor et utested, hvor en mann detonerer seg selv midt i mengden? Vi sympatiserer, med rette, når israelere er gjenstand for horrible massemord, men vi bryr oss ikke det minste når palestinerne rammes ti ganger verre. For i Gaza er livet alltid kjipt, med sult og fattigdom og elendighet, totalt uten framtidsutsikter, og det er en situasjon vi simpelthen ikke har hjernekapasitet til å sette oss selv i.

Jeg og Roe raller rundt i sentrum. Det eneste stedet som minner om en bar er et trist lite pizzasted som heter Nuvalet. Gatekjøkken med alkoholservering minner med om Finnmark. En jente hører meg prate norsk på telefonen. - Er du fra Norge? sier hun på gebrokken men tydelig norsk.

Hun forteller at hun har bodd fire år på Ryen med kjæresten. Eks-kjæresten, understreker hun. Dette er selvfølgelig ingen eksakt vitenskap, men jeg tror hun legger hemningsløst an på meg. Hva er "Jeg har kjæreste" på gebrokken norsk?

Vi venter på en buss. En tykkladen man i militæruniform vralter forbi og snakker i mobiltelefon.

- Der, sier Roe, går den største løgneren i landet.

Han er militærets pressetalsmann for Sderot. Hvilke løgner har han fortalt?

- For eksempel at Israel ikke brukte fosforbomber mot Gaza. Det var bare å skru på fjernsynet og se at de gjorde det.

Det nærmeste jeg kommer Gaza er en bakketopp med utsikt over hele stripen. På samme sted står et minnesmerke til ære for en lokal soldat som omkom i en helikopterstyrt i Galilea i 1997. Tjue stålstenger, ett for hvert år av hans liv. Det er noe rart med et slikt monument nær Gaza, som er full av ubegripelig elendighet.

- Det er stille og rolig, synes du ikke? sier sjåføren min.

- Joa.

- Liker du når det er stille og rolig?

Jeg kan bare nikke. Gaza har vært "rolig" i det siste. Ingenting har forandret seg hva angår palestinernes leveforhold, men de er for søndersmadret til å yte noen motstand. Terrorisme funker, kollektiv avstraffelse funker.

Israel påsto at de gikk til krig for å komme rakettene til livs. Men hvis det var hovedmålet, hvorfor overholdt de ikke våpenhvilen? Hamas og Israel hadde en våpenhvile i seks måneder i fjor, den holdt helt til Israel bombet Gaza og drepte åtte Hamas-medlemmer. Dette skjedde 4. november, mens alle var opptatt av presidentvalget i USA. Den delen av historien kom sjelden fram i media. For en uke siden erklærte Hamas en ny våpenhvile, som denne gang inkluderte alle de små palestinske terrororganisasjonene. Hamas sa at de ikke kom til å skyte raketter hvis de ikke ble skutt på selv. Kun timer etterpå bombet Israel Gaza i nord og sør og skadet sju palestinere. Og palestinerene er den aggressive part. Aa sammenligne våpnene på de to sidene går bare ikke an. Ingen burde måtte leve med raketter. Og jeg føler ikke noen særlig politisk sympati med Hamas. Men ingen plikter å legge seg ned og dø i stillhet, som er det eneste Israel virker å ville akseptere. Hvis jødene i Warszawa-ghettoen hadde skutt noen fillete raketter mot en tysk by tror jeg ingen hadde brydd seg det minste.