NABLUS

Jeg husker mitt forrige opphold i Palestina/Israel som slitsomt og nedtrykkende. Spesielt slo hele landskapet meg som forferdelig stygt. Jeg lurte på hva i alle dager det var å slåss over. Kanskje jeg hang for mye i Jerusalem (store deler av området var no-go på grunn av krigen mellom Israel og Hezbollah), som vitterlg er et heslig, forsøplet stykke eiendom. Men jeg finner bussturen fra Ramallah til Nablus riktig så flott. Store, bugnende, grønne daler, rød jord med røde steiner, terrasserte åsrygger med olivelunder. Dette er jord som har blitt kultivert i århundrer. Så nå har jeg mer forståelse for at palestinerne kjemper, fordi de virkelig ønsker å bo her, ikke bare fordi de blindt klamrer seg fast til en død ide.

Jeg bor på en sovesal for utenbysstudenter ved universitetet i Nablus. Jeg ser for meg en gjeng seriøse bokormer og gode netters søvn. Aa nei, du. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at flere av dem gikk på kokain. De er helt krakilske, de spretter rundt og hyler og slår hverandre og meg. Hovedsaklig ønsker de å snakke om drikking og puling. De spør meg ut om hvilke palestinske/arabiske kjendiser jeg vet om.

- (navn)
- Hm. Nei.
- Baaaaaaaaaaah! roper alle sammen.
- Hvem var det?
- En leder for PFLP som gikk ned i flammer under den andre intifadaen.
- Greit, greit.
- Hva med Marmoud Darwish?
- Ja, selvfølgelig! Den berømte palestinske dikteren. (Lettet over at jeg endelig traff blink, resiterer jeg like så godt linjer fra diktet "Identitetskort"; Ta deg i akt / mitt sinne og min sult! osv)
- Ok, har du hørt om (navn).
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaah!
Jeg tar hevn. - Har dere hørt om Henrik Ibsen?
- Nei.
- Baaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah!

Forrige gang jeg var i Nablus og omegn var stemningen mildt sagt presset. Alle vestlige kunne forvente å bli "sjekket ut" minst en gang av menn med våpen. Da jeg i 2006 besøkte flyktningleiren Balata, utenfor Nablus, sammen med noen nye venner, tok det bare fem minutter før "representanter" fra Al-Aqsa Martyr-brigadene kom for å hilse på oss. Den sværeste av dem tok ut pistolen sin, la den på bordet, lenet seg tilbake og foldet armene. Stemningen løsnet litt etter at det ble etablert at vi ikke var israelske spioner. De bød på mat; vi hadde nylig spist, men turte ikke å si nei. Sværingen, sjefen, hadde en mobilvideo av en drept israelsk soldat som ble slept rundt i Nablus' gamleby.

Nå er Nablus helt trygt å besøke, selv alene. På godt og vondt har de palestinske politiet kontroll over fraksjoner som kan finne på å true det israelske hegemoniet. De har blitt belønnet med det som i engelskspråklige medier kalles "easing of restrictions"; færre kontrollposter. I dag var overrasket over å kunne reise fra Jenin til Kalandia uten å bli stanset en eneste gang; i 2006 ville en slik tur tatt hele dagen, i motsetning til to timer. Men å lette på den interne undertrykkelsen er egentlig bare enda en form for kontroll; israelerne kan si, Se hvor snille vi er mot palestinerne, når det er deres ringe nærvær på okkupert jord som er casus belli.

Nok latin. Det er fint lite å gjøre-gjøre i Nablus, særlig når man reiser alene, men det er et trivelig sted å besøke for et par dager. Gamlebyen er spesielt sjarmerende, den er hva Lonely Planet-folka ville kalt "autentisk", mao., det er ingen utlendinger der. Det har selvfølgelig sine fordeler, jeg får gå i fred. Jeg speider ut suvenirer, på slutten av reisen skal jeg tilbake og plukke med meg det jeg trenger. Ikke før; da jeg kom til Jerusalem for over en uke siden, eller noe, spontanforelsket jeg meg i et slags legalistisk leksikon i en bokhandel - alle offisielle dokumentar ang. palestinakonflikten (1900-2008) samlet i åtte bind. Jeg vil ikke ut med hvor mye det koster, men det veier omtrent fem kilo. Pussig, når jeg forteller alle kjøpmennene at jeg "kommer tilbake om noen uker", så tror de meg ikke.