MASSAKREN (III + IV)

Den dødeligste selvmordsbomben noensinne i Israel fant sted i Netanya 27. mars 2002. 25 år gamle Abdel-Basset Odeh fra Tulkarm, bare en mil unna, på Vestbredden, detonerte en koffert full av eksplosiver i en restaurant hvor hundrevis av pensjonister hadde seder, det tradisjonelle jødiske påskemåltidet. De fleste av dem var enslige, uten slektninger. Eksplosjonen drepte 30, blant dem 89 år gamle Perla Hermele, en jødisk turist fra Stockholm. Hundrevis ble alvorlig såret. Er det stort mer å si? Egentlig ikke; det var et hjerteløst massedrap.

"Påskemassakren," som den ble hetende, trengte en respons, og den ble hetende "Operasjon forsvarsskjold," en massiv reinvasjon av alle byene på Vestbredden. Av alle bølgedalene i Israel/Palestina-konflikten, må denne perioden være lavmålet. Verst gikk det utover Jenin, nord på Vestbredden. Israelerne påstod at flyktningleiren vest i byen var et arnested for selvmordsbombere og terrorister. Israelske tanks og bulldosere omringet betongleiren, og brukte en uke på å totalt ødelegge den.

Jenin-leiren er nå bygget opp igjen, jeg har vært der, de Forente arabiske emirater donerte $25 millioner. Gatene i omegn har blitt gjort vide nok til å la tanks passere uten å rive med seg hus.

Palestinerne kan av og til være sine egne verste fiender. Jenin var en massakre, av samme grunn som påskebombingen var en massakre. Men palestinske ledere insisterte på å overdrive; "rapporter" svirret rundt som fortalte om hundrevis, tusenvis av døde begravet under ruinene. Tallene sank jevn og trutt etterhvert som seriøse organer fikk vurdert skadene. Resultatet blir at Israel trygt kan peke på at "bare" 53 palestinere ble drept.

Blant dem som bare ble drept var 57 år gamle Kamal Zgheir, som ble skutt og overkjørt av en tanks til tross for at han hadde et hvitt flagg bundet til rullestolen sin. Amnesty, Human Rights Watch og B'tselem dokumenterer talløse krigsforbrytelser, som å rive hus med mennesker inni, og ulovlige henrettelser av palestinere.

Både Jenin og Park-hotellet er gjenbygd. Aa spille "Counterstrike" via LAN i Jenin-leiren med en gjeng ungdommer er, når jeg tenker på det, muligens det mest perverse jeg har gjort under denne turen. Ingen snakker engelsk. En gjeng drittunger forsøker å stjele kameraet mitt. Jeg er ikke bekymret, før jeg innser at det er rundt tyve av dem. De virker å teste ut hvorvidt jeg er israeler; hver gang de roper "Shalom" finner jeg meg nødt til å smile som sjeldent før, vinke, og rope tilbake "Salaam Aleikum". Til "Boker tov" (hebraisk for "god morgen") svarer jeg "Sabaa il-khayr". På steder som Jenin-leiren lærer man nødvendigheten av å alltid ha et smil på lur. (Senere finner jeg ut at palestinere galgenhumoristisk liker å hilse hverandre på hebraisk.)

Man trenger kun å spasere gjennom Jenin-leiren i fem minutter for å skjønne at det er et kjipt sted å krige. Labyrintiske meterbrede gater omringet av høyblokker. Israelerne viste en smule måtehold tidlig i kampanjen, men etter at noe sånn som ti soldater ble drept i et bakholdsangrep, kom silkehanskene av og leiren ble systematisk revet.