ALEPPO

Aleppo er favorittbyen min så langt på reisen. Beirut er ment å være Midtøstens Paris, men Paris har ikke tretimers strømbrudd og geriljateitleire nedover Champs Elysses. Aleppo er den første byen hittil hvor vurderingen "fin by" ikke umiddelbart følges av "men jeg kunne aldri i livet bodd der". Det minner mer om Paris enn andre byer jeg har sett (utenom Paris da, selvfølgelig). Kanskje det bare er været; for første gang på turen regner det og blåser kaldt. Sterkt sollys har en tendens til å suge all farge og alt liv ut av dagen, så mye av Midtøsten vil jeg huske som en sandblek smørje, mens Aleppo er løvete, vindfrisk og gotisk, interessant dekket ut med senere ottomansk arkitektur.

Aleppo er en amatørfotografs drøm, med uimotståelige motiver: en fem år gammel gutt som selger brystholdere, en tykk, middelaldrende mann som sitter på golvet i verkstedet sitt, dekket i støv, grå og stiv som en gargyle (gudene vet hva som har skjedd der); en ruset mann som sitter på fortauet og tisser over hofta, kjønnet hans som en visnet sopp i hånda hans (ok, muligens ingen god ide å avbilde.)

MEDITASJON

Mange unge backpackere kan ikke fordra andre utlendinger, fordi det påminner dem om at de er turister. Når jeg ser andre hvitinger, liker jeg å vinke eller gi et lite "vi er i samme båt"-blunk, men jeg blir som regel møtt med en kald skulder. Jeg selv er skyldig i å ha omtalt min reise som "ikke akkurat ferie da". Men det var en befrielse å innrømme overfor meg selv at jeg er på ferie. Turisme. Turisme. Selv om jeg anser meg som hakket mer utviklet enn de franske pensjonistene som slepes rundt fra ruin til ruin (de minner meg om meg selv, da jeg var her i 2005).

Jeg blir kompis med en kar fra Australia og vi drar til klosteret Mar Musa et par timer utenfor Damaskus. Det er noe sånt som 1500 år gammelt, og hadde lenge hengt i fjellene og forfalt før en italiensk jesuittprest flyttet inn på 80-tallet og fikk stand på stedet. Besøkende er hjertelig velkomne, og kost og losji er gratis mot at man hjelper til med matlaging og renhold.

Siden Mar Musa står i Lonely Planet-boka er det ikke lenger noen godt skjult hemmelighet. Noen av backpackerne jeg ser der blir mer og mer skuffet jo flere andre turister kommer innom. Vi kuker til deres autentiske opplevelse.

Jeg har en spesiell plass i hjertet - ikke hjertet, men en annen del av anatomien min - for turister som innbiller seg at de er innfødte fordi de tar mikrobuss og går med keffyeh. Vi "klikker" nå andre kulturer som en annen nettavis. Det er ikke noe galt med det, for så vidt, det er bare en personlig kjepphest.

Etter aftens inviteres vi inni kapellet for å meditere. Jeg blir fortalt at jeg ikke må meditere-meditere, jeg må gjerne lese en bok, så lenge jeg sitter sånn halvveis stille. I stearinlys leser jeg om historien til klosteret mens jeg innimellom beundrer de pene freskene.

Det er jeg alene om, for de fleste andre turistene sitter med øynene igjen og mediterer-mediterer. (En av de som gikk meg spesielt på nervene var en italienere som jeg møtte igjen i Lattakia; jeg hadde leid en bil med sjåfør for å se på de berømte "døde byene" nord for Lattakia, og jeg spurte om de ville være med og dele på kostnadene. Han snøftet: "I'm not going on a tour." Seinere traff jeg ham på en rasteplass sammen med den gretne kjerringa hans, og de spurte om de kunne sitte på tilbake.)

Dette kan virke urettferdig. Og det finnes muligens unntak. Eller noe jeg ikke forstår med greia. Men uansett, jeg står for følgende: Alle som mediterer - og ikke er buddhistmunker eller David Lynch - er pretensiøse idioter. Ikke misforstå, jeg synes også det er trivelig å ta en pause og tenke seg litt om. Men å sitte i senga som ei dum ku den faste timen før soloppgang er for ... polakker, jeg tror det er det hun er.

FUCK OFF

Bussen fra Hama til Aleppo. En ung gutt stiger på og presterer å lugge meg i håret når han lener seg mot setet hvor jeg hviler hodet. Han setter seg ned bak meg og stikker hodet gjennom sprekken over armlenet mitt.

- Sorry. Sorry, man. I apologize.
- That's ok.
- ...
- ...
- You are from where?
- Norway.
- Norway good. You look very cool, man.
- Thanks.
- You're very beautiful, man.
- ...
- Come sit here with me, please.
- No, thank you, I'm watching the movie.
- Come sit.
- No, thank you.
- You are relaxing?
- I am relaxing.
- Ok. Sorry, man.
- No problem.
- ...
- ...
- What you study?

Osv.

Etter noen stopp forsvinner fyren ut av bussen og livet mitt. Like heldig er jeg ikke med nestemann som stiger på. I Lattakia insisterer han på å "følge" meg. Jeg må innom togstasjonen for å kjøpe billett til neste tur. Jeg stiger tydeligvis ut av stien han har planlagt for oss.

- No. Qitar! (tog)
- Yes! I know! I have to buy a ticket!

Han kan ikke engelsk, så jeg tror han legger noe stygt inn i det jeg sier.

- Ok, BYE, sier han sarkastisk, og går. Hvilket er like så greit.

Aa stå i kø er ikke et veldig utbredt fenomen i Midtøsten. Hvis du etterlater den minste glip mellom deg og nestemann, fylles den raskt opp. Selv når jeg står bøyd over det latterlige hullet i skrankevinduet, bryter en fyr inn. Jeg utmanøvrerer ham med albuen.

- Qitar Halab. (tog Aleppo)
- 250.
- Student! (jeg holder opp kortet)
- ...

Ekspeditøren gir kortet til sidemannen i køen, som studerer det og sier noe.

- Passport.

Jeg gir fra meg passet. Han tar ned mine personalia. Karen ved siden av meg spør om han kan se på passet. Han spør ikke meg, men ekspeditøren. Som gir det til han. Jeg napper det fort ut av hendene hans.

- Miyeen ayshrin chemze (125, studentrabatt)

Jeg tar fram lommeboka. Sidemannen gløtter oppi, og stikker fingrene nedi seddellommen, i et ektement forsøk på å hjelpe.

- You need one of this and ...

Ok. Nok.

Jeg trekker lommeboka kjapt bort, retter meg opp, ser ham i øynene, knipser en finger i hans retning og sier:

- Fuck. Off.

Det måtte skje før eller siden. Jeg har gruet meg til øyeblikket. Jeg har tidligere blitt på det sterkeste frarådet å miste besinnelsen i Midtøsten. Jeg forventer å bli slått ned, eller utfordret til duell. Men fornærmelsen har tilsiktet effekt og vel så det; fyren blir likbleik, og trekker seg unna som en skremt hund.

- Sorry. Sorry. Sorry, sorry.

Fantastisk! Jeg må gjøre dette oftere. Sven, den ubehøvlede antituristen.

- Mister. Mister? Where you go?
- Away from you.

- Monsieur. What you want? What you want?
- To be left alone.

CHANGE

Minibankene her spytter kun ut tusenlapper. Det er rett over $20. Togbilletten min kostet 250 syriske pund og jeg hadde kun en femhundrelapp. Ikke noe veksel, sa ekspeditrisen, lenet seg tilbake og la armene i kors. Jeg skjønner motviljen mot veksel på f.eks. mikrobussen, som koster ti pund. Lykke til med en femhundrelapp der. Men dette var på togstasjonen! Ingenting opprører syrere mer enn å måtte veksle. Jeg måtte gjøre det samme på posten. Kvinnen bak skranken godtok tusenlappen min, men kun etter en tirade med jammer og besvergelser. Så åpnet hun vekslekassen sin, hvor det tyter ut alle typer sedler. Slottet i Aleppo har en studentinngangspris på ti pund. Jeg blar opp en hundrelapp. Ikke noe veksel. Jeg påpeker at han har en drøss med mynter foran seg. Han sukker og stønner og går med på å slippe meg inn for tjue pund. Hvilket jeg må godta, siden jeg egentlig bare jukser med studentbeviset mitt. Vanligvis får jeg ikke noe kick ut av å svindle folk, men et internasjonalt studentbevis gir svimlende 90 % rabatt på severdigheter, som er relativt dyre.

MASSAKREN (II)

Jeg vet at du mislikte det som skjedde i Hama, ødeleggelsene og massehenrettelsene. Vi ønsket det heller ikke. Vi forsøkte å forhandle med Brødrene. Vi spurte, "Hva ønsker dere?" De svarte, "Presidentens hode på et fat." Så det var det. Dere i Vesten burde være takknemlige. Hadde ikke vår president knust Brødrene, hadde Syria i dag vært som Algerie. Vi er det eneste landet som vellykket har undertrykket et fundamentalistisk opprør. Vi forhindret et islamistisk regime.

- Anonym militæroffiser, sitert i Robert Fisks Great war for civilization

Det Muslimske broderskapet var en bande med sunnimuslimske fanatikere som, inspirert av den iranske revolusjonen, ønsket en islamsk stat, styrt etter sharia, og derfor, nødvendigvis, å styrte det "kjetterske", dog sekulære, regimet til Hafez al-Assad, hvis alawitt-clique hersket over 12 millioner sunnier, 80 % av befolkningen.

I årene etter den iranske revolusjonen, ble dusinvis av syriske Baath-offiserer myrdet i byer som Aleppo og Hama, tradisjonelt sterke plasser for det Muslimske broderskap. Presidenten selv ble nesten drept våren 1980. Han ventet utenfor palasset sitt for å ta imot presidenten av Mali da to håndgranater ble lobbet mot ham. Assad sparket bort den ene, mens en dedikert livvakt kastet seg over den andre og ble sprengt i filler. Men begeret rant ikke over før Broderskapet satte i stand et lokalt putsch i byen Hama. De drepte politioffiserer og militære, tok over hærens installasjoner og erklærte Hama en "frigjort" by. Hafez al-Assad satte sin bror Rifaat på saken.

Beleiringen av Hama varte i flere uker. Byens sentrum ble pulverisert, mann og mus i moske og kirke. Ingen vet hvor som ble drept, men konservative estimat lander på minst ti tusen. De syriske soldatene gikk ikke fram med silkehansker; hvis et medlem av en større familie ble så mye som mistenkt for å ha sympatier med Broderskapet, ble alle i familien drept, til og med små barn. Likene ble skyflet ned i massegraver. Tanks bombet hus tilfeldig med granater. Hele bygninger ble seglet av og pumpet full av cyanidgass.

Robert Fisk var den eneste vestlige journalisten som bevitnet Hama-massakren. Det syriske informasjonsdepartementet hadde invitert pressen til Damaskus for å følge kampen mot "terrorister derfra." Skulle noen finne på å reise til Hama, kunne deres sikkerhet ikke garanteres, en trussel mer enn et vennlig råd. Fisk reiste allikevel med en drosje, under påskudd av å besøke venner i Aleppo (Hama er midt mellom Aleppo og Damaskus). Da noen syriske soldater de møtte langs veien ba om skyss, var han ikke sen med å si ja. De klaget sin nød over å måtte slåss mot "sitt eget folk". "Hvorfor kan vi heller ikke slåss mot israelerne på Golan?"

Mange soldater hadde vitterlig gått over til den andre siden. Selv om de for fram med nærmest uhørt brutalitet, hadde hæren lidd store tap. Hama var tidligere en by av labyrinter, både under og over jorden, og ga utmerkede skjulesteder til de tungt bevæpnede islamistene. Da de ble fakket, valgte flere å sprenge seg selv i luften sammen med soldatene. Flere av disse "Brødrene" var kvinner, nesten uhørt da, men mer og mer vanlig i den muslimske verden i nyere tid, i Irak, i Palestina og i Tsjetsjenia.

Hama i dag er en trivelig by, kjent for sine store, knakende nourias, digre vannhjul som løfter vann ut av folden og over i akvedukter. Men under hvor de flotte nye hotellene står, hvor en grønn park breier seg, ligger tusenvis av lik. Hele gamlebyen ble totalt ødelagt. De eneste tegnene på de massive ødeleggelsene er, som i Beirut, kule- og granathull i husvegger byen over.
Dette er ikke mer enn 27 år siden, det hadde vært fryktelig interessant å prate med noen som var vitne, med andre ord hvem som helst over 40. Men det skulle tatt seg ut, å bli tatt av det hemmelige politiet mens jeg gjør journalistisk arbeid på en fortid regimet ikke nevner med et ord. Men jeg har fryktelig lyst til å vite hva beboerne av Hama tenker når de ser store malerier av Assad henge rundt i byen. De fleste portrettene er masseproduserte og helt like rundt i Syria, men i Hama henger ett hvor Assad ser enda strengere ut. Like under er det bilder av vannhjulene, de få verneverdige konstruksjonene som overlevde massakren.

OKTOBERKRIGEN

6. oktober 1973 angrep Egypt og Syria Israel fra vest og fra sør, i et forsøk på å vinne tilbake landområdene Israel stjal i 1967. Den krigen het, som vi alle vet, Seksdagerkrigen, et navn klekket ut av et israelsk PR-selskap. Ble ikke verden skapt på seks dager? 1973-krigen ble senere hetende Yom Kippur-krigen, fordi araberne angrep på forsoningsdagen, den helligste datoen i den jødiske kalenderen. Det er litt som å kalle en krig for Julaftenkrigen; bare virkelig slemme mennesker angriper når alle sitter hjemme og koser seg med familien. Fordelen med å angripe da, er at nesten alle i militæret og reservestyrkene sitter hjemme med et religiøst forbud mot å løfte en finger i arbeid. Men hadde Syria og Egypts militære planleggere lest litt mer talmud, hadde de forstått at forbudet oppheves i krigstilstand. Og veiene var helt tomme i Israel, så å mobilisere var smal sak.

Allikevel var krigen en katastrofe for Israel. De mistet 3000 soldater, og lenge så det ille ut. Egypterne eide dem i krigens fire første dager. Statsminister Golda Meir var nær på å bruke atomvåpen. Men vinden snudde, og Egypt og Syria gikk på nok et ydmykende nederlag. Syria fikk riktignok tilbake en liten flik av Golanhøydene, men den administeres av FN og er tom for folk. Syrerne har bevart byen Quneitra, som israelerne bombet sønder og sammen, i all sin ruinerte prakt som bevis på israelernes ondskap.

I 1978 delte Anwar Sadat og Menachem Begin Nobels fredspris etter Camp David-avtalen, som ga Egypt tilbake Sinaiørkenen mot en fredsavtale og diplomatisk kontakt mellom Egypt og Israel. Det blir stadig trukket fram som en av Jimmy Carters bragder som president (han meklet mellom de to landene) når det i realiteten var en diplomatisk katastrofe; nøyaktig samme avtale ble foreslått år tidligere, Israel avviste den totalt, og resultatet ble en krig som brakte alle parter tilbake til start. (At ikke krigsforbryteren Henry Kissinger fikk Nobelprisen for å mekle våpenhvile mellom Syria og Israel, skyldtes nok at han like før fikk prisen for våpenhvilen mellom USA og Vietnam; den krigen sluttet ikke før to år etter, og Le Duc Tho hadde skamvett til å avstå fra mottakelsen).

Jeg besøker Krigsmuseet i Damaskus. Det ble bygget med hjelp fra Nord-Korea, og gjett om det synes. Guiden virker opplært i Pyongyang, hun jatter uavlatelig. En tjue meter høy statue av Hafez al-Assad står foran inngangen. Han har på seg generallua og peker framover - "Til krig!"

Guiden: "Thisisourgreatlatepresidenthafezalassad." Og: "Thisisourlateleaderhafezalassadsurroundedbyhispeopleshowinghowmuchtheylovehimforthecorrectionistmovementwhichchangedeverythinginsyria."

Hun refererer til Assads "korrektive" revolusjon, som stabiliserte landet da han tiltrådte i 1970. Landet var plaget av kupp og motkupp, og kostbare utenrikspolitiske eventyr i andre land. Men Assad var ikke mer isolasjonalistisk enn at han spanderte på seg en krig med Israel. Museet gir inntrykk av at Syria faktisk vant krigen heller enn å tape den. En bisarr videoutstilling fokuserer på den eneste soleklare syriske suksessen under krigen, overtakelsen av en radiostilling i Golan (som senere selvfølgelig ble tatt tilbake igjen). Før filmen ser vi en gammel tale, hvor Assad tilsynelatende informerer sitt takknemlige folk om at han har startet en krig. Vi må stå i giv akt under talen. Jeg har problemer med å holde meg alvorlig.

Oljemalerier i en diger rotunda skal vise store øyeblikk i arabisk historie; prinsesse Zenobia av Palmyra som erklærer uavhengighet fra Roma, spanskekongen som kryper foran keiseren av Umayyade-dynastiet, Saladin som frigjør Jerusalem fra korsfarerne, og ... Hafez al-Assad som kommanderer en divisjon soldater til krig over Golan. Er det virkelig noen som kjøper sammenligningen? Oktoberkrigen var et nedrig snikangrep som endte med det totale nederlag og israelske styrker 35 kilometer unna Damaskus. Hvis alle andre synes dette er like latterlig som jeg synes, gjør de nødvendigvis en god jobb med å skjule det.

Det finnes bilder av Assad og sønner hvor enn man går i Syria. Men dette er persondyrking tatt til det absurde. En vestafrikansk militærdelegasjon vises rundt sammen med oss. Hva de sitter igjen etter på, er vanskelig å vite.

SHOPPING

Jeg gir fullkomment beng i tepper og gull og mynter. De få tingene jeg forelsker meg i, er ikke til salgs. En butikkeier blir direkte sint når spør om jeg kan kjøpe den gamle irakiske hundrelappen, komplett med bilde av Saddam Hussein, han har teipet til vinduet sitt. Et kart over Palestina som viser de forskjellige regionenes bunader, er bare til utstilling, selv om jeg byr ganske høyt.

Jeg kjøper bare dritt her. Hvis jeg overvåkes på heltid, må mappen min nevne shoppingmønsteret mitt. En skitten liten gutt selger mekaniserte kattepuser, som kryper rundt og piper, og har de forferdeligste lysende grønne øyne. That one. Jeg skal gi det i julegave til et barn jeg hater. Hvor mye? 300 syriske pund, cirka sju dollar. Den burde koste femti, siden den er skitten og slitt. Jeg ender opp med å gi 250, gutten ser ut som han trenger det. Jeg har bare en tusenlapp. Han napper den ut av hendene mine og stikker rundt hjørnet for å "veksle". Til min store overraskelse kommer han tilbake med pengene mine.

Nå har jeg blitt outet som en kar som kjøper allslags dritt fra gata, så en sverm av rufsete selger spinner rundt meg, med såpeboblepistoler, usynlig blekk og heslige dokker. Nei, nei, nei, nei, nei; "Læ, læ, læ, læ, læ, læ, læ, læ."

(En liten gutt spionerer på meg)

INTERNETT

Prosesser som er rimelig rett-fram hjemme, er barokke inkvisisjoner i Syria. Aa poste en pakke føltes som å søke statsborgerskap. Aa komme seg på internett er heller ikke bare-bare. Jeg må vise pass og føres inn i loggen.

"Father name?"

"Neeeels."

"Mother name?"

"Esssstter."

"Tesja?"

"Yes." Hvorfor ikke kuke til systemet? Sveinung, sønn av Tesja, jeg liker det.

Jeg ble overvåket på denne ene internettkafeen. Dette vet jeg fordi mannen ublu satte seg bak meg og glodde på skjermen min. Da jeg ga uttrykk for at dette var ubehagelig, stirret han bare strengt på meg. Jeg tror ikke han likte at jeg var inne på Facebook og Couchsurfing, som begge er (dårlig) blokkert her. Jeg skrev også om massakren i Hama og lastet opp et bilde av presidenten. Da jeg var ferdig, fulgte eieren etter meg ut. Han gikk bort for å snakke med en enda strengere mann, og fortalte om meg og pekte.

JEG HAR ALDRI

Jeg sofasurfer hos Robb, en jovial men sykt homofob amerikaner som studerer arabisk i Damaskus. Vi bor i Yarmouk, en fattig men livlig forstad befolket hovedsakelig av palestinere. Alle tviholder på nasjonaliteten sin, selv om de fleste er født og oppvokst i Syria.

Robb insisterer på at piker, vin og sang er en naturlig del av den daglige dont i Damaskus, og sier han skal dra meg med på nattklubb. Jeg er ikke spesielt lysten (feste kan jeg gjøre hjemme, og utelivet her virker som en overdrevet eksklusiv greie), så jeg blir mest lettet da Robb avlyser. I stedet blir jeg med på en sammenkomst hos noen av Robbs venner. Det er en muggen fyllefest. Robbs britiske kompis Rob (at de heter det samme blir ikke mindre irriterende utover kvelden) er pære drita. Bråket bare øker i volum utover natten, jeg er nervøs for at politiet skal komme.

Med oss er Vic, Kerstyn og Jessika. Sistnevnte er ei finsk jente som virker å like meg. Jeg har vanskelig for å være noe annet enn hyggelig tilbake. Jeg har aldri mestret kunsten å kunstig innlemme i en bisetning at jeg har kjæreste. Senere på kvelden spør Jessika meg rett ut om jeg har dame. Jeg sier ja. Hun virker sur.

De insisterer på å spille "Jeg har aldri". Den eneste gleden jeg får fra det er å detonere granater inni opplegget. Mitt bidrag er: "Jeg har aldri ligget med noen og etterpå innsett at jeg faktisk voldtok dem." Mottakelsen er blandet. Rob synes det er morsomt å styrte sitt trettiåttende beger syrisk whiskey. Jessika blir rasende og insisterer at jeg kommer med en annen utfordring. Pissing, driting, incest, bestialitet og analsex er helt greit, men klørne kommer ut i anledning v-ordet.

Senere spiller vi en slags tellelek, hvor man skal rope ut tall og kaste ballen videre, og den som ender opp med 21 må ta av seg et plagg. Rob sliter, siden han allerede har kledd av seg nesten alt. Jeg begynner å bli altfor full til å telle, men gjennom dyp konsentrasjon makter jeg å utmanøvrer Jessika, som raskt finner seg i bare undertøyet.

EN SYRISK VITS

President Assad stiller til valg, og får 99,6 % av stemmene.

"Se på dette slående resultatet!" smigrer presidentens rådgiver. "De er i sannhet en elsket leder! Bare 0,4 % av de stemmeberettigede stemte ikke på Dem. Hva mer kan De ønske?"

Presidenten snerret: "Navnene deres."

SERVICE

Når jeg engang dør, vil jeg ha brukt omtrent fem år av mitt liv totalt til å ergre meg over service og restauranter. Og jeg er ikke kravstor i det hele tatt. Og jeg justerer prippenheten min i takt med prisene i etablissmentet. Men når maten koster 20-30-40 dollar, en formue her, er det en annen sak. Ok, jeg må få dette av brystet -

Jeg oppsøker en visstnok internasjonalt renommert fiskerestaurant i Byblos. Min servitrise er en totalt apatisk ungjente, verken sur eller blid. Null stress. Jeg setter meg og nyter utsikten over den gamle havnen en stund før menyen kommer. Den er bare på fransk og arabisk. Jeg kjenner min fisk, min kan veldig lite fransk, så jeg spør servitrisen hva de forskjellige fisketypene er for noe. Selv om hun kan utmerket engelsk (jeg har nettopp hørt henne i samtale med et knippe britiske flyvertinner på bordet overfor mitt) later hun som hun ikke forstår. Greit, greit, gi meg ... den! (Loup de mer - sjøabbor)

"Just fish?"
"What do you mean?"
"No appetizer?" Hun blar i menyen min og dunker fingeren på listen over forretter.
"No, thank you, I'm not that hungry."

Hun sukker høylytt, som om jeg var en slags kjip gnier som insisterte på medbrakt.

Nå drar hun meg med inn på kjøkkenet. Jeg må velge min fisk. Jeg finner en bukett sjøabborer og later som jeg tenker meg lenge om. "Den!" (Jeg døper den "Hans" i stillhet.) Hvorfor gjør restauranter slik? Er det for å helgardere seg mot klager? Fisken din var full av mark? Vel, beklager, du valgte den ut personlig.

"Hva vil du ha i tillegg til fisk?" spør dama.

Jeg haaaaaaaaaaaaater sånt. Jeg veit da faen hva folk eter. Gi meg det vanlige, jeg er sikker på at det blir bra. Hun later som hun ikke forstår.

Greit, greit, ris da.

"RIS!?!" utbryter hun, som om jeg hadde bedt om at fisken ble tilberedt i hivsmittet blod.

Jeg kan ikke la dette fare lenger. "Give me whatever people have with their fish in this country," freser jeg gjennom sammenbitte tenner. Jeg går og setter meg uten å vente på svar. Jeg får pommes frites til Hans. Fish 'n' chips. Utsøkt mat i de få øyeblikkene jeg klarer å innbille meg at jeg lever i en verden uten den forpulte drittkjerringa.

Regninga kommer på $32.21. Jeg tar meg møysommelig tid til å kalligrafere "32.21" under totalen, det er uansett for mye å betale for å bli hengt ut som idiot.



æøå
æøå
æøå

... også kjører de som villmenn.

Jeg tar en minibuss fra Tyre til Sidon i Libanon. Bussjåføren ser at jeg er utlending og tildeler meg æresplassen i passasjersetet helt framme. "Welcome." Sannsynligvis har jeg både pustet og blunket under den tre kvarter lange turen, men det føltes ikke slik. Snittfarten må ha vært 120 km/t, gjennom smale gater, sikk-sakk mellom sinkene som holder seg til fartsgrensen. Sjåføren snakker i telefonen, skriver meldinger og teller penger mens han kjører. I en fem minutters tid kjører vi i feil fil, fordi han tilsynelatende ikke orket å følge omveien skiltet opp grunnet veiarbeid.

Setene framme er i en hevet posisjon, med dashbordet i knehøyde, og det er ikke noe setebelte, så hvis må bråbremse, er jeg garantert død. Hver gang vi stopper for å slippe av eller plukke opp passasjerer, tenker jeg at jeg bør sette meg bak, slik at jeg i det minste har en bitteliten sjanse til å overleve hvis vi krasjer. Men jeg tør ikke. Tenk hvis han blir fornærmet. Jeg kan jo også be ham kjøre litt saktere, for min skyld; "Bibutt, min fadlak, bibutt." Men jeg tør ikke. Tenk hvis han tror jeg er feig. Og da slår det meg: jeg risikerer uten problem mitt liv i frykt for å skape det jeg frykter kan bli en scene.

Høflighet

Arabere er ment å være så høflige, men jeg har sett fint lite til det. De er bare folk, noen er høflige, noen kjeder seg på jobb, andre er noen gedigne rasshøl.

Det de har i bøtter og spann, derimot, som en "rase", er temperament. De får italienere og spanjoler til å virke som Amazonas-indianere. Dette er den type mennesker som kan myrde sin bror, far og mor under en trette.

Jeg sitter i heten og skitten på busstasjonen i Beirut, sliten og uggen og venter på bussen til Damaskus. Jeg bevitner ikke noe spesielt opptrinn, vanlig drift av anlegget under Charles Helou-bruen involverer tydeligvis konstant, uavlatelig larm, og bråk, og skriking, og skråling. I vanlige land må man oppsøke en skranke for å kjøpe billett. Her står busselskapets ansatte og venter på deg og griper tak i deg, spør deg HVOR FAAAAAN DU HAR TENKT DEG HEN. Du svarer, og blir dratt etter håndleddet til billettkontoret, hvor karen nokså overflødig fungerer som tolk. "Where you go?" "Dimasq." "DIMASQ!" Og de begynner å krangle. De skriker til hverandre! De gestikulerer vilt, til meg, til hverandre, til bussen. Jeg skal ikke late som jeg skjønte mye av det som ble sagt, men det slo meg som fryktelig unødvendig. Man skulle trodd at det var noe problem, at bussen hadde kjørt for tidlig, har du ikke fått det nye skrivet fra hovedkontoret osv. Men bilen er der. Jeg betaler, og får en billett, til Damaskus. Jeg setter meg ned og venter og ser ritualet gjenta seg med andre passasjer til andre destinasjoner.

(Siden de fleste biler her er møkkabokser uten sidestykke, gledet det meg da jeg så at bilen vår til Damaskus var en muskuløs liten Citroen, tilsynelatende helt ny. Gleden var kortvarig, fem mennesker ble presset inn i tillegg til sjåføren, mitt sete var på en pute lagt over håndbrekket. Slik kjørte vi 116 kilometer fra Beirut til Damaskus.)

æøå

Den amerikanske drømmen

I mai fornyet Obama sanksjoner mot Syria, fordi landet er "en statssponsor av terror." Greia er at opprørere sniker seg over grensen til Irak. På øyemål slår grensen mellom Irak og Syria meg som omtrentlig like lang som den mellom USA og Mexico. Og ca. en milliard meksikanere krysser grensen hver dag, så den harde dommen over Syria virker veldig rar.

Syria er jo i bunn og grunn USAs drømmeland i Midtøsten: et passivt Irak. Regimet er i full kontroll. (Og det var en stund et fruktbart samarbeid mellom Syria og USA, de delte etterretning, og Syria torturerte villig fanger som amerikanerne ga dem). Syria ligner så mye på Irak, faktisk, at det mest grunn til å bekymre seg hvis makten skifter hånd. Alawitter og kristne er livredde for å bli slaktet av sunniene. Problemet med et undertrykkende regime i et kunstig skapt land, er at forsoning havner i baksetet. En syrier hadde vært sinnssyk hvis han hadde funnet på å nevne Hama-massakren offentlig. Så den omtales utelukkende bak stengte dører. Som en historie som leveres gjennom hvisken fra øre til øre har fortellingen gradvis blitt forkvaklet; gudene vet hva som diskuteres over te i sunnimuslimske hjem. Gudene vet hva sunniene tror om sin president, og alawittene, og de kristne.

Den onde øye-legen

Jeg har ikke funnet hotellet mitt i Damaskus enda, og allerede har jeg sett over ti plakater av president Bashar al-Assad, eller hans far, avdøde Hafez al-Assad. Assad-familien tilhører alawi-religion, en utbrytersekt fra shia-islam. Religionen ble sett på av kjettersk av sunnier, og medlemmene ble tradisjonelt forfulgt; Saladin slaktet alawitter for fote i sin tid. I ottomansk tid bodde de alle i fred og ro oppe i bergene eller langs kysten i Syria. Da Frankrike fikk tildelt Syria etter første verdenskrig, ansatte de minoriteten som administratorer og "politikere," begynnelsen på en periode med favorisering som kuliminerte i at Hafez al-Assad tok makten i 1970, som leder av det sosialistiske Ba'ath-partiet (ja, det samme som Saddam Hussein ledet i Irak).

Hafez smiler ned som en snill bestefar fra alle plakatene, men han styrte, som man må, med jernhånd. Mest beryktet er massakren av ti tusen sunnier, da militæret knuste Muslimsk broderskap-bevegelsen i Hama i 1982 (mer om den senere).

Dette var, og er fremdeles, et diktatur og en politistat. Men dens president er den eneste lederen i Midtøsten som burde hatt en egen situasjonskomedie på fjernsyn. For Bashar var aldri ment å overta etter sin far. Han levde et rolig liv som oftalmologistudent i London. Tronen var tiltenkt Bashars bror Basil, en drukkenbolt og kvinnebedårer som kjørte seg i hjel på vei til Damaskus flyplass en tidlig morgen i 1994. Siden Bashars to andre barn var henholdsvis kvinne og psykatripasient, fikk Bashar beskjed om å pelle seg hjem for å ta et kurs eller to.

Bashar er keitete, tynn og lang som et vondt år. Han mangler hake og parten ser ut som en femtenårings. Forsøk på å tøffe ham opp for massene (Bashar er ofte avbildet i militæruniform og med solbriller) virker bare komisk. I fjernsynsintervjuer snakker han så stille og mumlete og lavt at man må skru opp lyden (hvordan de håndterer partikongresser hvor han trenger å tale dundrende og inspirerende, aner jeg ikke). Og stillingen må ha falt ham som et giftbeger. For han tiltrådte i 2000, etter farens død (lovgiverne måtte i hast senke grunnlovens aldersgrense for presidentembedet; den sto på 45, Bashar var 34), rett etter at fredsforhandlinger med israelerne over den okkuperte Golanhøyden kollapset, og midt oppi det palestinske opprøret, den andre intifadaen. Det er mye vi ikke vet om hvordan den syriske regjeringen funker, men det er nok sikkert at Bashar arvet et par generaler som var vant med å gjøre ting på sin måte. Plutselig er denne smårare øyelegen diktator for en politistat, offisielt i krig med Israel, dypt innblandet i skyggesiden av libanesisk politikk, og gjenstand fra argere og argere trusler fra USA (dette var før de kjørte seg bom fast i Irak). Og alt han vil er å drive sin egen klinikk i Notting Hill og drikke te med kona! Det hadde blitt en bra komiserie, jeg lover. Man kan også gjøre det om til en slags tragedie, a la den danske filmen Arven. Men jeg holder en knapp på latterboks. Bashar har ansiktet til en komiserie.

TELEFONNUMMER I SYRIA

+963954750928

PRATING

"... l'enfer, c'est les autres."

Huis Clos, Jean-Paul Sartre

Jeg liker å reise alene. Av og til, når jeg ser en pen utsikt, eller noe rart fare forbi (som en sovende mann som lar sin fem år gamle sønn styre bilen), tenker jeg at det hadde vært trivelig med noen andre tilstede for å kunne si, Se der. Men den lysten forsvinner hver gang jeg støter på en gruppe mennesker som reiser sammen. Ikke at de krangler eller at stemninga er spesielt trykka. Det er bare den forpulte snakkinga. Hele tiden! "I morgen skal vi [hit] og gjøre [det]. Så da må vi stå opp klokka åtte ..." osv. Jeg går en hel dag i Bcharre uten å snakke med noen. Når jeg kommer tilbake til hotellet begynner eieren å bable om noe, jeg bare peker på rommet og går og legger meg uten å si noe, bare for å holde stilledagen hellig.

Det går verken buss eller servicedrosje (som man deler med folk) fra Bcharre til Baalbek, neste by på lista. En privat drosje koster $50. Et fransk-kanadisk par skal samme vei, så vi deler på regninga. De er stille, høflige mennesker som liker best å mumle seg i mellom på fransk. Drosjesjåføren holder derimot ikke kjeft for fem flate øre. Hadde jeg kunnet forstå ham, hadde det vært en ting. Men han kan ikke engelsk, så jeg må aktivisere det lille jeg har internalisert av arabisk for å prate. Det er som å gå opp til eksamen, jeg har gangsperr i hjernen etterpå. Og han stopper på måfå for allslags; på ett tidspunkt går han på epleslang i en åker og dumper ti epler i fanget mitt før han spinner avgårde, redd for å bli fakket. Vi stopper ved allslags innsjøer og kirker. Siden jeg er påhenget, tør jeg ikke si noe, og fransk-kanadierne er for blyge til å innvende. Turen skulle tatt 90 minutter; vi reiser kl. 15 og er framme i halv åtte-tiden.

Ruta mi videre virker som et tredagers hælvete med buss, jeg har lyst å få alt unna på en dag, så jeg biter i det sure eple og hyrer en drosje med sjåfør, $100 for en dag. Det virker rimelig, og fransk-kanadierne blir med og spleiser. Jeg gjør avtalen gjennom hotellvertinnen. Jeg brenner inne med ønsket om å spesfisere: "Dette lyder muligens frekt, men kan jeg få en sjåfør som ikke prater? Dette betyr ingenting. Jeg har ikke noe i mot noen, jeg er bare rar. Og han må prate så kjeven ramler av til de andre, men jeg, personlig, har lyst å stirre ut vinduet, lese Krig og fred og være for meg selv." Men jeg tør ikke, i frykt for at det kommer til å lyde helt sinnssvakt. Så jeg bare krysser fingrene. Heldigvis sier ikke drosjesjåføren et eneste ord hele dagen. Jeg trodde lenge at han ikke kunne snakke, før han smilte og sa "shukran' (takk) for pengene på slutten av kvelden.

MASSAKREN (I)

Sverd skal herje på gaten, redsel inne i kamrene. Både gutter og jenter blir revet bort, spedbarn og gråhåret mann.

- Femte mosebok, 32:25

I 1993 ga den norske nobelkomiteen fredsprisen til Shimon Peres (han delte den med Yassir Arafat og Yitzak Rabin). To og et halvt år senere sto Peres, da Israels statsminster, på grensen mot Libanon, ynkelig antrukket i en skuddsikker vest og erklærte til den ansamlede pressen at Israel skulle rykke ut terrorens ugress med roten. Han innledet operasjon "Vredens druer" for å få slutt på Hezbollahs rakettangrep mot nordre Israel. Hezbollah hadde begynt å skyte raketter igjen etter at en ung gutt ble drept av en israelsk bombe. Israel erklærte offensiven for "uprovosert" og lansert en storstilt bombekampanje. 18. april kom den til Qana i sør-Libanon.

Kantinen på den gamle FN-basen til Fiji-bataljonen ("Fijibat") kan til forveksling ligne på en av sør-Libanons mange bedritne, forlatte bygningskall. Men her døde 54 mennesker. Inni ligger sko, tepper, matfat, en barnesmukk - og splintene fra de israelske bombene, rustne 13 år etter. Ti meter unna er det utbombede tilfluktsrommet, hvor 52 mennesker ble drept. Ingen bilder, takk - libanesisk militære holder på med et eller annet i området. Min guide (en kar som tvang seg på meg) blar opp et fotoalbum som viser brennende lik, barn uten hoder, avrevne torsoer med lilla tarmer sølende ut. 20,000 lira. Nei takk. En dvd da? Alle Israels massakrer samlet på en disk. 10,000 lira. Greit, greit.

FN-basen var den formiddagen full av livredde sivile som hadde søkt tilflukt fra kampene. Hezbollah skjøt raketter mot israelske soldater som plantet miner i et jorde i nærheten. Og Israel regnet død fra oven, fosfor og splintgranater, over FN-basen, som var klart markert på kartene deres (den hadde vært på samme sted i 20 år). Robert Fisk var første journalist på stedet, og beskriver i Pity the nation at synet som møtte ham - elver av svart blod, hylende amputater, brennende trevler av mennesker hengende fra trærne - var "så fryktelig, så hinsides forståelse" at han bokstavelig talt ikke kunne tro sine egne øyne. Granatene hadde eksplodert over kantinen, og sendt glohete splinter gjennom taket, de kappet de livredde menneskene i småbiter. En FN-soldat Fisk senere snakket med, beskrev hvordan dørene spratt opp, og hylende mennesker sprang ut som "kveg", mange av dem sprang på åpne benstumper. FN-soldatene ba israelerne opphøre ild, hvilket de tilslutt gjorde, etter 17 minutter. Hele familier ble utslettet, totalt 106 mennesker. Det var to amerikanske smågutter i leiren. Foreldrene deres var libanesiske innvandrere i Detroit. Barnas 90 år gamle bestemoren hadde tryglet foreldrene om å sende guttene til Qana, hun ville se dem før hun døde. Hun mistet en arm i bombingen, begge barna døde.

Israel beklaget hendelsen, men (det finnes alltid et "men" i israelske bortforklaringer av massakrer) hevdet at det var en feilbombing på grunn av teknisk svikt, og at det uansett var Hezbollahs feil fordi de avfyrte raketter like ved sivile. Men de overlevende, både sivile og FN-soldater, påsto de hadde sett et ubemannet drone-fly, som blir brukt for å speide ut områder i krig, i luften over FN-basen både før, under og etter bombingen. Israel avviste påstanden. Det ble hvisket om et videoopptak, gjort av norske FN-soldater, som viste dronen. Robert Fisk lette i evigheter etter bevis på en drone, og var nær ved å gi opp, da hjemmetelefonen hans ringte og en stemme ga et sett kartkoordinater. På et veikryss like utenfor Qana kjørte en FN-bil inntil Fisks. En norsk FN-soldat håndhilste og slapp en videokassett ned på Fisks passasjersete. "Jeg kopierte kassetten før FN tok den. Jeg har tatt en personlig beslutning," sa nordmannen. "Jeg har to små døtre. De er like gamle som barna jeg bar døde i mine armer i Qana. Dette er for dem." Fisk skriver: "Det var, i etterkant, den mest dramatiske individuelle handlingen jeg noensinne har sett fra en soldat. De store maktene forsøker å dekke over, men de små menneskene kan av og til vinne."

Videokassetten viste droneflyet svevende over FN-basen mens bomber rev den i filler. Israel så seg nødt til å forandre historien. Ja, det hadde vært et dronefly over området, men det var på et annet oppdrag. De forklarte ikke hva dette andre oppdraget var.

En FN-etterforskning konkluderte, på bakgrunn av opptaket (som de selvfølgelig alltid hadde hatt et eksemplar av) at FN-basen ble bombet med vilje og viten.

Israel avfeide etterforskningen som "ensidig" og "mangelfull". De gikk langt i å antyde antisemittisme hos FN ved å påpeke at etterforskningslederen var nederlandsk, og at nederlandsk politi frivillig hadde gitt sine jøder til nazistene under andre verdenskrig.

Men bombingen var et massemord; det israelske ukebladet Kol Ha'ir intervjuet soldatene som sto bak bombingen. En av dem forklarte at deres overordnede på stedet hadde fortalt at basen var full av "terrorister" og måtte bombes. Da omfanget av massakren ble kjent, hadde en av soldtene fått samvittighetskvaler. Samme kommandør hadde trøstet ham: "Det er krig og i krig skjer slikt. Hvorfor tar du det så tungt? Det var bare en gjeng med arabushim." "Arabushim" er en rasistisk betegnelse som slår sammen de hebraiske ordene for "araber" og "kakerlakk".

Operasjon "Vredens druer" ble omsider avsluttet, ingen av dens håpløse militære mål realisert. Den fikk ingen konsekvenser for Israel, annet enn at Shimon Peres ikke ble gjenvalgt, slik han selvfølgelig hadde håpet på. (Israelske massakrer har en tendens til å skje midt i valgkamper).

Ti år senere, 30. juli 2006, under krigen mot Hezbollah, bombet Israel nok et tilfluktsrom. 29 sivile ble drept.

ZAHLE

Skulle jeg bare ført en liste over rare ting jeg ser og ikke helt skjønnner, hadde jeg ikke gjort annet hele oppholdet.

Her i Zahle, en kristen by midt mellom Baalbek og Beirut, er jeg på en restaurant hvor det bare jobber fete mennesker. Det kan vanskelig være en slags gimmick; ingen er hval-feite, bare usunne og skakke med store mager. Det er mest menn, en gjeng kjekkaser som for ti år siden så seg i speilet og tenkte, Trenger ikke mosjonere, jeg, slik jeg ser ut.

Utenforrestauranten hører jeg et forferdelig bråk, plystring i fløyter. Når jeg er ferdig med å spise går jeg ut for å se hva i all verden som foregår. Det er trafikkpoliti, linet opp, med ti meters mellomrom, en lang vei uten svinger eller avkjørsler ... og vinker den framoverkjørende trafikken videre framover, mens de hviner øreskjærende gjennom fløytene.

Dette pågår flere hundre meter, helt fram til hotellet mitt. Det er ingen bilulyukke, ingenting som sperrer veiene. Innbiller de seg virkelig at det er de som holder styr på trafikken? Det er en gate hvor det ikke er noe annet å gjøre enn å kjøre framover. Kanskje er dette en form for meditasjon all trafikksnut er pålagt av kommunen til å drive hver kveld. Etter en lang dag ved hektiske kryss, timesvis med fånyttes, impotente forsøk på å bringe orden til libanesisk trafikk, en kort stund i kveldskjølen kan føle seg adlydt.

KHALIL GIBRAN

Khalil Gibran er Bcharres store sønn, og Libanons mest kjente dikter. Han skrev for det meste på engelsk, da han sammen med familien flyttet til USA. Hans store talent for dikt og maleri gikk ikke upåaktet hen, og han ble tatt under vingene til en drøss av kunstnere, avantgardisten Fred Holland Day blant dem. Khalil Gibran-museet i Bcharre stiller ut originaler av hans malerier, for det meste av nakne mennesker som omfavner hverandre, eller smelter inn i hverandre. Hans private brev er også utstilt; i ett av dem klager han over sin impotente eksiltilværelse, da han hørt om sult i Libanon, og strømmen av armenere som rømmer fra tyrkernes folkemord.

For å gjøre det godt igjen overfor Libanon, insisterte han på å bli begravet i Bcharre, ved siden av en rekonstruksjon av sitt amerikanske skriveværelse.

Jeg liker for det meste ikke dikt (jeg har forsøkt, gjentatte ganger, å bli venn med W. H. Auden, men det er helt umulig) og jeg liker i hvert fall ikke de som leser dikt. Men Khalil Gibrans "Profeten" treffer meg helt ærlig rett i fletta:

Love has no other desire but to fulfil itself.
But if you love and must needs have desires, let these be your desires:
To melt and be like a running brook that sings its melody to the night.
To know the pain of too much tenderness.
To be wounded by your own understanding of love;
And to bleed willingly and joyfully.
To wake at dawn with a winged heart and give thanks for another day of loving;
To rest at the noon hour and meditate love's ecstasy;
To return home at eventide with gratitude;
And then to sleep with a prayer for the beloved in your heart and a song of praise upon your lips.

I-A-E-E-E-A-O

Påstand: Iran bryter internasjonal lov når de forsøker å bygge atomvåpen

Iran har faktisk ikke gjort noe ulovlig enda. De kunne vært mer samarbeidsvillige, ja, f.eks. hva angår atomanlegget i Qom. Det ble rapportert som om spionsatelitter oppdaget fasiliteter for atomvåpen når Iran selv meldte fra om anlegget, riktignok lovlig sent. Samtidig skal anlegget inspiseres fast av IAEA, slik som alle de andre anleggene.

Påstand: Iran konstruerer atomvåpen i skjulte fasiliteter.

Med den type satelittovervåkning som hele verden er gjenstand for, er det simpelthen umulig å produsere en atombombe i skjul. Det er for stort, det gir ut for mye stråling og avfall, og tar for mange ressurser at det ikke går an å skjule det under bakken.

Påstand: Iran bare setter atombombeprogrammet på pause mens IAEA er på besøk.

Det funker ikke sånn. Høyanriking av uran lar seg ikke stoppe midlertidig og gjemme i skapet som en annen pornofilm. Hvis anlegget inspiseres, vil et evt. atomprogram avdekkes. Hvis Iran kaster inspektørene ut, da er det tid for bekymring.

Påstand: Mahmoud Ahmadinejad har sagt at Israel bør "slettes fra kartet".

Det han sa var "Okkupantregimet over Jerusalem bør forsvinne fra tidenes bok." (farsi: "in rezhim-e eshghalgar-i Qods bayad as safheh-e ruzgar mahv shavad"). Som ikke er noen kjærlighetserklæring, men et ønske om regimeskifte. Som konstant flyr landimellom i Midtøsten.

Påstand: Mahmoud Ahmadinejad fornekter Holocaust.

Det er sant. Fornektelse av jødeutryddelsene er vanlig i Midtøsten, mye på grunn av uvitenhet. Mange vegrer seg også mot å ytre det som kan ses på som sympati for jødene/Israel. Men når ble holocaustfornektelse en unnskyldning for å bombe et land? Mahmoud Abbas, PLOs stakkarslige "president", skrev en doktoroppgave hvor han anslo antallet døde jøder under andre verdenskrig til et par hundre tusen. Og han er Israel og USAs "partner for fred" i Midtøsten.

Påstand: Iran er en gjeng med religiøse gærninger som man ikke kan stole på med atomvåpen, for plutselig bruker de dem uten grunn.

Iran har aldri angrepet et annet land. Iran har ikke engang truet Israel med annet enn gjengjeldelser. Ayatollah Khamenei, vokterrådet, revolusjonsgarden, alle opererer med en streng policy om å ikke skyte først i noen krig.

DYRT

Etter tre uker i Iran har jeg blitt vant til å leve som en konge på $20 dagen, så Beirut kommer som et aldri så lite sjokk. Og folk har langt færre skrupler hva gjelder svindel. Jeg hørte rykter om en bussholdeplass 1 km unna flyplassen. Jeg leter litt etter den, men alle jeg spør insisterer på at det er "No bus, no bus." Jeg spør turistinformasjonen, bilutleierne, kiosker osv. Kioskeieren skal ordne meg drosje. Jeg formoder at det er en liten rabatt involvert da. Fyren kommer og krever $40 dollar. Jeg sier nei. $35 dollar. Nei. Ok, $30 dollar, siste tilbud. Greit.

Vi kjører. Underveis forklarer drosjesjåføren i stor detalj hvordan $35 er det billigste man kan regne med. Siden det tar en stund å finne hotellet og siden han kjører meg helt fram og siden jeg har en femdollarseddel for hånden ender jeg opp med å betale $35.

For å gjøre en lang historie kort, det viser seg at det vitterlig finnes en busstopp nær flyplassen, som hadde tatt meg til like ved siden av hotellet mitt for 1000 libanesiske lira, mindre enn en dollar. Er ikke det utrolig? At samtlige på flyplassen har rottet seg sammen for å hjelpe taxinæringen med forretningene? Til og med tilfeldig forbipasserende på parkeringsplassen utenfor var med på det.

Jeg sjekker prisene i etterkant med fyren som driver hotellet. Hvis du får et kick ut av å prute, kan du få drosje så billig som $10. Men $15 er vanlig. $20 er svindel. Betaler du noe mer enn $25 er du en total fitte.

Jeg trøster meg med at jeg fremdeles lever på dollarene jeg tok ut fra Nordea i Oslo. Og det er jo greit å legge igjen litt penger når man er ute og reiser. På hotellet treffer jeg noen lamme backpackere som driver og lager seg middag på felleskjøkkenet. Hvem i innerste helvete orker å bruke tid på noe sånt? Når jeg er hjemme er det smal sak å diske opp noe god mat, men å fly rundt på libanesiske markeder og klemme på grønnsaker og lukte på kyllingfilet, for senere å steke noe dritt i veien for alle som bare vil koke en kopp kaffe? Framfor tid kaster jeg heller bort penger på noe mat jeg ikke har prøvd før. Lage det selv kan jeg gjøre hjemme.

DAMER

Jeg har en teori om at Libanon er en slags nazi-stat som gasser alle stygge damer over 15, eller gir dem til Hezbollah for å bli selvmordsbombere. Her har jeg gnisset så mye tenner at jeg trenger plate. Ikke et kvarter går forbi uten at jeg minnes på hvor tarvelig jeg er i ferd med å eldes. Iranske damer kan man redusere til en sekk av fnis bare med et lite smil. Libanesiske kvinnfolk don't play that shit. De fleste ser rett gjennom deg. Det er vel en av de positive tingene med å ha barndommen sin i en krigssone. Det er "vinter" i Libanon, men fremdeles varmt nok til at damene fremdeles går tur med tvillingene. Nå har ikke libanesiske mannfolk ramla ut av styggetreet heller. Alle som ikke jobber i bilverksted er dressed to impress, og kjører rundt med lydanlegg dyrere enn bilene de sitter i. Jeg har hørt mye om utelivet i Beirut, men etter å ha kastet ett blikk på køene, har jeg konkludert at jeg bare hadde følt meg utilpass i disse skamdyre megaklubbene. Heldigvis har byen klubber som serverer alkohol og spiller live jazz.

ROBERT FISK

Robert Fisk (62) er en britisk journalist som har bodd 33 år i Beirut. Han har dekket Nord-Irland, den portugisiske revolusjonen, borgerkrigen i Beirut, den iranske revolusjonen, den russiske invasjonen av Afghanistan, krigen mellom Iran og Irak, borgerkrigen i Algerie, Israel/Palestina både før og etter Oslo-avtalen, den første Golf-krigen, krigen i østre Bosnia, invasjonen av Afghanistan, den andre Golf-krigen. Han var den første journalisten på stedet etter både massakrene i Sabra og Chatilla, Hama i Syria og Qana i Libanon. Og ja, også har han intervjuet Osama bin Laden tre ganger. Ikke akkurat en lettvekter.

Bøkene hans, Pity the nation og The great war for civilization, er påkrevd lesning for alle som ønsker å forstå hva som foregår i Midtøsten. De er også fulle av klar, konsis historiefortelling, en kunst som er på vei ut av journalistfaget. Fisks skriving handler like mye om journalistikk som den er journalistikk; han dekonstruerer at length klisjeene og de trøtte frasene som forpester moderne nyhetsformidling, hvordan jødiske kolonier i Palestina blir "nabolag," hvordan massakre utført av våre allierte blir "tragedier" (som jordskjelv eller flom), hvordan diktatorer som er på vår side omtales som "strongmen".

Hvor mange ganger har vi ikke hørt observasjonen "En manns terrorist er en annens frihetsforkjemper"" Fisk skriver i Pity the nation: "Dette i seg selv er en klisje. Enten er man en terrorist, eller så er man ikke det." Hans faste replikk til US immigration når han blir spurt om han har møtt noen terrorister er: "Ja, jeg har møtt Osama bin Laden og Ariel Sharon."

Jeg får tak i Fisks nummer og ringer ham opp hjemme. Norsk journaliststudent, er i Beirut, stor respekt, vil gjøre et intervju hvor som helst og når som helst, vil publisere det i en avis hjemme. Til min skrekk og gru sier han ja.

Vi møtes på Commodore hotel i Beirut. Jeg har sett forelesninger av ham på YouTube, hvor han er ganske mild og vennlig. Han er fremdeles vennlig ansikt til ansikt, men med mye lavere terskel for dumme spørsmål. Han får tross alt ikke betalt for dette (annet i en gin & tonic). Jeg har forberedt meg som bare faen, og forsøker å få lydopptaket mest mulig sammenhengende, som et radiointervju. Men Fisk er en utålmodig mann, og setter i gang å prate med en gang han hører et ord som ringer en bjelle. Jeg kunne helt ærlig bare kommet dit og sagt, Afghanistan, Iran, Obama, Palestina og gått min vei med like mye stoff. Han avviser også bryskt mitt forsøk på å knagge intervjuet på Norges nylig forlengede engasjement i Afghanistan. "Norge er bare en liten bit i maskineriet, dere er totalt uviktige og aner ikke hva dere holder på med, osv."

(Jeg har transkribert hele intervjuet, men må avklare vilkår med en evt. interessert avis før jeg poster hele dritten på internett)

Hadde Fisk gone native i Midtøsten, hadde det vært lettere å avvise ham. Men han er en konservativt kledd brite med briller som fremdeles prater med en Kent-aksent. Man kan Fisk avvise ham som partisk av den grunn at han har trukket konklusjoner etter 33 år i regionen. Men han evner også å være analytisk (og selvkritisk), og bøkene hans er derfor nærmest uangripelige. Når en mann som dette sier at det beste for alle er at Vesten trekker seg ut av Afghanistan, plikter man å ta det til etterretning.

BORGERKRIGEN

Under den libanesiske borgerkrigen mellom 1975 og 1990 ble Beirut ridd av en virvelvind av vold. En kvart million mennesker mistet livet i konflikten, en million ble skadet, halvparten av dem permanent invalidisert.

Krigen har ingen soleklar utløser a la skuddene i Sarajevo. At dens røtter gikk langt tilbake i tid, er derimot hevet over enhver tvil. En miniborgerkrig i 1860 mellom drusere (en utbrytersekt fra shia-islam) og kristne maronitter krevde ti tusen liv før franskmennene intervenerte.

Nesten hundre år senere var ikke forholdet mellom gruppene blitt noe bedre, og Libanons president Camille Chamoun fikk Eisenhower og USA til å forhindre borgerkrig. I 1970 kastet Kong Hussein PLO ut av Jordan, og Yassir Arafat og tusenvis av rufsete palestinske soldater slo seg ned i Libanon, som allerede huset omlag hundre tusen palestinske flyktninger. Resultatet ble en veritabel stat-i-staten. Palestinere gjorde mer eller mindre som de ville, og gikk rundt som om de eide stedet (at palestinske flyktninger i dag ikke har noen rettigheter i Libanon, til arbeid, skole eller helsetjenester, kan ses på som en langsint hevn) . Kristne og muslimer slaktet hverandre i øye-for-øye-massakrer i Damour, Tel Za'atar og Karantina.

Palestinske angrep fra sør-Libanon provoserte Israel til å invadere, og installere en kristen libanesisk "hær" i området. Syria invaderte også, og den første fasen av borgerkrigen endte med total syrisk kontroll over nesten hele landet.

Under en kort periode med relativ ro, klekket Israels forsvarsminister Ariel Sharon en nærmest napoleonsk plan for å kvitte seg med palestinerne en gang for alle; han ville drive dem fra Lebanon til Jordan igjen, via Syria, hvor en palestinsk stat kunne bli proklamert, hvilken igjen ville gi israelerne påskudd til å annektere Vestbredden og Gaza, og presse ut befolkningen. (Den offisielle unnskyldningen var drapsforsøket på Israels minister til Storbritannia, utført av en ekstrem palestinsk gruppe som tidligere også hadde forsøkt å myrde Arafat.)

Men ting går veldig sjelden som planlagt, og israelerne ble dratt inn i en blodig, langvarig krig. Israelsk bombardement av muslimske vest-Beirut drepte 17,500 sivile. Palestinerne kjempet tappert, men kunne ikke holde ut evig, og i 1982 evakuerte PLO alle sine styrker til Tunis. Kvinnene og barna ble igjen.

I september 1982 reinvaderte Israel vest-Beirut, noe den amerikanske avtalen eksplisitt forbød dem. De omringet de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila, sperret alle utgangene, og sendte inn sine kristne allierte for å lete etter "terrorister". 1,700 sivile ble brutalt slaktet ned mens israelerne så på fra posisjonene sine. En av soldatene med et hint av samvittighet, rapporterte til sin overordnede at han hadde sett en mann skjære halsen over en rekke kvinner. Svaret han fikk var: "Vi vet, vi liker det ikke, og vi blander oss ikke inn." Fra sin gård i Negev Ariel Sharon ga et lignende svar til en israelsk journalist som ringte ham fra stedet. Morderne kunne arbeide om natten, fordi israelske bluss lyste opp leiren. Israelske bulldosere ble brukt til å fylle massegravene.

De fleste palestinerne ble myrdet på stedet, andre ble arrestert av israelerne, og gitt over til den kristne militsen, som "forhørte" og deretter henrettet dem. Den dag i dag er disse menneskene begravd under en golfbane like nord for den internasjonale flyplassen.

Da omfanget av massakren ble kjent, demonstrerte hundretusener av israelere i Tel Aviv i avsky. En påfølgende israelsk etterforskning, Kahan-kommisjonen, konkluderte med at Sharon og hans nærmeste "burde ha visst" at noe kom til å skje da de sendte 200 falangister inn i leirene. Sharon ble tvunget til å trekke seg fra ministerposten sin, men forble i regjeringen. (I 2001 ble han valgt til statsminister, han ligger nå i et koma etter to hjerneblødninger tidlig i 2006.)

USA hadde overfor PLO garantert for sikkerheten til de gjenblivende palestinerne, så massakren var mildt sagt pinlig. US Marines rykket inn for å bevare freden og gjøre det godt igjen. Men den vennlige innstillingen til Israel signerte amerikanernes dødsdom. De delte etterretning med israelerne, og bombet muslimske nabolag. Hevnen kom 23. oktober 1983, når en selvmordsbomber fra Islamsk Jihad detonterte bilen sin like under soldatenes base ved flyplassen. 241 amerikanere ble drept, det største endagers-tapet av amerikanske soldater siden andre verdenskrig. Også den franske brakken ble sprengt i luften, med rundt 60 døde.

George Bush Sr., som var visepresident under Reagan, besøkte området og lovte at USA ikke ville la seg skremme av en gjeng "feige terrorister". Men de trakk seg ut alle som en i neste februar.

Borgerkrigen var like kaotisk på den diplomatiske siden som på den militære. En rekke avtaler for like og ynkelige til å ramse opp her, kom og gikk. Krigen sluttet i 1990. Ingen Hitler tok selvmord i sin bunker, ingen atombomber ble sluppet, krigen bare rant ut i sand.

Beirut bærer fremdeles sårene av borgerkrig, dette er en by full av moderne ruiner. Man behøver ikke å gå langt før man ser en bygning full av kule- eller granathull. Sistnevnte ligner foruroligende mye på fotavtrykket til en bjørn.

Nesten hele Beirut sentrum ble ødelagt under krigen, og var gjenstand for en storslått gjenoppbygging av selskapet Solidere, hjertebarnet til tidligere statsminster Rafiq Hariri, som ble drept av en syrisk bilbome i 2005. Sentrum er nå dominert av svære shoppingsentre som minner mer om New York enn Midtøsten. Jeg har hørt folk klage at Downtown (som det kalles) er sjelløst. Dette er de samme folkene som liker å ta bilde av seg selv foran sammenraste tyriske bad. Nok av Beirut er et høl; libaneserne trenger et sted å handle dyre vesker.

Bortsett fra de bombarderte bygningene, skulle man ikke trodd at Beirut hadde vært sentrum for en borgerkrig. Byen er hjem til 18 forskjellige religioner/sekter. Den "grønne linjen" som tidligere delte det kristne øst fra det muslimske vest, er ikke mer. Folk er hyggelige og damene er pene. Men her var det veisperringer hvor ID-kort ble kontrollert for religiøs tilknytning, og alle på feil side av gjerdet ble skutt. Og av og til revner silken av fred. Mordet på Hariri brakte tilbake borgerkrigsspøkelset. Den israelske invasjonen i 2006 pulveriserte sør-Libanon og forsteder til Beirut. En minikrig mellom Hezbollah og alle andre brøt ut i 2007, da myndigheten stengte shia-militsens telefonnettverk. Så jeg sjekker nyhetene jevnlig; Libanon er et land som kan spise deg opp hvis du vender ryggen til.

TELEFONNUMMER I LIBANON

+961 71776371

DEN GAMLE

Iran består hovedsakelig av sand og masse mennesker, derfor rømmer jeg til Masuleh, en liten landsby i nord. Den er en smule turistifisert, ja, men hovedsakelig av lokale turister, og det kan jeg leve med.

Jeg får Mohammad i Yazd til å bestille et værelse i et gjestehus noen dager i forveien. Dagen etter ringer de meg opp igjen for å bekrefte reservasjonen. Dagen etter det, ringer de for å bekrefte igjen. En stund senere ringer de for tredje gang, denne gang for å spørre om jeg er muslim, og deretter for å bekrefte reservasjonen og tidspunkt for ankomst. Nok en gang sier jeg, gjennom sammenbitte tenner denne gang, i dag, fredag, på kvelden.

Når jeg kommer fram, er rommet leid ut til noen andre. Nå mister jeg det som alle reisebøker for Midtøsten advarer mot å miste: besinnelsen. Jeg oppsøker en kar som kan engelsk og frakter ham til hotellet for å oversette følgende skjennepreken: "Hva i det innerste er hensikten med å reservere et rom dagesvis i forkant, bli oppringt og plaget om og om igjen etter det, for så å finne ut at rommet ble leid fordi jeg kom klokken ni i stedet for klokken åtte? For å komme hit, måtte jeg ta taxi, tog, taxi, buss, buss, taxi. Selv om dette er et populært turistmål, finnes det ikke en eneste direktelinje. Jeg har reist siden klokken ni i dag morges. Dette er slett, merkverdig service, forøvrig emblematisk for forvaltningen av resten av landet."

Tiraden har den effekt at rommet mitt evakueres i min ære for neste dag. Når jeg omsider sjekker inn, vurderer jeg å hyre samme tolk for å beklage tonen jeg tok. Den impulsen fordufter når jeg vekkes midt i ettermiddagshvilen av en infernalsk dundring på døren, av den typen man reserverer for bombetokt eller eksplosjonsartede branner. Men nei, bestyrersken har bare glemt en pose med brød inne på værelset mitt. Jeg føler for å klappe til henne. Jeg har lyst til å ta hevn på selve rommet, ha en autoerotisk orgie her, få ut dagesvis med uforløst spenning, rulle meg inn i teppene, snøfte etter stanken til ferme australske backpackere, spikke til sofaen med en kniv og tre meg inn på armlenene, ejakulere i varmtvannsforberederen. Men etter et par minutter med forulempet fråding blir kompromissløsningen noe langt enklere.

Jeg føler på gammel-mann-tendensene mine i Masuleh. Jeg går tur, jeg sitter ved fossefall og tar postkortbilder. Jeg spaserer i fjellene og studerer dyrelivet, det gir meg stor glede. Når solen er i ferd med å gå ned, ligger jeg på divanen på værelset, lytter til musikk, røker en innleid vannpipe og leser Sofokles. Jeg er interessert i grekernes syn på moral og straff. Ta ødipus, for eksempel. Hans far ble, da ødipus ble født, fortalt at han ville dø ved sin sønns hånd. For å forhindre spådommen, satte Laius ødipus ut på fjellet, bundet på hender og føtter for å dø. Der ble han funnet av en gjetergutt, som ga han videre til en annen regent. Den voksne ødipus hørte også spådommen om fadermord, og bega seg på tur for å forhindre drapet på det han feilaktig trodde var hans far. På vandring drepte han en kar langs landveien som satt og slengte med leppa. Dette var Laius, hans virkelige far. Senere treffer ødipus en vakker eldre kvinne som han forelsker seg i. Dette er Jocasta, hans egentlige mor. De gifter seg og får barn. Bla bla bla - etter en stund kommer selvfølgelig sannheten for en dag. Ingenting av det som har skjedd kan sies å være ødipus' feil; han kunne da ikke vite! Men det har ingenting å si for grekerne; har du pult mora di, har du pult mora di, basta. ødipus skjønner hvilket uhyre han har blitt og stikker selv ut sine egne øyne. Ikke noe manslaughter der i gården, er du skyldig, er du skyldig. Jeg vil ha det på prøveordning i noen år i det norske rettssystemet.

Dagene glir avgårde, som en uggen fuge. Jeg går tur. Siste dag går jeg meg vill i skogen. Det passer meg utmerket. Det eneste som forhindrer meg i å kle av meg alt og springe naken rundt, er frykten for å finne fram til landsbyen igjen. Jeg tramper opp nye stier. Skogsveksten her minner meg om Japan. Jeg bestiger et høyt fjell, og har lyst til å plante et norsk flagg på toppen. Fra høyden får jeg øye på landsbyen igjen, og forsøker å nå den i luftlinje. Det er bekmørkt, og jeg har kun månelys til å lede vei. Jeg faller og slår meg til blods på steiner opptil flere ganger. Når jeg omsider finner fram igjen, er jeg forslått og møkkete. Jeg trekker til min stamkafe som og kollapser på en sofa. Med en håndbevegelse bestiller jeg det vanlige. Eieren, en blond zoroastrer, kommer med vannpipa og legger den foran meg. Jeg patter sultent på den, som Robert De Niro i opiumsbula i Once upon a time in America, tar epletobakken utviske hjernen min, lar stjernene bety hva enn som faller meg inn i øyeblikket. Finita la commedia.

YAZD

Jeg bor hos Mohammad, en sofasurfer. Jeg møter ham på hotellet hvor han arbeider. Jeg trodde jeg skulle bo hos ham, men han tilbyr meg et rom. Jeg spør hvor mye det koster. Ingenting! Er han sikker? Jada. Jeg går ut fra at Mohammads far eier hotellet, men neida, han bare gjør som han vil. Han snakker åpent dritt om kundene. En gang forsvinner han for å svare telefonen i resepsjonen. Han kommer bedrøvet tilbake til bordet. Dårlige nyheter? Ja. Det kommer en gruppe med 19 tsjekkere i morgen. Masse arbeid. Faen, nå kommer den drittsekken igjen. Vent her.

Yazd er en behagelig by å spasere rundt i, men gamlebyen, av sandstein og leire, virker sammenrast og ubebodd. Jeg ser av og til en skøyeraktig guttunge springe gjennom bakgatene, men svært få andre. Jeg går gjennom det som tidligere må ha vært et marked tidligere. Når er det et digert gammel-dritt-museum. En Hollywood-scenograf kunne arbeidet i månedvis uten å få til den perfekte looken av et sykkelverksted som må ha vært forlatt i 20 år.

STRATEGIEN GEGEN ARKITEKTUR

Shiraz er en av de flotteste byene i verden. Jeg kjenner ikke historien. Jeg mener, noen fortalte den til meg, og jeg har lest om den, men jeg har glemt det. Jeg bare liker å se på Imam-plassen, som en rent estetisk opplevelse, med flotte moskeer, palass, basseng og fontener. Jeg finner et sted i enden som serverer te, vannpipe og utsikt og blir der i timesvis. Jeg ignorerer alle som prater til meg.

Etter en stund i arkitektoniske oaser blir man bortskjemt og lei. Dikteren Hafez' gravsted i Shiraz fyller meg bare med anger for at jeg betalte 50 cent for å se det. Men på tilbakeveien stikker jeg innom et tilfeldig shrine, og blir fullstendig fortryllet. Jeg husker ikke hvem karen var, men graven hans står badet i grønt lys, midt i en moske som er lik en hule satt sammen av millioner av små speil. Jeg sitter på teppet og bare stirrer i over en time. Alle må tro jeg er sprø. Men jeg kan ikke huske å noensinne før ha en slik følelse av å drikke med øynene. Kanskje jeg bare er lett å forføre med speil, som en annen Inka-indianer.

I Shiraz så jeg en bro bygget for en konge. Den er formet som en kongeørn med spredte vinger. Hvis vi setter til side dens funksjonalitet som bro, broens brohet, er den et overvelde av fantasi. Broen fungerte som et sommerhus for kongen, så for å unngå å forstyrre ham, kunne arbeidere kommunisere med hverandre fra den ene enden av broen til den andre gjennom nitidig utskårne bøyler i søylene. Jeg tror ikke på det til å begynne med, så jeg får min vert (Mohammed) til å demonstrere. Og sant nok, han står to hundre meter unna og hvisker så tydelig som om han satt like ved siden av meg.

Broen er voktet av to steinløver, konstruert på en slik måte at sollys/månelys/gatelys/hvilket-som-helst-lys fanges i øynene og fremstår som en malign glød sett fra motsatt elvebredd - hold avstand!

Alle blir sentimentale med tanke på World Trade Center, men det var helt ærlig fryktelig stygge bygninger, som formelig ba om å bli ødelagt. Bygninger reist av slaver til ære for regenter eller guddommer vil alltid være vakrere enn noe bygget for verdslige hensikter av arbeidere som får betalt.

MAS

Det er ikke vanskelig å gå lei av iranere. Jeg er lei av de samme spørsmålene om igjen og om igjen. "Hva synes jeg om iranere?" Spørsmålet er umulig å besvare ærlig uten å indirekte kalle dets stiller en plagsom tosk. Det jeg hele tiden ønsker å si, er:

"Iranere er veldig hyggelige, vennlige og hjelpsomme. Men dere kan også være utrolig slitsomme. Ofte liker jeg å gå rundt alene. Det er hyggelig å si hei, for all del. Men jeg har lyst å besøke moskeen/museet/gravlunden alene. Hadde jeg ønsket selskap, hadde jeg tatt med dama. Dere virker ikke å forstå konseptet "alenetid". Jeg kan sitte for meg selv på en kafe, med en kopp te, med øretelefoner rundt hodet og nesa i en bok, jeg mangler bare et stort skilt, "LA MEG VAERE I FRED". Men allikevel setter dere dere ned, dulter i meg og vil prate om hva jeg synes om Iran. Mens vi er inne på det; jeg har aldri, ikke en eneste gang, sett en iraner sitte og lese. Hva skal det bli av dere når ikke en kjeft interesserer seg for bøker? Og disse spørsmålene om visum. "Er det vanskelig å få visum til Norge? Som nordmann har jeg bodd hele mitt liv i Norge, og problemstillingen har aldri vært aktuell, så jeg aner ikke. Nei, jeg kan ikke hjelpe med visum. Har du snakket med ambassaden? Nei? Hett tips: begynn der. Lyst å flytte fra Iran? Så flytt! Avgjørelsen er det eneste virkelig store hinderet, alt det andre, hva å gjøre med jobben/bikkja/kjerringa/leiligheten/penger/visum er småting som oppegående mennesker tar på strak arm. Hvis du vil flytte, flytter du. Hvis du ikke følger dine drømmer, kan de ikke være spesielt viktige. Dra til hælvete før jeg roper på purken og sier at du befølte meg i bikiniområdet."

SVEN

Møt Sven, mitt alter ego. Jeg hater navnet, fordi det er arketypisk skandinavisk navn, jeg ser mest for en kjip svenske som står på ski eller surfer. Jeg er veldig fornøyd med mitt eget navn, Sveinung Mikkelsen, det ser ut som et tog. Også er jeg den eneste i verden som heter det, det hjelper.

Men "Sveinung Mikkelsen" byr på store problemer ute på reise. Ingen utenfor landegrensene greier å uttale det. Ingen ønsker å forsøke engang. Derfor - Sven, for enkelhets skyld.

TO FALNE RIKER

Persepolis er et av de stedene man automatisk og gledesløst reiser til uten å ta noen uavhengig vurdering på hvorvidt man faktisk ønsker seg dit. Jada, det er flott og alt det der, men jeg har fotografisk hukommelse når det kommer til monumenter. Knips. Ferdig, lyst å stikke?

Persepolis var hovedstaden i det antikke Perisa for 2500 år siden, sete for kong Darius, hans sønn Xerxes osv. Moroa var over 330 f.Kr., da Aleksander den Store svidde ned hele byen. Det som står igjen, er åkre av kolonner, en og annen assyrisk statue, og relieffer av de mange besøkende slavenasjonene som brakte gaver.

Noe minst like interessant ligger like ved siden av Persepolis, ruinene av et rike som ikke hadde Xerxes' tyngde, men som falt enda hardere. I 1971 inviterte Shah Pahlavi (som revolusjonen kvittet seg med åtte år senere) verdensledere til middag ved Persepolis. Han reiste en stor teltby, hvor VIPer levde i overdådig luksus i dagesvis. Shahen ville markere Persias 2500-årsjublileum, hvor han øyensynlig tronet som "kongenes konge". Jippoet slo an utenriks (luksushorer og marmorbadekar ute i ørkenen er en garantert suksess) men den jevne iraner ble støtt av det opulente sløseriet og Pahlavi mistet det lille han hadde igjen av støtte i befolkningen.

Og restene av teltbyen står der fremdeles, et tomt monument for et tomt rike, så langt som øyet ser, edderkopper av ribbede telt, dukene blåst eller råtnet bort, ingen inngangspenger, ingen skilt, det blir stående år etter år som om det ikke behøvde noen forklaring.

NESER

Alle som reiser til en iransk by, vil legge merke til alle guttene og jentene som har bandasje på nesen. Veldig få av dem har fått seg en på trynet, de fleste har faktisk fiksa på ansiktet sitt. Iran er a nation of nose jobs, med nitti tusen operasjoner årlig. De dårlige jobbene ser ut som om de er filt ned på sidene med med vinkelsliper, og ligner på en opp-ned tacoskjell-støtte ikledt hud. Men en fikset nese er så til de grader et statussymbol at man er ment å kjenne dem igjen fra lang avstand; noen går til og med med bandasje bare for at det skal se ut som de har hatt plastisk kirurgi.

PAYKAN

40 % av iranske biler er en Paykan, en firkanta møkkaboks som antakeligvis ene og alene er ansvarlig for smogen som store byer har i stedet for en fin solned/oppgang. Den er modellert etter 1966 Hillman Hunter, og har siden 60-tallet dominert veier i Iran. "Paykan" betyr "pil" og logoen ligner, passende nok, på en veddeløpshund spent for en plog. Bilen svir av mer enn dobbelt så mye bensin som moderne biler, og iranske myndigheter har endelig begynt å tenke på miljøet; i 2005 betalte de produsenten for å fase ut Paykan. Nå er modellen solgt til et selskap i Sudan, som går en spennende fremtid i møte.