DEN GAMLE

Iran består hovedsakelig av sand og masse mennesker, derfor rømmer jeg til Masuleh, en liten landsby i nord. Den er en smule turistifisert, ja, men hovedsakelig av lokale turister, og det kan jeg leve med.

Jeg får Mohammad i Yazd til å bestille et værelse i et gjestehus noen dager i forveien. Dagen etter ringer de meg opp igjen for å bekrefte reservasjonen. Dagen etter det, ringer de for å bekrefte igjen. En stund senere ringer de for tredje gang, denne gang for å spørre om jeg er muslim, og deretter for å bekrefte reservasjonen og tidspunkt for ankomst. Nok en gang sier jeg, gjennom sammenbitte tenner denne gang, i dag, fredag, på kvelden.

Når jeg kommer fram, er rommet leid ut til noen andre. Nå mister jeg det som alle reisebøker for Midtøsten advarer mot å miste: besinnelsen. Jeg oppsøker en kar som kan engelsk og frakter ham til hotellet for å oversette følgende skjennepreken: "Hva i det innerste er hensikten med å reservere et rom dagesvis i forkant, bli oppringt og plaget om og om igjen etter det, for så å finne ut at rommet ble leid fordi jeg kom klokken ni i stedet for klokken åtte? For å komme hit, måtte jeg ta taxi, tog, taxi, buss, buss, taxi. Selv om dette er et populært turistmål, finnes det ikke en eneste direktelinje. Jeg har reist siden klokken ni i dag morges. Dette er slett, merkverdig service, forøvrig emblematisk for forvaltningen av resten av landet."

Tiraden har den effekt at rommet mitt evakueres i min ære for neste dag. Når jeg omsider sjekker inn, vurderer jeg å hyre samme tolk for å beklage tonen jeg tok. Den impulsen fordufter når jeg vekkes midt i ettermiddagshvilen av en infernalsk dundring på døren, av den typen man reserverer for bombetokt eller eksplosjonsartede branner. Men nei, bestyrersken har bare glemt en pose med brød inne på værelset mitt. Jeg føler for å klappe til henne. Jeg har lyst til å ta hevn på selve rommet, ha en autoerotisk orgie her, få ut dagesvis med uforløst spenning, rulle meg inn i teppene, snøfte etter stanken til ferme australske backpackere, spikke til sofaen med en kniv og tre meg inn på armlenene, ejakulere i varmtvannsforberederen. Men etter et par minutter med forulempet fråding blir kompromissløsningen noe langt enklere.

Jeg føler på gammel-mann-tendensene mine i Masuleh. Jeg går tur, jeg sitter ved fossefall og tar postkortbilder. Jeg spaserer i fjellene og studerer dyrelivet, det gir meg stor glede. Når solen er i ferd med å gå ned, ligger jeg på divanen på værelset, lytter til musikk, røker en innleid vannpipe og leser Sofokles. Jeg er interessert i grekernes syn på moral og straff. Ta ødipus, for eksempel. Hans far ble, da ødipus ble født, fortalt at han ville dø ved sin sønns hånd. For å forhindre spådommen, satte Laius ødipus ut på fjellet, bundet på hender og føtter for å dø. Der ble han funnet av en gjetergutt, som ga han videre til en annen regent. Den voksne ødipus hørte også spådommen om fadermord, og bega seg på tur for å forhindre drapet på det han feilaktig trodde var hans far. På vandring drepte han en kar langs landveien som satt og slengte med leppa. Dette var Laius, hans virkelige far. Senere treffer ødipus en vakker eldre kvinne som han forelsker seg i. Dette er Jocasta, hans egentlige mor. De gifter seg og får barn. Bla bla bla - etter en stund kommer selvfølgelig sannheten for en dag. Ingenting av det som har skjedd kan sies å være ødipus' feil; han kunne da ikke vite! Men det har ingenting å si for grekerne; har du pult mora di, har du pult mora di, basta. ødipus skjønner hvilket uhyre han har blitt og stikker selv ut sine egne øyne. Ikke noe manslaughter der i gården, er du skyldig, er du skyldig. Jeg vil ha det på prøveordning i noen år i det norske rettssystemet.

Dagene glir avgårde, som en uggen fuge. Jeg går tur. Siste dag går jeg meg vill i skogen. Det passer meg utmerket. Det eneste som forhindrer meg i å kle av meg alt og springe naken rundt, er frykten for å finne fram til landsbyen igjen. Jeg tramper opp nye stier. Skogsveksten her minner meg om Japan. Jeg bestiger et høyt fjell, og har lyst til å plante et norsk flagg på toppen. Fra høyden får jeg øye på landsbyen igjen, og forsøker å nå den i luftlinje. Det er bekmørkt, og jeg har kun månelys til å lede vei. Jeg faller og slår meg til blods på steiner opptil flere ganger. Når jeg omsider finner fram igjen, er jeg forslått og møkkete. Jeg trekker til min stamkafe som og kollapser på en sofa. Med en håndbevegelse bestiller jeg det vanlige. Eieren, en blond zoroastrer, kommer med vannpipa og legger den foran meg. Jeg patter sultent på den, som Robert De Niro i opiumsbula i Once upon a time in America, tar epletobakken utviske hjernen min, lar stjernene bety hva enn som faller meg inn i øyeblikket. Finita la commedia.