KHALIL GIBRAN

Khalil Gibran er Bcharres store sønn, og Libanons mest kjente dikter. Han skrev for det meste på engelsk, da han sammen med familien flyttet til USA. Hans store talent for dikt og maleri gikk ikke upåaktet hen, og han ble tatt under vingene til en drøss av kunstnere, avantgardisten Fred Holland Day blant dem. Khalil Gibran-museet i Bcharre stiller ut originaler av hans malerier, for det meste av nakne mennesker som omfavner hverandre, eller smelter inn i hverandre. Hans private brev er også utstilt; i ett av dem klager han over sin impotente eksiltilværelse, da han hørt om sult i Libanon, og strømmen av armenere som rømmer fra tyrkernes folkemord.

For å gjøre det godt igjen overfor Libanon, insisterte han på å bli begravet i Bcharre, ved siden av en rekonstruksjon av sitt amerikanske skriveværelse.

Jeg liker for det meste ikke dikt (jeg har forsøkt, gjentatte ganger, å bli venn med W. H. Auden, men det er helt umulig) og jeg liker i hvert fall ikke de som leser dikt. Men Khalil Gibrans "Profeten" treffer meg helt ærlig rett i fletta:

Love has no other desire but to fulfil itself.
But if you love and must needs have desires, let these be your desires:
To melt and be like a running brook that sings its melody to the night.
To know the pain of too much tenderness.
To be wounded by your own understanding of love;
And to bleed willingly and joyfully.
To wake at dawn with a winged heart and give thanks for another day of loving;
To rest at the noon hour and meditate love's ecstasy;
To return home at eventide with gratitude;
And then to sleep with a prayer for the beloved in your heart and a song of praise upon your lips.