ROBERT FISK

Robert Fisk (62) er en britisk journalist som har bodd 33 år i Beirut. Han har dekket Nord-Irland, den portugisiske revolusjonen, borgerkrigen i Beirut, den iranske revolusjonen, den russiske invasjonen av Afghanistan, krigen mellom Iran og Irak, borgerkrigen i Algerie, Israel/Palestina både før og etter Oslo-avtalen, den første Golf-krigen, krigen i østre Bosnia, invasjonen av Afghanistan, den andre Golf-krigen. Han var den første journalisten på stedet etter både massakrene i Sabra og Chatilla, Hama i Syria og Qana i Libanon. Og ja, også har han intervjuet Osama bin Laden tre ganger. Ikke akkurat en lettvekter.

Bøkene hans, Pity the nation og The great war for civilization, er påkrevd lesning for alle som ønsker å forstå hva som foregår i Midtøsten. De er også fulle av klar, konsis historiefortelling, en kunst som er på vei ut av journalistfaget. Fisks skriving handler like mye om journalistikk som den er journalistikk; han dekonstruerer at length klisjeene og de trøtte frasene som forpester moderne nyhetsformidling, hvordan jødiske kolonier i Palestina blir "nabolag," hvordan massakre utført av våre allierte blir "tragedier" (som jordskjelv eller flom), hvordan diktatorer som er på vår side omtales som "strongmen".

Hvor mange ganger har vi ikke hørt observasjonen "En manns terrorist er en annens frihetsforkjemper"" Fisk skriver i Pity the nation: "Dette i seg selv er en klisje. Enten er man en terrorist, eller så er man ikke det." Hans faste replikk til US immigration når han blir spurt om han har møtt noen terrorister er: "Ja, jeg har møtt Osama bin Laden og Ariel Sharon."

Jeg får tak i Fisks nummer og ringer ham opp hjemme. Norsk journaliststudent, er i Beirut, stor respekt, vil gjøre et intervju hvor som helst og når som helst, vil publisere det i en avis hjemme. Til min skrekk og gru sier han ja.

Vi møtes på Commodore hotel i Beirut. Jeg har sett forelesninger av ham på YouTube, hvor han er ganske mild og vennlig. Han er fremdeles vennlig ansikt til ansikt, men med mye lavere terskel for dumme spørsmål. Han får tross alt ikke betalt for dette (annet i en gin & tonic). Jeg har forberedt meg som bare faen, og forsøker å få lydopptaket mest mulig sammenhengende, som et radiointervju. Men Fisk er en utålmodig mann, og setter i gang å prate med en gang han hører et ord som ringer en bjelle. Jeg kunne helt ærlig bare kommet dit og sagt, Afghanistan, Iran, Obama, Palestina og gått min vei med like mye stoff. Han avviser også bryskt mitt forsøk på å knagge intervjuet på Norges nylig forlengede engasjement i Afghanistan. "Norge er bare en liten bit i maskineriet, dere er totalt uviktige og aner ikke hva dere holder på med, osv."

(Jeg har transkribert hele intervjuet, men må avklare vilkår med en evt. interessert avis før jeg poster hele dritten på internett)

Hadde Fisk gone native i Midtøsten, hadde det vært lettere å avvise ham. Men han er en konservativt kledd brite med briller som fremdeles prater med en Kent-aksent. Man kan Fisk avvise ham som partisk av den grunn at han har trukket konklusjoner etter 33 år i regionen. Men han evner også å være analytisk (og selvkritisk), og bøkene hans er derfor nærmest uangripelige. Når en mann som dette sier at det beste for alle er at Vesten trekker seg ut av Afghanistan, plikter man å ta det til etterretning.