mandag 5. oktober 2009

STRATEGIEN GEGEN ARKITEKTUR

Shiraz er en av de flotteste byene i verden. Jeg kjenner ikke historien. Jeg mener, noen fortalte den til meg, og jeg har lest om den, men jeg har glemt det. Jeg bare liker å se på Imam-plassen, som en rent estetisk opplevelse, med flotte moskeer, palass, basseng og fontener. Jeg finner et sted i enden som serverer te, vannpipe og utsikt og blir der i timesvis. Jeg ignorerer alle som prater til meg.

Etter en stund i arkitektoniske oaser blir man bortskjemt og lei. Dikteren Hafez' gravsted i Shiraz fyller meg bare med anger for at jeg betalte 50 cent for å se det. Men på tilbakeveien stikker jeg innom et tilfeldig shrine, og blir fullstendig fortryllet. Jeg husker ikke hvem karen var, men graven hans står badet i grønt lys, midt i en moske som er lik en hule satt sammen av millioner av små speil. Jeg sitter på teppet og bare stirrer i over en time. Alle må tro jeg er sprø. Men jeg kan ikke huske å noensinne før ha en slik følelse av å drikke med øynene. Kanskje jeg bare er lett å forføre med speil, som en annen Inka-indianer.

I Shiraz så jeg en bro bygget for en konge. Den er formet som en kongeørn med spredte vinger. Hvis vi setter til side dens funksjonalitet som bro, broens brohet, er den et overvelde av fantasi. Broen fungerte som et sommerhus for kongen, så for å unngå å forstyrre ham, kunne arbeidere kommunisere med hverandre fra den ene enden av broen til den andre gjennom nitidig utskårne bøyler i søylene. Jeg tror ikke på det til å begynne med, så jeg får min vert (Mohammed) til å demonstrere. Og sant nok, han står to hundre meter unna og hvisker så tydelig som om han satt like ved siden av meg.

Broen er voktet av to steinløver, konstruert på en slik måte at sollys/månelys/gatelys/hvilket-som-helst-lys fanges i øynene og fremstår som en malign glød sett fra motsatt elvebredd - hold avstand!

Alle blir sentimentale med tanke på World Trade Center, men det var helt ærlig fryktelig stygge bygninger, som formelig ba om å bli ødelagt. Bygninger reist av slaver til ære for regenter eller guddommer vil alltid være vakrere enn noe bygget for verdslige hensikter av arbeidere som får betalt.