Den amerikanske drømmen

I mai fornyet Obama sanksjoner mot Syria, fordi landet er "en statssponsor av terror." Greia er at opprørere sniker seg over grensen til Irak. På øyemål slår grensen mellom Irak og Syria meg som omtrentlig like lang som den mellom USA og Mexico. Og ca. en milliard meksikanere krysser grensen hver dag, så den harde dommen over Syria virker veldig rar.

Syria er jo i bunn og grunn USAs drømmeland i Midtøsten: et passivt Irak. Regimet er i full kontroll. (Og det var en stund et fruktbart samarbeid mellom Syria og USA, de delte etterretning, og Syria torturerte villig fanger som amerikanerne ga dem). Syria ligner så mye på Irak, faktisk, at det mest grunn til å bekymre seg hvis makten skifter hånd. Alawitter og kristne er livredde for å bli slaktet av sunniene. Problemet med et undertrykkende regime i et kunstig skapt land, er at forsoning havner i baksetet. En syrier hadde vært sinnssyk hvis han hadde funnet på å nevne Hama-massakren offentlig. Så den omtales utelukkende bak stengte dører. Som en historie som leveres gjennom hvisken fra øre til øre har fortellingen gradvis blitt forkvaklet; gudene vet hva som diskuteres over te i sunnimuslimske hjem. Gudene vet hva sunniene tror om sin president, og alawittene, og de kristne.