PRATING

"... l'enfer, c'est les autres."

Huis Clos, Jean-Paul Sartre

Jeg liker å reise alene. Av og til, når jeg ser en pen utsikt, eller noe rart fare forbi (som en sovende mann som lar sin fem år gamle sønn styre bilen), tenker jeg at det hadde vært trivelig med noen andre tilstede for å kunne si, Se der. Men den lysten forsvinner hver gang jeg støter på en gruppe mennesker som reiser sammen. Ikke at de krangler eller at stemninga er spesielt trykka. Det er bare den forpulte snakkinga. Hele tiden! "I morgen skal vi [hit] og gjøre [det]. Så da må vi stå opp klokka åtte ..." osv. Jeg går en hel dag i Bcharre uten å snakke med noen. Når jeg kommer tilbake til hotellet begynner eieren å bable om noe, jeg bare peker på rommet og går og legger meg uten å si noe, bare for å holde stilledagen hellig.

Det går verken buss eller servicedrosje (som man deler med folk) fra Bcharre til Baalbek, neste by på lista. En privat drosje koster $50. Et fransk-kanadisk par skal samme vei, så vi deler på regninga. De er stille, høflige mennesker som liker best å mumle seg i mellom på fransk. Drosjesjåføren holder derimot ikke kjeft for fem flate øre. Hadde jeg kunnet forstå ham, hadde det vært en ting. Men han kan ikke engelsk, så jeg må aktivisere det lille jeg har internalisert av arabisk for å prate. Det er som å gå opp til eksamen, jeg har gangsperr i hjernen etterpå. Og han stopper på måfå for allslags; på ett tidspunkt går han på epleslang i en åker og dumper ti epler i fanget mitt før han spinner avgårde, redd for å bli fakket. Vi stopper ved allslags innsjøer og kirker. Siden jeg er påhenget, tør jeg ikke si noe, og fransk-kanadierne er for blyge til å innvende. Turen skulle tatt 90 minutter; vi reiser kl. 15 og er framme i halv åtte-tiden.

Ruta mi videre virker som et tredagers hælvete med buss, jeg har lyst å få alt unna på en dag, så jeg biter i det sure eple og hyrer en drosje med sjåfør, $100 for en dag. Det virker rimelig, og fransk-kanadierne blir med og spleiser. Jeg gjør avtalen gjennom hotellvertinnen. Jeg brenner inne med ønsket om å spesfisere: "Dette lyder muligens frekt, men kan jeg få en sjåfør som ikke prater? Dette betyr ingenting. Jeg har ikke noe i mot noen, jeg er bare rar. Og han må prate så kjeven ramler av til de andre, men jeg, personlig, har lyst å stirre ut vinduet, lese Krig og fred og være for meg selv." Men jeg tør ikke, i frykt for at det kommer til å lyde helt sinnssvakt. Så jeg bare krysser fingrene. Heldigvis sier ikke drosjesjåføren et eneste ord hele dagen. Jeg trodde lenge at han ikke kunne snakke, før han smilte og sa "shukran' (takk) for pengene på slutten av kvelden.