MASSAKREN (II)

Jeg vet at du mislikte det som skjedde i Hama, ødeleggelsene og massehenrettelsene. Vi ønsket det heller ikke. Vi forsøkte å forhandle med Brødrene. Vi spurte, "Hva ønsker dere?" De svarte, "Presidentens hode på et fat." Så det var det. Dere i Vesten burde være takknemlige. Hadde ikke vår president knust Brødrene, hadde Syria i dag vært som Algerie. Vi er det eneste landet som vellykket har undertrykket et fundamentalistisk opprør. Vi forhindret et islamistisk regime.

- Anonym militæroffiser, sitert i Robert Fisks Great war for civilization

Det Muslimske broderskapet var en bande med sunnimuslimske fanatikere som, inspirert av den iranske revolusjonen, ønsket en islamsk stat, styrt etter sharia, og derfor, nødvendigvis, å styrte det "kjetterske", dog sekulære, regimet til Hafez al-Assad, hvis alawitt-clique hersket over 12 millioner sunnier, 80 % av befolkningen.

I årene etter den iranske revolusjonen, ble dusinvis av syriske Baath-offiserer myrdet i byer som Aleppo og Hama, tradisjonelt sterke plasser for det Muslimske broderskap. Presidenten selv ble nesten drept våren 1980. Han ventet utenfor palasset sitt for å ta imot presidenten av Mali da to håndgranater ble lobbet mot ham. Assad sparket bort den ene, mens en dedikert livvakt kastet seg over den andre og ble sprengt i filler. Men begeret rant ikke over før Broderskapet satte i stand et lokalt putsch i byen Hama. De drepte politioffiserer og militære, tok over hærens installasjoner og erklærte Hama en "frigjort" by. Hafez al-Assad satte sin bror Rifaat på saken.

Beleiringen av Hama varte i flere uker. Byens sentrum ble pulverisert, mann og mus i moske og kirke. Ingen vet hvor som ble drept, men konservative estimat lander på minst ti tusen. De syriske soldatene gikk ikke fram med silkehansker; hvis et medlem av en større familie ble så mye som mistenkt for å ha sympatier med Broderskapet, ble alle i familien drept, til og med små barn. Likene ble skyflet ned i massegraver. Tanks bombet hus tilfeldig med granater. Hele bygninger ble seglet av og pumpet full av cyanidgass.

Robert Fisk var den eneste vestlige journalisten som bevitnet Hama-massakren. Det syriske informasjonsdepartementet hadde invitert pressen til Damaskus for å følge kampen mot "terrorister derfra." Skulle noen finne på å reise til Hama, kunne deres sikkerhet ikke garanteres, en trussel mer enn et vennlig råd. Fisk reiste allikevel med en drosje, under påskudd av å besøke venner i Aleppo (Hama er midt mellom Aleppo og Damaskus). Da noen syriske soldater de møtte langs veien ba om skyss, var han ikke sen med å si ja. De klaget sin nød over å måtte slåss mot "sitt eget folk". "Hvorfor kan vi heller ikke slåss mot israelerne på Golan?"

Mange soldater hadde vitterlig gått over til den andre siden. Selv om de for fram med nærmest uhørt brutalitet, hadde hæren lidd store tap. Hama var tidligere en by av labyrinter, både under og over jorden, og ga utmerkede skjulesteder til de tungt bevæpnede islamistene. Da de ble fakket, valgte flere å sprenge seg selv i luften sammen med soldatene. Flere av disse "Brødrene" var kvinner, nesten uhørt da, men mer og mer vanlig i den muslimske verden i nyere tid, i Irak, i Palestina og i Tsjetsjenia.

Hama i dag er en trivelig by, kjent for sine store, knakende nourias, digre vannhjul som løfter vann ut av folden og over i akvedukter. Men under hvor de flotte nye hotellene står, hvor en grønn park breier seg, ligger tusenvis av lik. Hele gamlebyen ble totalt ødelagt. De eneste tegnene på de massive ødeleggelsene er, som i Beirut, kule- og granathull i husvegger byen over.
Dette er ikke mer enn 27 år siden, det hadde vært fryktelig interessant å prate med noen som var vitne, med andre ord hvem som helst over 40. Men det skulle tatt seg ut, å bli tatt av det hemmelige politiet mens jeg gjør journalistisk arbeid på en fortid regimet ikke nevner med et ord. Men jeg har fryktelig lyst til å vite hva beboerne av Hama tenker når de ser store malerier av Assad henge rundt i byen. De fleste portrettene er masseproduserte og helt like rundt i Syria, men i Hama henger ett hvor Assad ser enda strengere ut. Like under er det bilder av vannhjulene, de få verneverdige konstruksjonene som overlevde massakren.