ZAHLE

Skulle jeg bare ført en liste over rare ting jeg ser og ikke helt skjønnner, hadde jeg ikke gjort annet hele oppholdet.

Her i Zahle, en kristen by midt mellom Baalbek og Beirut, er jeg på en restaurant hvor det bare jobber fete mennesker. Det kan vanskelig være en slags gimmick; ingen er hval-feite, bare usunne og skakke med store mager. Det er mest menn, en gjeng kjekkaser som for ti år siden så seg i speilet og tenkte, Trenger ikke mosjonere, jeg, slik jeg ser ut.

Utenforrestauranten hører jeg et forferdelig bråk, plystring i fløyter. Når jeg er ferdig med å spise går jeg ut for å se hva i all verden som foregår. Det er trafikkpoliti, linet opp, med ti meters mellomrom, en lang vei uten svinger eller avkjørsler ... og vinker den framoverkjørende trafikken videre framover, mens de hviner øreskjærende gjennom fløytene.

Dette pågår flere hundre meter, helt fram til hotellet mitt. Det er ingen bilulyukke, ingenting som sperrer veiene. Innbiller de seg virkelig at det er de som holder styr på trafikken? Det er en gate hvor det ikke er noe annet å gjøre enn å kjøre framover. Kanskje er dette en form for meditasjon all trafikksnut er pålagt av kommunen til å drive hver kveld. Etter en lang dag ved hektiske kryss, timesvis med fånyttes, impotente forsøk på å bringe orden til libanesisk trafikk, en kort stund i kveldskjølen kan føle seg adlydt.