YAZD

Jeg bor hos Mohammad, en sofasurfer. Jeg møter ham på hotellet hvor han arbeider. Jeg trodde jeg skulle bo hos ham, men han tilbyr meg et rom. Jeg spør hvor mye det koster. Ingenting! Er han sikker? Jada. Jeg går ut fra at Mohammads far eier hotellet, men neida, han bare gjør som han vil. Han snakker åpent dritt om kundene. En gang forsvinner han for å svare telefonen i resepsjonen. Han kommer bedrøvet tilbake til bordet. Dårlige nyheter? Ja. Det kommer en gruppe med 19 tsjekkere i morgen. Masse arbeid. Faen, nå kommer den drittsekken igjen. Vent her.

Yazd er en behagelig by å spasere rundt i, men gamlebyen, av sandstein og leire, virker sammenrast og ubebodd. Jeg ser av og til en skøyeraktig guttunge springe gjennom bakgatene, men svært få andre. Jeg går gjennom det som tidligere må ha vært et marked tidligere. Når er det et digert gammel-dritt-museum. En Hollywood-scenograf kunne arbeidet i månedvis uten å få til den perfekte looken av et sykkelverksted som må ha vært forlatt i 20 år.