Sverd skal herje på gaten, redsel inne i kamrene. Både gutter og jenter blir revet bort, spedbarn og gråhåret mann.
- Femte mosebok, 32:25
I 1993 ga den norske nobelkomiteen fredsprisen til Shimon Peres (han delte den med Yassir Arafat og Yitzak Rabin). To og et halvt år senere sto Peres, da Israels statsminster, på grensen mot Libanon, ynkelig antrukket i en skuddsikker vest og erklærte til den ansamlede pressen at Israel skulle rykke ut terrorens ugress med roten. Han innledet operasjon "Vredens druer" for å få slutt på Hezbollahs rakettangrep mot nordre Israel. Hezbollah hadde begynt å skyte raketter igjen etter at en ung gutt ble drept av en israelsk bombe. Israel erklærte offensiven for "uprovosert" og lansert en storstilt bombekampanje. 18. april kom den til Qana i sør-Libanon.
Kantinen på den gamle FN-basen til Fiji-bataljonen ("Fijibat") kan til forveksling ligne på en av sør-Libanons mange bedritne, forlatte bygningskall. Men her døde 54 mennesker. Inni ligger sko, tepper, matfat, en barnesmukk - og splintene fra de israelske bombene, rustne 13 år etter. Ti meter unna er det utbombede tilfluktsrommet, hvor 52 mennesker ble drept. Ingen bilder, takk - libanesisk militære holder på med et eller annet i området. Min guide (en kar som tvang seg på meg) blar opp et fotoalbum som viser brennende lik, barn uten hoder, avrevne torsoer med lilla tarmer sølende ut. 20,000 lira. Nei takk. En dvd da? Alle Israels massakrer samlet på en disk. 10,000 lira. Greit, greit.
FN-basen var den formiddagen full av livredde sivile som hadde søkt tilflukt fra kampene. Hezbollah skjøt raketter mot israelske soldater som plantet miner i et jorde i nærheten. Og Israel regnet død fra oven, fosfor og splintgranater, over FN-basen, som var klart markert på kartene deres (den hadde vært på samme sted i 20 år). Robert Fisk var første journalist på stedet, og beskriver i Pity the nation at synet som møtte ham - elver av svart blod, hylende amputater, brennende trevler av mennesker hengende fra trærne - var "så fryktelig, så hinsides forståelse" at han bokstavelig talt ikke kunne tro sine egne øyne. Granatene hadde eksplodert over kantinen, og sendt glohete splinter gjennom taket, de kappet de livredde menneskene i småbiter. En FN-soldat Fisk senere snakket med, beskrev hvordan dørene spratt opp, og hylende mennesker sprang ut som "kveg", mange av dem sprang på åpne benstumper. FN-soldatene ba israelerne opphøre ild, hvilket de tilslutt gjorde, etter 17 minutter. Hele familier ble utslettet, totalt 106 mennesker. Det var to amerikanske smågutter i leiren. Foreldrene deres var libanesiske innvandrere i Detroit. Barnas 90 år gamle bestemoren hadde tryglet foreldrene om å sende guttene til Qana, hun ville se dem før hun døde. Hun mistet en arm i bombingen, begge barna døde.
Israel beklaget hendelsen, men (det finnes alltid et "men" i israelske bortforklaringer av massakrer) hevdet at det var en feilbombing på grunn av teknisk svikt, og at det uansett var Hezbollahs feil fordi de avfyrte raketter like ved sivile. Men de overlevende, både sivile og FN-soldater, påsto de hadde sett et ubemannet drone-fly, som blir brukt for å speide ut områder i krig, i luften over FN-basen både før, under og etter bombingen. Israel avviste påstanden. Det ble hvisket om et videoopptak, gjort av norske FN-soldater, som viste dronen. Robert Fisk lette i evigheter etter bevis på en drone, og var nær ved å gi opp, da hjemmetelefonen hans ringte og en stemme ga et sett kartkoordinater. På et veikryss like utenfor Qana kjørte en FN-bil inntil Fisks. En norsk FN-soldat håndhilste og slapp en videokassett ned på Fisks passasjersete. "Jeg kopierte kassetten før FN tok den. Jeg har tatt en personlig beslutning," sa nordmannen. "Jeg har to små døtre. De er like gamle som barna jeg bar døde i mine armer i Qana. Dette er for dem." Fisk skriver: "Det var, i etterkant, den mest dramatiske individuelle handlingen jeg noensinne har sett fra en soldat. De store maktene forsøker å dekke over, men de små menneskene kan av og til vinne."
Videokassetten viste droneflyet svevende over FN-basen mens bomber rev den i filler. Israel så seg nødt til å forandre historien. Ja, det hadde vært et dronefly over området, men det var på et annet oppdrag. De forklarte ikke hva dette andre oppdraget var.
En FN-etterforskning konkluderte, på bakgrunn av opptaket (som de selvfølgelig alltid hadde hatt et eksemplar av) at FN-basen ble bombet med vilje og viten.Israel avfeide etterforskningen som "ensidig" og "mangelfull". De gikk langt i å antyde antisemittisme hos FN ved å påpeke at etterforskningslederen var nederlandsk, og at nederlandsk politi frivillig hadde gitt sine jøder til nazistene under andre verdenskrig.
Men bombingen var et massemord; det israelske ukebladet Kol Ha'ir intervjuet soldatene som sto bak bombingen. En av dem forklarte at deres overordnede på stedet hadde fortalt at basen var full av "terrorister" og måtte bombes. Da omfanget av massakren ble kjent, hadde en av soldtene fått samvittighetskvaler. Samme kommandør hadde trøstet ham: "Det er krig og i krig skjer slikt. Hvorfor tar du det så tungt? Det var bare en gjeng med arabushim." "Arabushim" er en rasistisk betegnelse som slår sammen de hebraiske ordene for "araber" og "kakerlakk".
Operasjon "Vredens druer" ble omsider avsluttet, ingen av dens håpløse militære mål realisert. Den fikk ingen konsekvenser for Israel, annet enn at Shimon Peres ikke ble gjenvalgt, slik han selvfølgelig hadde håpet på. (Israelske massakrer har en tendens til å skje midt i valgkamper).
Ti år senere, 30. juli 2006, under krigen mot Hezbollah, bombet Israel nok et tilfluktsrom. 29 sivile ble drept.
