BORGERKRIGEN

Under den libanesiske borgerkrigen mellom 1975 og 1990 ble Beirut ridd av en virvelvind av vold. En kvart million mennesker mistet livet i konflikten, en million ble skadet, halvparten av dem permanent invalidisert.

Krigen har ingen soleklar utløser a la skuddene i Sarajevo. At dens røtter gikk langt tilbake i tid, er derimot hevet over enhver tvil. En miniborgerkrig i 1860 mellom drusere (en utbrytersekt fra shia-islam) og kristne maronitter krevde ti tusen liv før franskmennene intervenerte.

Nesten hundre år senere var ikke forholdet mellom gruppene blitt noe bedre, og Libanons president Camille Chamoun fikk Eisenhower og USA til å forhindre borgerkrig. I 1970 kastet Kong Hussein PLO ut av Jordan, og Yassir Arafat og tusenvis av rufsete palestinske soldater slo seg ned i Libanon, som allerede huset omlag hundre tusen palestinske flyktninger. Resultatet ble en veritabel stat-i-staten. Palestinere gjorde mer eller mindre som de ville, og gikk rundt som om de eide stedet (at palestinske flyktninger i dag ikke har noen rettigheter i Libanon, til arbeid, skole eller helsetjenester, kan ses på som en langsint hevn) . Kristne og muslimer slaktet hverandre i øye-for-øye-massakrer i Damour, Tel Za'atar og Karantina.

Palestinske angrep fra sør-Libanon provoserte Israel til å invadere, og installere en kristen libanesisk "hær" i området. Syria invaderte også, og den første fasen av borgerkrigen endte med total syrisk kontroll over nesten hele landet.

Under en kort periode med relativ ro, klekket Israels forsvarsminister Ariel Sharon en nærmest napoleonsk plan for å kvitte seg med palestinerne en gang for alle; han ville drive dem fra Lebanon til Jordan igjen, via Syria, hvor en palestinsk stat kunne bli proklamert, hvilken igjen ville gi israelerne påskudd til å annektere Vestbredden og Gaza, og presse ut befolkningen. (Den offisielle unnskyldningen var drapsforsøket på Israels minister til Storbritannia, utført av en ekstrem palestinsk gruppe som tidligere også hadde forsøkt å myrde Arafat.)

Men ting går veldig sjelden som planlagt, og israelerne ble dratt inn i en blodig, langvarig krig. Israelsk bombardement av muslimske vest-Beirut drepte 17,500 sivile. Palestinerne kjempet tappert, men kunne ikke holde ut evig, og i 1982 evakuerte PLO alle sine styrker til Tunis. Kvinnene og barna ble igjen.

I september 1982 reinvaderte Israel vest-Beirut, noe den amerikanske avtalen eksplisitt forbød dem. De omringet de palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila, sperret alle utgangene, og sendte inn sine kristne allierte for å lete etter "terrorister". 1,700 sivile ble brutalt slaktet ned mens israelerne så på fra posisjonene sine. En av soldatene med et hint av samvittighet, rapporterte til sin overordnede at han hadde sett en mann skjære halsen over en rekke kvinner. Svaret han fikk var: "Vi vet, vi liker det ikke, og vi blander oss ikke inn." Fra sin gård i Negev Ariel Sharon ga et lignende svar til en israelsk journalist som ringte ham fra stedet. Morderne kunne arbeide om natten, fordi israelske bluss lyste opp leiren. Israelske bulldosere ble brukt til å fylle massegravene.

De fleste palestinerne ble myrdet på stedet, andre ble arrestert av israelerne, og gitt over til den kristne militsen, som "forhørte" og deretter henrettet dem. Den dag i dag er disse menneskene begravd under en golfbane like nord for den internasjonale flyplassen.

Da omfanget av massakren ble kjent, demonstrerte hundretusener av israelere i Tel Aviv i avsky. En påfølgende israelsk etterforskning, Kahan-kommisjonen, konkluderte med at Sharon og hans nærmeste "burde ha visst" at noe kom til å skje da de sendte 200 falangister inn i leirene. Sharon ble tvunget til å trekke seg fra ministerposten sin, men forble i regjeringen. (I 2001 ble han valgt til statsminister, han ligger nå i et koma etter to hjerneblødninger tidlig i 2006.)

USA hadde overfor PLO garantert for sikkerheten til de gjenblivende palestinerne, så massakren var mildt sagt pinlig. US Marines rykket inn for å bevare freden og gjøre det godt igjen. Men den vennlige innstillingen til Israel signerte amerikanernes dødsdom. De delte etterretning med israelerne, og bombet muslimske nabolag. Hevnen kom 23. oktober 1983, når en selvmordsbomber fra Islamsk Jihad detonterte bilen sin like under soldatenes base ved flyplassen. 241 amerikanere ble drept, det største endagers-tapet av amerikanske soldater siden andre verdenskrig. Også den franske brakken ble sprengt i luften, med rundt 60 døde.

George Bush Sr., som var visepresident under Reagan, besøkte området og lovte at USA ikke ville la seg skremme av en gjeng "feige terrorister". Men de trakk seg ut alle som en i neste februar.

Borgerkrigen var like kaotisk på den diplomatiske siden som på den militære. En rekke avtaler for like og ynkelige til å ramse opp her, kom og gikk. Krigen sluttet i 1990. Ingen Hitler tok selvmord i sin bunker, ingen atombomber ble sluppet, krigen bare rant ut i sand.

Beirut bærer fremdeles sårene av borgerkrig, dette er en by full av moderne ruiner. Man behøver ikke å gå langt før man ser en bygning full av kule- eller granathull. Sistnevnte ligner foruroligende mye på fotavtrykket til en bjørn.

Nesten hele Beirut sentrum ble ødelagt under krigen, og var gjenstand for en storslått gjenoppbygging av selskapet Solidere, hjertebarnet til tidligere statsminster Rafiq Hariri, som ble drept av en syrisk bilbome i 2005. Sentrum er nå dominert av svære shoppingsentre som minner mer om New York enn Midtøsten. Jeg har hørt folk klage at Downtown (som det kalles) er sjelløst. Dette er de samme folkene som liker å ta bilde av seg selv foran sammenraste tyriske bad. Nok av Beirut er et høl; libaneserne trenger et sted å handle dyre vesker.

Bortsett fra de bombarderte bygningene, skulle man ikke trodd at Beirut hadde vært sentrum for en borgerkrig. Byen er hjem til 18 forskjellige religioner/sekter. Den "grønne linjen" som tidligere delte det kristne øst fra det muslimske vest, er ikke mer. Folk er hyggelige og damene er pene. Men her var det veisperringer hvor ID-kort ble kontrollert for religiøs tilknytning, og alle på feil side av gjerdet ble skutt. Og av og til revner silken av fred. Mordet på Hariri brakte tilbake borgerkrigsspøkelset. Den israelske invasjonen i 2006 pulveriserte sør-Libanon og forsteder til Beirut. En minikrig mellom Hezbollah og alle andre brøt ut i 2007, da myndigheten stengte shia-militsens telefonnettverk. Så jeg sjekker nyhetene jevnlig; Libanon er et land som kan spise deg opp hvis du vender ryggen til.