MEDITASJON

Mange unge backpackere kan ikke fordra andre utlendinger, fordi det påminner dem om at de er turister. Når jeg ser andre hvitinger, liker jeg å vinke eller gi et lite "vi er i samme båt"-blunk, men jeg blir som regel møtt med en kald skulder. Jeg selv er skyldig i å ha omtalt min reise som "ikke akkurat ferie da". Men det var en befrielse å innrømme overfor meg selv at jeg er på ferie. Turisme. Turisme. Selv om jeg anser meg som hakket mer utviklet enn de franske pensjonistene som slepes rundt fra ruin til ruin (de minner meg om meg selv, da jeg var her i 2005).

Jeg blir kompis med en kar fra Australia og vi drar til klosteret Mar Musa et par timer utenfor Damaskus. Det er noe sånt som 1500 år gammelt, og hadde lenge hengt i fjellene og forfalt før en italiensk jesuittprest flyttet inn på 80-tallet og fikk stand på stedet. Besøkende er hjertelig velkomne, og kost og losji er gratis mot at man hjelper til med matlaging og renhold.

Siden Mar Musa står i Lonely Planet-boka er det ikke lenger noen godt skjult hemmelighet. Noen av backpackerne jeg ser der blir mer og mer skuffet jo flere andre turister kommer innom. Vi kuker til deres autentiske opplevelse.

Jeg har en spesiell plass i hjertet - ikke hjertet, men en annen del av anatomien min - for turister som innbiller seg at de er innfødte fordi de tar mikrobuss og går med keffyeh. Vi "klikker" nå andre kulturer som en annen nettavis. Det er ikke noe galt med det, for så vidt, det er bare en personlig kjepphest.

Etter aftens inviteres vi inni kapellet for å meditere. Jeg blir fortalt at jeg ikke må meditere-meditere, jeg må gjerne lese en bok, så lenge jeg sitter sånn halvveis stille. I stearinlys leser jeg om historien til klosteret mens jeg innimellom beundrer de pene freskene.

Det er jeg alene om, for de fleste andre turistene sitter med øynene igjen og mediterer-mediterer. (En av de som gikk meg spesielt på nervene var en italienere som jeg møtte igjen i Lattakia; jeg hadde leid en bil med sjåfør for å se på de berømte "døde byene" nord for Lattakia, og jeg spurte om de ville være med og dele på kostnadene. Han snøftet: "I'm not going on a tour." Seinere traff jeg ham på en rasteplass sammen med den gretne kjerringa hans, og de spurte om de kunne sitte på tilbake.)

Dette kan virke urettferdig. Og det finnes muligens unntak. Eller noe jeg ikke forstår med greia. Men uansett, jeg står for følgende: Alle som mediterer - og ikke er buddhistmunker eller David Lynch - er pretensiøse idioter. Ikke misforstå, jeg synes også det er trivelig å ta en pause og tenke seg litt om. Men å sitte i senga som ei dum ku den faste timen før soloppgang er for ... polakker, jeg tror det er det hun er.