Jeg har ikke funnet hotellet mitt i Damaskus enda, og allerede har jeg sett over ti plakater av president Bashar al-Assad, eller hans far, avdøde Hafez al-Assad. Assad-familien tilhører alawi-religion, en utbrytersekt fra shia-islam. Religionen ble sett på av kjettersk av sunnier, og medlemmene ble tradisjonelt forfulgt; Saladin slaktet alawitter for fote i sin tid. I ottomansk tid bodde de alle i fred og ro oppe i bergene eller langs kysten i Syria. Da Frankrike fikk tildelt Syria etter første verdenskrig, ansatte de minoriteten som administratorer og "politikere," begynnelsen på en periode med favorisering som kuliminerte i at Hafez al-Assad tok makten i 1970, som leder av det sosialistiske Ba'ath-partiet (ja, det samme som Saddam Hussein ledet i Irak).
Hafez smiler ned som en snill bestefar fra alle plakatene, men han styrte, som man må, med jernhånd. Mest beryktet er massakren av ti tusen sunnier, da militæret knuste Muslimsk broderskap-bevegelsen i Hama i 1982 (mer om den senere).
Dette var, og er fremdeles, et diktatur og en politistat. Men dens president er den eneste lederen i Midtøsten som burde hatt en egen situasjonskomedie på fjernsyn. For Bashar var aldri ment å overta etter sin far. Han levde et rolig liv som oftalmologistudent i London. Tronen var tiltenkt Bashars bror Basil, en drukkenbolt og kvinnebedårer som kjørte seg i hjel på vei til Damaskus flyplass en tidlig morgen i 1994. Siden Bashars to andre barn var henholdsvis kvinne og psykatripasient, fikk Bashar beskjed om å pelle seg hjem for å ta et kurs eller to.
Bashar er keitete, tynn og lang som et vondt år. Han mangler hake og parten ser ut som en femtenårings. Forsøk på å tøffe ham opp for massene (Bashar er ofte avbildet i militæruniform og med solbriller) virker bare komisk. I fjernsynsintervjuer snakker han så stille og mumlete og lavt at man må skru opp lyden (hvordan de håndterer partikongresser hvor han trenger å tale dundrende og inspirerende, aner jeg ikke). Og stillingen må ha falt ham som et giftbeger. For han tiltrådte i 2000, etter farens død (lovgiverne måtte i hast senke grunnlovens aldersgrense for presidentembedet; den sto på 45, Bashar var 34), rett etter at fredsforhandlinger med israelerne over den okkuperte Golanhøyden kollapset, og midt oppi det palestinske opprøret, den andre intifadaen. Det er mye vi ikke vet om hvordan den syriske regjeringen funker, men det er nok sikkert at Bashar arvet et par generaler som var vant med å gjøre ting på sin måte. Plutselig er denne smårare øyelegen diktator for en politistat, offisielt i krig med Israel, dypt innblandet i skyggesiden av libanesisk politikk, og gjenstand fra argere og argere trusler fra USA (dette var før de kjørte seg bom fast i Irak). Og alt han vil er å drive sin egen klinikk i Notting Hill og drikke te med kona! Det hadde blitt en bra komiserie, jeg lover. Man kan også gjøre det om til en slags tragedie, a la den danske filmen Arven. Men jeg holder en knapp på latterboks. Bashar har ansiktet til en komiserie.
