SHOPPING

Jeg gir fullkomment beng i tepper og gull og mynter. De få tingene jeg forelsker meg i, er ikke til salgs. En butikkeier blir direkte sint når spør om jeg kan kjøpe den gamle irakiske hundrelappen, komplett med bilde av Saddam Hussein, han har teipet til vinduet sitt. Et kart over Palestina som viser de forskjellige regionenes bunader, er bare til utstilling, selv om jeg byr ganske høyt.

Jeg kjøper bare dritt her. Hvis jeg overvåkes på heltid, må mappen min nevne shoppingmønsteret mitt. En skitten liten gutt selger mekaniserte kattepuser, som kryper rundt og piper, og har de forferdeligste lysende grønne øyne. That one. Jeg skal gi det i julegave til et barn jeg hater. Hvor mye? 300 syriske pund, cirka sju dollar. Den burde koste femti, siden den er skitten og slitt. Jeg ender opp med å gi 250, gutten ser ut som han trenger det. Jeg har bare en tusenlapp. Han napper den ut av hendene mine og stikker rundt hjørnet for å "veksle". Til min store overraskelse kommer han tilbake med pengene mine.

Nå har jeg blitt outet som en kar som kjøper allslags dritt fra gata, så en sverm av rufsete selger spinner rundt meg, med såpeboblepistoler, usynlig blekk og heslige dokker. Nei, nei, nei, nei, nei; "Læ, læ, læ, læ, læ, læ, læ, læ."

(En liten gutt spionerer på meg)