Høflighet

Arabere er ment å være så høflige, men jeg har sett fint lite til det. De er bare folk, noen er høflige, noen kjeder seg på jobb, andre er noen gedigne rasshøl.

Det de har i bøtter og spann, derimot, som en "rase", er temperament. De får italienere og spanjoler til å virke som Amazonas-indianere. Dette er den type mennesker som kan myrde sin bror, far og mor under en trette.

Jeg sitter i heten og skitten på busstasjonen i Beirut, sliten og uggen og venter på bussen til Damaskus. Jeg bevitner ikke noe spesielt opptrinn, vanlig drift av anlegget under Charles Helou-bruen involverer tydeligvis konstant, uavlatelig larm, og bråk, og skriking, og skråling. I vanlige land må man oppsøke en skranke for å kjøpe billett. Her står busselskapets ansatte og venter på deg og griper tak i deg, spør deg HVOR FAAAAAN DU HAR TENKT DEG HEN. Du svarer, og blir dratt etter håndleddet til billettkontoret, hvor karen nokså overflødig fungerer som tolk. "Where you go?" "Dimasq." "DIMASQ!" Og de begynner å krangle. De skriker til hverandre! De gestikulerer vilt, til meg, til hverandre, til bussen. Jeg skal ikke late som jeg skjønte mye av det som ble sagt, men det slo meg som fryktelig unødvendig. Man skulle trodd at det var noe problem, at bussen hadde kjørt for tidlig, har du ikke fått det nye skrivet fra hovedkontoret osv. Men bilen er der. Jeg betaler, og får en billett, til Damaskus. Jeg setter meg ned og venter og ser ritualet gjenta seg med andre passasjer til andre destinasjoner.

(Siden de fleste biler her er møkkabokser uten sidestykke, gledet det meg da jeg så at bilen vår til Damaskus var en muskuløs liten Citroen, tilsynelatende helt ny. Gleden var kortvarig, fem mennesker ble presset inn i tillegg til sjåføren, mitt sete var på en pute lagt over håndbrekket. Slik kjørte vi 116 kilometer fra Beirut til Damaskus.)

æøå