6. oktober 1973 angrep Egypt og Syria Israel fra vest og fra sør, i et forsøk på å vinne tilbake landområdene Israel stjal i 1967. Den krigen het, som vi alle vet, Seksdagerkrigen, et navn klekket ut av et israelsk PR-selskap. Ble ikke verden skapt på seks dager? 1973-krigen ble senere hetende Yom Kippur-krigen, fordi araberne angrep på forsoningsdagen, den helligste datoen i den jødiske kalenderen. Det er litt som å kalle en krig for Julaftenkrigen; bare virkelig slemme mennesker angriper når alle sitter hjemme og koser seg med familien. Fordelen med å angripe da, er at nesten alle i militæret og reservestyrkene sitter hjemme med et religiøst forbud mot å løfte en finger i arbeid. Men hadde Syria og Egypts militære planleggere lest litt mer talmud, hadde de forstått at forbudet oppheves i krigstilstand. Og veiene var helt tomme i Israel, så å mobilisere var smal sak.
Allikevel var krigen en katastrofe for Israel. De mistet 3000 soldater, og lenge så det ille ut. Egypterne eide dem i krigens fire første dager. Statsminister Golda Meir var nær på å bruke atomvåpen. Men vinden snudde, og Egypt og Syria gikk på nok et ydmykende nederlag. Syria fikk riktignok tilbake en liten flik av Golanhøydene, men den administeres av FN og er tom for folk. Syrerne har bevart byen Quneitra, som israelerne bombet sønder og sammen, i all sin ruinerte prakt som bevis på israelernes ondskap.
I 1978 delte Anwar Sadat og Menachem Begin Nobels fredspris etter Camp David-avtalen, som ga Egypt tilbake Sinaiørkenen mot en fredsavtale og diplomatisk kontakt mellom Egypt og Israel. Det blir stadig trukket fram som en av Jimmy Carters bragder som president (han meklet mellom de to landene) når det i realiteten var en diplomatisk katastrofe; nøyaktig samme avtale ble foreslått år tidligere, Israel avviste den totalt, og resultatet ble en krig som brakte alle parter tilbake til start. (At ikke krigsforbryteren Henry Kissinger fikk Nobelprisen for å mekle våpenhvile mellom Syria og Israel, skyldtes nok at han like før fikk prisen for våpenhvilen mellom USA og Vietnam; den krigen sluttet ikke før to år etter, og Le Duc Tho hadde skamvett til å avstå fra mottakelsen).
Jeg besøker Krigsmuseet i Damaskus. Det ble bygget med hjelp fra Nord-Korea, og gjett om det synes. Guiden virker opplært i Pyongyang, hun jatter uavlatelig. En tjue meter høy statue av Hafez al-Assad står foran inngangen. Han har på seg generallua og peker framover - "Til krig!"
Guiden: "Thisisourgreatlatepresidenthafezalassad." Og: "Thisisourlateleaderhafezalassadsurroundedbyhispeopleshowinghowmuchtheylovehimforthecorrectionistmovementwhichchangedeverythinginsyria."
Hun refererer til Assads "korrektive" revolusjon, som stabiliserte landet da han tiltrådte i 1970. Landet var plaget av kupp og motkupp, og kostbare utenrikspolitiske eventyr i andre land. Men Assad var ikke mer isolasjonalistisk enn at han spanderte på seg en krig med Israel. Museet gir inntrykk av at Syria faktisk vant krigen heller enn å tape den. En bisarr videoutstilling fokuserer på den eneste soleklare syriske suksessen under krigen, overtakelsen av en radiostilling i Golan (som senere selvfølgelig ble tatt tilbake igjen). Før filmen ser vi en gammel tale, hvor Assad tilsynelatende informerer sitt takknemlige folk om at han har startet en krig. Vi må stå i giv akt under talen. Jeg har problemer med å holde meg alvorlig.
Oljemalerier i en diger rotunda skal vise store øyeblikk i arabisk historie; prinsesse Zenobia av Palmyra som erklærer uavhengighet fra Roma, spanskekongen som kryper foran keiseren av Umayyade-dynastiet, Saladin som frigjør Jerusalem fra korsfarerne, og ... Hafez al-Assad som kommanderer en divisjon soldater til krig over Golan. Er det virkelig noen som kjøper sammenligningen? Oktoberkrigen var et nedrig snikangrep som endte med det totale nederlag og israelske styrker 35 kilometer unna Damaskus. Hvis alle andre synes dette er like latterlig som jeg synes, gjør de nødvendigvis en god jobb med å skjule det.
Det finnes bilder av Assad og sønner hvor enn man går i Syria. Men dette er persondyrking tatt til det absurde. En vestafrikansk militærdelegasjon vises rundt sammen med oss. Hva de sitter igjen etter på, er vanskelig å vite.
